Hopp til innhold
Tittel Bokbrevet. Illustrasjon av en dame som ligner på Siss Vik. Til høyre er det en stabel med tre bøker der det ligger en katt på.

Endelig tør jeg lese Stephen King

Det skumle med «Carrie» er ikke griseblodet, men at Stephen Kings debutbok føles mer aktuell nå, 50 år etter at den ble utgitt.

Sissy Spacek som Carrie, iført silkekjole, dekket av griseblod, med et stirrende blikk ut i lufta, i skarp lys

IKONISK: Sissy Spacek som Carrie med blod over seg er blitt et av filmhistorien mest ikoniske bilder.

Foto: Everett Collection

Hei venner,

hvis det føles som om det har vært litt langt mellom Bokbrevene i vår, er det riktig observert. Etter et fravær grunnet fotoperasjon, har jeg nå pådratt meg en hjernerystelse, så jeg har måttet ta en pause fra lesing og skriving.

Jeg har prøvd å ligge på et mørkt rom, uten bok, TV-serier, musikk eller mobil. Livet føltes tomt og meningsløst, og jeg innså hvor viktig lyd, bilder og tekst er for meg.

Den høye bokstabelen på nattbordet måtte vike for lydbøker og lette podkaster. Disse ledet meg inn i Stephen Kings verden og kristennasjonalisme i USA, som er ukas hovedsak.

Det blir også et vårdikt for å hylle livets kamp over Kong Vinter, og en brann i København har sendt meg til bokhylla.

Bilde av Siss Vik og hennes signatur.

At jeg har lest så lite Stephen King i mitt liv, må han nesten skylde seg sjøl.

I 12-16-års alderen jaktet jeg på skumle fortellinger. Bladet «Iskalde grøss» var fast leverandør, og i Narvesen-kioskene fantes pocketbøker med uthevet, blank grønn skrift, som bød på skrekk og gru.

Siss Vik med redd ansiktsuttrykk holder opp to vintage blader kalt Iskalde grøss, med fargerike, skumle tegninger

Mange som var unge på 1980 og -90-tallet slukte de iskalde grøssene i tegneserieform.

Foto: Xin Li / NRK

I bokhylla til mamma og pappa fant jeg en bok med den pirrende tittelen «Ondskapens hotell». Allerede etter ett kapittel ble jeg ordentlig redd. Jeg kastet fra meg boka og har holdt meg unna King siden.

Nå er jeg voksen og tøffere, og da New York Times' podkast The Book Review sist uke feiret at det er 50 år siden Stephen King debuterte med «Carrie», ga det meg et puff til å oppsøke lydboka.

Da Stephen King ga ut «Carrie» den 5. april 1974, trodde verken han eller forlaget noe særlig på boka. King hadde til da bare skrevet skrekkhistorier for herreblader for å spe på den usle lærerlønna.

Men boka fikk god kritikk, og ble starten på en ny bølge av amerikansk horror.

Bokomslag av Stephen King: «On Writing, A Memoir of the Craft», med bilde av forfatteren som skriver og hunden hans under skrivebordet

I boka «Om skriving» forteller King blant annet om hvordan «Carrie» ble til.

Foto: Hodder Paperback

Brian De Palmas filmatisering i 1976 slo an hos både kritikere og publikum. Den økte salget av pocketutgaven av «Carrie» til svimlende fire millioner og bidro til å etablere Stephen King – som allerede hadde ny roman ute – som en av USAs mest populære forfattere.

Boka «Carrie» var langt fra så skummel som jeg fryktet. I stedet fikk jeg en hjerteskjærende fortelling om en utsatt ungjente, mobbet på skolen og terrorisert av sin mor hjemme.

Debutromanen til King er overraskende fiffig fortalt, med innskudd av (fiktive) forskningsrapporter, rettssalsreferat og leksikonartikler, som alle forteller Carries historie fra ulike vinkler.

I forhold til Brian De Palmas skrekkfilm, er boka langt mer nedpå, en realistisk skildring av småbyliv i Maine. Ja, pluss noen overnaturlige elementer, da.

Stephen King ser på Barack Obama med det amerikanske flagget bak, på seremonien der King får medaljen National Medal of Arts i 2014.

Stephen King er en nasjonalskatt i USA. i 2014 ble han belønnet med den høythengende National Medal of Arts på en seremoni i Det hvite hus.

Foto: KEVIN LAMARQUE / Reuters
The Shining, 1980

ONSKAPENS HOTELL: Jack Nicholson i Kubricks kjente filmatisering av boka som vettskremte meg.

Foto: Warner Bros Pictures

Jeg har tenkt på Stephen King litt som en manneforfatter, men jeg opplevde «Carrie» som en feministisk fortelling, helt på lag med sin hovedperson.

Historien åpner faktisk med mensen. Carrie White står i dusjen etter gymtimen når noe rødt renner ned langs beinet hennes. Hun er 16 år gammel og veldig seint ute. Jentene i klassen kaster tamponger og bind på henne og roper Plug it up! Det de ikke skjønner, er hvor skrekkslagen Carrie er.

Den stakkars jentungen tror hun er i ferd med å blø i hjel. Moren har aldri fortalt Carrie om menstruasjon, og når hun kommer gråtende hjem, er det ingen trøst å få.

Moren er fanatisk kristen og ser på mensen som en straff fra Gud. Hun skjeller ut datteren for å ha syndet, og låser henne inne i et kott.

Mrs. White skal få angre bittert, og det skal gå hardt utover både elever og innbyggere i Chamberlaine. Carrie har telekinetiske evner som på et punkt går fullstendig amok. Forkullede lik og nedbrente bygninger ligger igjen etter hennes eksplosjon av raseri.

Har du lest Stephen King?

Stephen King har fortalt at Carrie er basert på to jenter fra hans egen tid på high school. Den ene ble mobba fordi hun gikk i de samme klærne hver dag og luktet vondt. Den andre kom fra et strengt kristent hjem der et meterhøyt krusifiks hang over sofaen i stua.

Begge jentene døde før de ble 30. Med «Carrie» ville King gi de to jentene oppreising, og som leser er det tilfredsstillende at Carrie får sin hevn.

Det som skremte meg mest var ikke Carries destruktive kraft eller medelevenes ondskap, men morens livssyn. I hennes kristentro er det ikke rom for tilgivelse, kjærlighet eller nåde, bare synd og straff.

Sissy Spacek som Carrie og Piper Laurie som moren kneler på gulvet, ansikt til ansikt. Moren drar hendene til Carrie opp til bønn.

Sissy Spacek og Piper Laurie som Carrie og moren. Selvhat og bønn er morens medisin mot datterens ønske om å gå på skoleball.

Foto: FilmPublicityArchive/United Arch

Siden Eva syndet i Paradis, er kvinnekroppen syndig per definisjon, mener Mrs. White. Hun kaller de små jentebrystene til Carrie for «dirty pillows», og all form for intimitet og sex ser hun som en hån mot Gud.

For en skade et slikt kvinnesyn gjør på en 16-år gammel jente! For et menneskefiendtlig og gammeltestamentlig verdensbilde!

I boka får vi møte Carrie som treåring, og som leser får du lyst å gripe inn og melde moren til barnevernet.

En emjoji/fjes som ser trist ut.

I Stephen Kings fiktive landsby nord i Maine på 70-tallet er Mrs. White og hennes livssyn en sjeldenhet. I dagens USA derimot, er slikt tankegods så å si mainstream.

Jeg hørte tilfeldigvis «Aftenpodden USA» om kristne nasjonalister mens jeg holdt på med «Carrie». De bød på et opplysende men skremmende intervju med den amerikanske forfatteren og podkasteren Bradley Onishi.

Uventet nok kommuniserte de to lytteopplevelsene tematisk.

Portrett av Bradley Onishi, med briller, halvt japansk, halvt hvit, i collage med podkasten hans Straigt White American Jesus, med en svart profil av Jesus mot et amerikansk flagg

Bradley Onishi er professor, har skrevet flere bøker og har en populær podkast om kristne nasjonalister i USA.

Som ung var Brad Onishi pastor i et strengt kristent miljø, men ga opp sitt svart/hvitt-syn på verden da han begynte å studere teologi på Oxford.

I boka «Preparing for War: The Extremist History of White Christian Nationalism – And What Comes Next» skriver Onishi om hvordan kristne nasjonalister jobber systematisk for å komme seg inn i maktens korridorer – med økende hell.

Onishi forklarer at evangelister ser Donald Trump som utvalgt av Gud. Presidenten og de religiøse lederne bruker hverandre til å skaffe seg makt, selv om de ikke nødvendigvis er enig i alle sakene.

FILE PHOTO: Republican presidential candidate and former U.S. President Trump hosts a South Carolina Republican presidential primary election night party in Columbia

Trump og Jesus går hånd i hånd for mange amerikanere, snodig nok.

Foto: Alyssa Pointer / Reuters

Fra et norsk perspektiv synes jeg det er vanskelig å ta innover meg hvor radikale disse kristne er, og hvor sultne de er på makt.

Du får oppsøke podkasten eller boka til Onishi for en helhetlig utlegning av feltet, men her er to eksempler på at skillet mellom stat og kirke i USA er under sterkt press:

  • Høyesterettsjustitiarius Tom Parker siterte fra Bibelen over 20 ganger i sin juridiske begrunnelse da staten Alabama nylig avgjorde at et kunstig befruktet egg er å anse som en person med like rettigheter som voksne.
  • Lederen i Representantenes hus Mike Johnson har et Appeal to Heaven- flagg utenfor kontoret sitt. Det representer et ønske om kristen revolusjon i USA. Disse flaggene var det flere av blant massene som stormet Kongressen 6. januar 2021.

Nå tror ikke flertallet amerikanere på demoner eller ønsker seg en lovgivning basert på Bibelen. Men vi kommer ikke unna at Trump står i en god posisjon til å vinne valget, og at han og kristennasjonalistene har nære bånd.

Etter å ha fundert på dette en stund, valgte jeg å søke tilflukt i en annen Stephen King-bok, «Pet Sematary». Jeg føler meg roligere i selskap med zombiekatter enn med å tenke på USA og klodens fremtid.

En prikk for å markere ny del av artikkelen.

Nå som jeg dukker inn i Stephen Kings univers, begynte jeg å fundere på hvorfor jeg slutta å lese grøssere etter jeg fylte 18. I kommentarfeltet hører jeg gjerne fra deg om hvordan du har det i så måte.

En tegnet stabel av bøker det renner blod nedover

Ukas dikt

Mannen min synes jeg er smått irriterende å rusle rundt med når våren kommer. Jeg blir en yr vårdetektiv, på jakt etter alle tegn på liv:

Se, krokus! Oi, hør ringdua er tilbake i parken! – Har du sett at det er knopper på syrintrærne i bakgården?

Det er som å gå tur med en vimsete valp, og jeg skjønner at han blir frustrert.

Men våren er så kort og intens, og sommeren kommer så brått på. Jeg vil ikke gå glipp av et eneste skudd på en busk.

Vinteren har vært monokron, med hvit snø og svarte greiner. Tidligvår er brune, nakne busker og grå plener. Hver liten klynge krokus føles nå som en flaske vann i ørkenen.

En lilla og gul stemorsblomst stikker opp av snøen
Foto: Siss Vik / NRK

Dette diktet fra Sigmund Løvåsens fine samling «Med øksene dei haustar inn» gjenspeiler følelsen av å oppdage verden på ny hver vår:

Hei, seier barnet

Hei, blomen

Hei, linerla

Hei, dagen og sola

Hei, hesten og kua og marihøna

Hei, mamma og pappa og kjøttmeis og sofapute

Hei, rare steinen og krokete tre og fråflytta maurtuve

Hei, traktor og gakk-gakk og gjerdestaur

Hei, stortå og gulrotåker og meitemark

Hei, alt, hei absolutt alt

Sigmund Løvåsen «Med øksene dei haustar inn»

København i flammer

Noen ganger sender nyhetssaker tankene til romaner som har gjort dypt inntrykk.

Spiret i bygningen Børsen i full fyr
Foto: Ida Marie Odgaard / Ritzau Scanpix / NTB

Jeg vet ikke om du har et favorittspir, men mitt gikk akkurat opp i flammer. Da jeg studerte i København, syklet jeg ofte forbi den flotte Børsen fra 1619, kneisende og stolt i rød teglstein. Spiret var kronen på verket, fire drager med haler som snodde seg opp i en spiral. På toppen: Tre kuler som representerte Danmark, Norge og Sverige.

Min nordiske stolthet svulmet over sykkelstyret. Hvor fett er det ikke med dragespir, liksom. Så da nyheten kom om at Børsen brant, tok jeg det personlig.

Da jeg fikk se dette bildet, resonnerte en norsk-dansk roman i hjerne og hjerte.

Folk hentar ut maleri frå Børsen i København
Foto: IDA MARIE ODGAARD / AFP

Kim Leines fantastiske «Profetene i Evighetsfjorden» foregår mest på Grønland og til havs, men også i Norge og i Danmark. På slutten av romanen opplever hovedpersonen den store bybrannen i København i 1728:

«Flammen i tårngluggene bølger usynlig, men ødeleggende, så spretter de til kirketaket og krabber seg oppover det store spiret. [...] Folk står tett i tett og stirrer i taus vantro på den gamle gotiske kirken der mange av dem er blitt døpt, konfirmert og viet.»

Akkurat som ved børs-brannen bar folk malerier ut av brennende bygg, noen for å redde dem, andre for å stjele dem. Ettersom brannen i 1728 varte over tre dager, begynte kremmer­innstilte typer å sette opp boder med salg av drikke og pølser, og akkurat denne detaljen festet seg som både kårny og troverdig.

Kim Leine er ypperlig på historiske romaner, og jeg følte at jeg var til stede, med skrekkblandet fryd og røyk i nesa.

En prikk for å markere ny del av artikkelen.

Kim Leine er for øvrig vinden på kino snart også, når filmatiseringen av den selvbiografiske debutromanen «Kalak» har norsk premere 23. april. Jeg hørte Kim Leine lese fra boka på en nordisk debutantkveld i 2007, og selv om nivået var generelt høyt, var det den som blåste meg av banen.

En slitt pocketutgave av Kalak av Kim Leine, med gule lapper som tyter ut oppe og på sidene

Min utgave av «Kalak» er preget av hyppig bruk og utlån til venner.

Jeg vet nesten ikke om jeg tør se filmen, men jeg skal.

Da vi laget portrett på Kim Leine i Bokprogrammet i 2014, fikk jeg så dyp respekt for hvordan Leine har klart å snu sin egen vei mot avgrunnen til sterk litteratur.

Kim Leine har gjennomlevd angst for Jehovas straff, seksuelt overgrep og eget narkotikamisbruk. I 2013 ble han tildelt den gjeve Nordisk råds litteraturpris. Hvordan klarte han å gå veien fra avgrunn til suksess? Bokprogrammet besøker den dansk-norske forfatteren hjemme i København, og blir med på tur tilbake til hjembygda Seljord der han feires av ordføreren og sin gamle norsklærer.

Kim Leine forteller om veien fra fortapelse til å bli feiret forfatter i hjembygda Setesdal i Bokprogrammet.

Takk for nå, jeg håper å ha smittet deg med leselyst på Stephen King eller Kim Leine, så snakkes vi om to uker!

Siss

Kommentér

Hva med deg, leser du fortsatt grøssere som voksen? Elsket du også skumle historier som ung?

Litteraturnyheter

  • Regjeringa gir 300 millioner i satsing på lærebøker i papir

    – Starten på en tydelig markering av skrift og bøker, sier statsminister Jonas Gahr Støre.

    Pengene er øremerket fysiske bøker.

    – Forskning viser at elever lærer mer ved å lese fysiske bøker, sier kunnskapsminister, Kari Nessa Nordtun.

    Hun sier regjeringen nå tar grep for å snu dårlige lesetall.

    – For mye iPad, skjerm og for lite bøker har ikke vært bra for leselysta, sier statsministeren.

  • Forfatteren Paul Auster er død

    Forfatteren Paul Auster er død, 77 år gammel, melder New York Times.

    Den svært produktive forfatteren ble beskrevet som en «litterær superstjerne». Han ble kjent på 1980-tallet med sin postmodernistiske gjenoppliving av noir-romanen.

    Forfatteren var for nordmenn mest kjent for New York-trilogien, «Moon Palace» og «Brooklyns dårskap». Bøkene kom ut i henholdsvis 1985-1987, 1989 og 2005. Auster skrev også dikt, essays og filmmanus, blant annet.

    Han døde i sitt hjem i Brooklyn, etter komplikasjoner i forbindelse med lungekreft.

    Auster giftet seg i 1981 med norskættede Siri Hustvedt, som også er forfatter. Paret har vært på flere turer til Norge og har også deltatt på Aschehougs hagefest sammen.

     Paul Auster fotografert i 2011. Han har grått hår, gredd tilbake, mørk frakk og skjorte. Han ser bestemt, men vennlig inn i kameraet.
    Foto: BOB STRONG / Reuters
  • Feirer verdens bokdag med Lukkaris poesi

    I år feirer «Mun Dajan - Foreninga Samiske forfattere» Verdens lesedag med Rauni Magga Lukkaris rike poesi.

    Det skjer i kveld på Romssa sámi viessu i Tromsø.

    Lukkari mottok nylig kongens fortjenestmedalje og Troms og Finnmarks fylkes kulturpris. Hun har virket som forfatter og forlegger i 35 år. Hun har også skrevet utallige prologer til festivaler og jubileer, i tillegg til dikt og skuespill.

    Verdens bok- og opphavsrettsdag (også kalt verdens bokdag) en FN-dag som markeres 23. april.

    Det ble vedtatt av generalforsamlingen til FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) i 1995.

    Loga sámegillii

    Rauni Magga Lukkari
    Foto: Dan Robert Larsen / NRK