Endelig tør jeg lese Stephen King

Hei venner,

hvis det føles som om det har vært litt langt mellom Bokbrevene i vår, er det riktig observert. Etter et fravær grunnet fotoperasjon, har jeg nå pådratt meg en hjernerystelse, så jeg har måttet ta en pause fra lesing og skriving.

Jeg har prøvd å ligge på et mørkt rom, uten bok, TV-serier, musikk eller mobil. Livet føltes tomt og meningsløst, og jeg innså hvor viktig lyd, bilder og tekst er for meg.

Den høye bokstabelen på nattbordet måtte vike for lydbøker og lette podkaster. Disse ledet meg inn i Stephen Kings verden og kristennasjonalisme i USA, som er ukas hovedsak.

Det blir også et vårdikt for å hylle livets kamp over Kong Vinter, og en brann i København har sendt meg til bokhylla.

At jeg har lest så lite Stephen King i mitt liv, må han nesten skylde seg sjøl.

I 12-16-års alderen jaktet jeg på skumle fortellinger. Bladet «Iskalde grøss» var fast leverandør, og i Narvesen-kioskene fantes pocketbøker med uthevet, blank grønn skrift, som bød på skrekk og gru.

I bokhylla til mamma og pappa fant jeg en bok med den pirrende tittelen «Ondskapens hotell». Allerede etter ett kapittel ble jeg ordentlig redd. Jeg kastet fra meg boka og har holdt meg unna King siden.

Nå er jeg voksen og tøffere, og da New York Times' podkast The Book Review sist uke feiret at det er 50 år siden Stephen King debuterte med «Carrie», ga det meg et puff til å oppsøke lydboka.

Da Stephen King ga ut «Carrie» den 5. april 1974, trodde verken han eller forlaget noe særlig på boka. King hadde til da bare skrevet skrekkhistorier for herreblader for å spe på den usle lærerlønna.

Men boka fikk god kritikk, og ble starten på en ny bølge av amerikansk horror.

Brian De Palmas filmatisering i 1976 slo an hos både kritikere og publikum. Den økte salget av pocketutgaven av «Carrie» til svimlende fire millioner og bidro til å etablere Stephen King – som allerede hadde ny roman ute – som en av USAs mest populære forfattere.

Boka «Carrie» var langt fra så skummel som jeg fryktet. I stedet fikk jeg en hjerteskjærende fortelling om en utsatt ungjente, mobbet på skolen og terrorisert av sin mor hjemme.

Debutromanen til King er overraskende fiffig fortalt, med innskudd av (fiktive) forskningsrapporter, rettssalsreferat og leksikonartikler, som alle forteller Carries historie fra ulike vinkler.

I forhold til Brian De Palmas skrekkfilm, er boka langt mer nedpå, en realistisk skildring av småbyliv i Maine. Ja, pluss noen overnaturlige elementer, da.

Jeg har tenkt på Stephen King litt som en manneforfatter, men jeg opplevde «Carrie» som en feministisk fortelling, helt på lag med sin hovedperson.

Historien åpner faktisk med mensen. Carrie White står i dusjen etter gymtimen når noe rødt renner ned langs beinet hennes. Hun er 16 år gammel og veldig seint ute. Jentene i klassen kaster tamponger og bind på henne og roper Plug it up! Det de ikke skjønner, er hvor skrekkslagen Carrie er.

Den stakkars jentungen tror hun er i ferd med å blø i hjel. Moren har aldri fortalt Carrie om menstruasjon, og når hun kommer gråtende hjem, er det ingen trøst å få.

Moren er fanatisk kristen og ser på mensen som en straff fra Gud. Hun skjeller ut datteren for å ha syndet, og låser henne inne i et kott.

Mrs. White skal få angre bittert, og det skal gå hardt utover både elever og innbyggere i Chamberlaine. Carrie har telekinetiske evner som på et punkt går fullstendig amok. Forkullede lik og nedbrente bygninger ligger igjen etter hennes eksplosjon av raseri.

Stephen King har fortalt at Carrie er basert på to jenter fra hans egen tid på high school. Den ene ble mobba fordi hun gikk i de samme klærne hver dag og luktet vondt. Den andre kom fra et strengt kristent hjem der et meterhøyt krusifiks hang over sofaen i stua.

Begge jentene døde før de ble 30. Med «Carrie» ville King gi de to jentene oppreising, og som leser er det tilfredsstillende at Carrie får sin hevn.

Det som skremte meg mest var ikke Carries destruktive kraft eller medelevenes ondskap, men morens livssyn. I hennes kristentro er det ikke rom for tilgivelse, kjærlighet eller nåde, bare synd og straff.

Siden Eva syndet i Paradis, er kvinnekroppen syndig per definisjon, mener Mrs. White. Hun kaller de små jentebrystene til Carrie for «dirty pillows», og all form for intimitet og sex ser hun som en hån mot Gud.

For en skade et slikt kvinnesyn gjør på en 16-år gammel jente! For et menneskefiendtlig og gammeltestamentlig verdensbilde!

I boka får vi møte Carrie som treåring, og som leser får du lyst å gripe inn og melde moren til barnevernet.

I Stephen Kings fiktive landsby nord i Maine på 70-tallet er Mrs. White og hennes livssyn en sjeldenhet. I dagens USA derimot, er slikt tankegods så å si mainstream.

Jeg hørte tilfeldigvis «Aftenpodden USA» om kristne nasjonalister mens jeg holdt på med «Carrie». De bød på et opplysende men skremmende intervju med den amerikanske forfatteren og podkasteren Bradley Onishi.

Uventet nok kommuniserte de to lytteopplevelsene tematisk.

Som ung var Brad Onishi pastor i et strengt kristent miljø, men ga opp sitt svart/hvitt-syn på verden da han begynte å studere teologi på Oxford.

I boka «Preparing for War: The Extremist History of White Christian Nationalism – And What Comes Next» skriver Onishi om hvordan kristne nasjonalister jobber systematisk for å komme seg inn i maktens korridorer – med økende hell.

Onishi forklarer at evangelister ser Donald Trump som utvalgt av Gud. Presidenten og de religiøse lederne bruker hverandre til å skaffe seg makt, selv om de ikke nødvendigvis er enig i alle sakene.

Fra et norsk perspektiv synes jeg det er vanskelig å ta innover meg hvor radikale disse kristne er, og hvor sultne de er på makt.

Du får oppsøke podkasten eller boka til Onishi for en helhetlig utlegning av feltet, men her er to eksempler på at skillet mellom stat og kirke i USA er under sterkt press:

• Høyesterettsjustitiarius Tom Parker siterte fra Bibelen over 20 ganger i sin juridiske begrunnelse da staten Alabama nylig avgjorde at et kunstig befruktet egg er å anse som en person med like rettigheter som voksne.
• Lederen i Representantenes hus Mike Johnson har et Appeal to Heaven- flagg utenfor kontoret sitt. Det representer et ønske om kristen revolusjon i USA. Disse flaggene var det flere av blant massene som stormet Kongressen 6. januar 2021.

Nå tror ikke flertallet amerikanere på demoner eller ønsker seg en lovgivning basert på Bibelen. Men vi kommer ikke unna at Trump står i en god posisjon til å vinne valget, og at han og kristennasjonalistene har nære bånd.

Etter å ha fundert på dette en stund, valgte jeg å søke tilflukt i en annen Stephen King-bok, «Pet Sematary». Jeg føler meg roligere i selskap med zombiekatter enn med å tenke på USA og klodens fremtid.

Nå som jeg dukker inn i Stephen Kings univers, begynte jeg å fundere på hvorfor jeg slutta å lese grøssere etter jeg fylte 18. I kommentarfeltet hører jeg gjerne fra deg om hvordan du har det i så måte.

Ukas dikt

Mannen min synes jeg er smått irriterende å rusle rundt med når våren kommer. Jeg blir en yr vårdetektiv, på jakt etter alle tegn på liv:

– Se, krokus! – Oi, hør ringdua er tilbake i parken! – Har du sett at det er knopper på syrintrærne i bakgården?

Det er som å gå tur med en vimsete valp, og jeg skjønner at han blir frustrert.

Men våren er så kort og intens, og sommeren kommer så brått på. Jeg vil ikke gå glipp av et eneste skudd på en busk.

Vinteren har vært monokron, med hvit snø og svarte greiner. Tidligvår er brune, nakne busker og grå plener. Hver liten klynge krokus føles nå som en flaske vann i ørkenen.

Dette diktet fra Sigmund Løvåsens fine samling «Med øksene dei haustar inn» gjenspeiler følelsen av å oppdage verden på ny hver vår:

København i flammer

Noen ganger sender nyhetssaker tankene til romaner som har gjort dypt inntrykk.

Jeg vet ikke om du har et favorittspir, men mitt gikk akkurat opp i flammer. Da jeg studerte i København, syklet jeg ofte forbi den flotte Børsen fra 1619, kneisende og stolt i rød teglstein. Spiret var kronen på verket, fire drager med haler som snodde seg opp i en spiral. På toppen: Tre kuler som representerte Danmark, Norge og Sverige.

Min nordiske stolthet svulmet over sykkelstyret. Hvor fett er det ikke med dragespir, liksom. Så da nyheten kom om at Børsen brant, tok jeg det personlig.

Da jeg fikk se dette bildet, resonnerte en norsk-dansk roman i hjerne og hjerte.

Kim Leines fantastiske «Profetene i Evighetsfjorden» foregår mest på Grønland og til havs, men også i Norge og i Danmark. På slutten av romanen opplever hovedpersonen den store bybrannen i København i 1728:

«Flammen i tårngluggene bølger usynlig, men ødeleggende, så spretter de til kirketaket og krabber seg oppover det store spiret. [...] Folk står tett i tett og stirrer i taus vantro på den gamle gotiske kirken der mange av dem er blitt døpt, konfirmert og viet.»

Akkurat som ved børs-brannen bar folk malerier ut av brennende bygg, noen for å redde dem, andre for å stjele dem. Ettersom brannen i 1728 varte over tre dager, begynte kremmer­innstilte typer å sette opp boder med salg av drikke og pølser, og akkurat denne detaljen festet seg som både kårny og troverdig.

Kim Leine er ypperlig på historiske romaner, og jeg følte at jeg var til stede, med skrekkblandet fryd og røyk i nesa.

Kim Leine er for øvrig vinden på kino snart også, når filmatiseringen av den selvbiografiske debutromanen «Kalak» har norsk premere 23. april. Jeg hørte Kim Leine lese fra boka på en nordisk debutantkveld i 2007, og selv om nivået var generelt høyt, var det den som blåste meg av banen.

Jeg vet nesten ikke om jeg tør se filmen, men jeg skal.

Da vi laget portrett på Kim Leine i Bokprogrammet i 2014, fikk jeg så dyp respekt for hvordan Leine har klart å snu sin egen vei mot avgrunnen til sterk litteratur.

Takk for nå, jeg håper å ha smittet deg med leselyst på Stephen King eller Kim Leine, så snakkes vi om to uker!

Siss

Kommentér

Hva med deg, leser du fortsatt grøssere som voksen? Elsket du også skumle historier som ung?