Hopp til innhold
Tittel Bokbrevet. Illustrasjon av en dame som ligner på Siss Vik. Til høyre er det en stabel med tre bøker der det ligger en katt på.

Jeg kom i fyr og flamme da demonen kom på banen

Å møte på over­naturlige krefter i Mikael Niemis historiske roman var herlig befriende.

Illustrasjonsbilde skummel skog

De tette svensk-finske skoger er bakteppe for Niemis nye roman.

Foto: Pixabay

Kjære leser,

det har vært en tøff tid nyhets­messig. Alexander Navalnyjs død gikk sterkt inn på meg. Med hans bortgang slukket det lille lyset av håp jeg hadde for Russland.

Så hørte jeg Aftenpostens podkast «Forklart», som stilte spørsmålet: «Ser vi begynnelsen på tredje verdenskrig?» De konkluderte med at det er godt mulig. 😧

På toppen av de daglige bildene av lidende mennesker i Gaza, sendte dette meg ned i et hull av pessimisme på verdens vegne.

Du har det sikkert ganske likt. Derfor skal jeg ikke dvele med det mørke, men løfte fram bøker, forfattere og lesere som har gitt meg lys og latter.

Jeg har møtt mesterforteller Mikael Niemi, laga et tulledikt og så digger jeg juryen i Lytternes romanpris.

Bilde av Siss Vik og hennes signatur.

Jeg kan få følelsen av at jeg er den eneste bokormen i Norge som ikke har lest Mikael Niemis roman «Koke bjørn» fra 2019.

De som har lest den blir i hvert fall sjokkert når de hører at jeg ikke har lest denne bestselgeren fra Norrbotten. Der lar Niemi presten Lars Levi Læstadius opptre som en slags detektiv i et mord­mysterium.

Boka ble en bestselger også i Norge, med 50 000 i opplag her. Den er oversatt til flere språk, deriblant engelsk, med den kokebokaktige tittelen «How to cook a bear», som også blir tittelen på filmatiseringen.

Collage av tre omslag til Mikael Niemi

POPULÆR: Tre av Mikael Niemis mest populære romaner.

Foto: Oktober forlag

Da jeg hørte at Niemi var på gang med ny bok OG skulle komme til Oslo, bestemte jeg meg for å være tidlig ute denne gangen. Jeg gjøv løs på presse-eksemplaret av «Stein i silke» tidlig i januar.

Mens «Koke bjørn» hadde religion som hovedtema, er det arbeider­bevegelse og streik som er front and center her.

Niemi har gått tilbake til 1930-tallet og spurt seg hvorfor arbeider­bevegelsen kom så sent til Tornedalen. Landløse arbeidere underbød hverandre hos Veistyrelsen og endte med å få betalt 30 øre per meter for å gjøre tett skog til vei.

Basert på historiske kilder skildrer han et liv så hardt at det hører mer hjemme på 1800-tallet enn i moderne tid.

Kart over Nord-Norge, -Sverige og -Finland, der Tornedalen er merket i rødt, over grensa mellom Sverige og Finland

Tornedalen er området rundt Torneleva, og et eget kulturområde. På den svenske siden er meänkieli, en finsk dialekt blitt anerkjent som offisielt språk ved siden av svensk.

Foto: Wikipedia

Det er nitid og realistisk skildret, så man får jordrender under neglene selv, og kjenner lukta av myr, mannesvette og varm kumage dampe opp av boksidene. Jeg måtte ta lese­pauser for jeg ble fysisk utslitt av å lese om det utmattende kroppsarbeidet.

Romanen er historieskriving, med lukt og farger, om et lite kjent miljø. Men det føles også overdrevet, litt bibelsk og litt symbolsk. Jeg kjenner på en frydefull gammel­dags leseglede, om det gir mening.

Dette er en slekts­saga, og når boka gjør nedslag i 1970-tallet og 2017 møter vi etter­kommeren Siw, bosatt i Uppsala. Hun har en kraft, eller forbannelse, nemlig at hun kan se når folk skal dø.

Da ser hun en skygge ved den som snart skal dø, og det er rimelig ubehagelig.

Ikke nok med det. Noen ganger hører Siw en stemme inni seg, en stemme som vil henne vondt og som tar kontroll over kroppen hennes. På et punkt tar faren Siw med til slekta oppe i nord for å drive demonen ut.

Plutselig grep sterke hender tak i kroppen hennes.

– Vik fra henne, Satan! Vik fra henne, urene ånd!

En skarp fresing trengte seg ut av henne.

«Stein i silke»

Niemi presenterer det ikke som at Siw TROR at hun er synsk, eller at demonen er innbilning. Etter den realistiske skildringen av veiarbeiderne, skvatt jeg til av det over­naturlige elementet.

NRKs kritiker Anne Cathrine Straume ble ikke begeistret for dette aspektet, som hun følte var påklistret.

Les også «Dirrande visuelle scener»

Den svenske forfattaren Mikael Niemi og omslaget på boka hans, "Stein i silke".

Jeg har derimot etterlyst overnaturlige elementer i romaner i et tidligere Bokbrev.

Dette er jo fiksjon, så hvorfor ikke kjøre på?

Jeg var nysgjerrig på denne miksen mellom sosial­realisme og overnaturlige elementer, så jeg satt ivrig på andre rad da Mikael Niemi besøkte Oslo, i samtale med historiker og forfatter Jonas Bals.

Niemi var i storform. Han rant over av fortellerglede og artige anekdoter fra Tornedalen. Salen brøt ut i spontan applaus og latter.

To menn sitter på en scene med rød bakgrunn. De er begge kledd i mørke klær, den ene har en åpen bok i fanget. Foran dem sitter det rekker med mennesker og ser på dem.

Jonas Bals og Mikael Niemi på scenen på Litteraturhuset.

Foto: Litteraturhuset

«Stein i silke» har vært Niemis vanskeligste bok, fortalte han. I sine yngre år skrev han mest ut fra seg selv, som i den kjempegøye «Populærmusikk fra Vittula».

Nå som han bikket over 60, føler han et ansvar for et større «vi», for sin slekt og sitt folk, om å fortelle deres historie:

– Jeg har båret på disse stemmene i mange år. Det finnes yngre forfattere der ute som tar over etter meg. Men det er bare jeg som kunne skrive akkurat denne historien.

Svart-hvitt foto av seks veiarbeidere med spade og trillebår

HISTORISK: Veiarbeidere i Tornedalen i 1940. Fortsatt er det spader og trillebår og ren muskelkraft som gjelder.

Foto: Norbottens museum

Det utsagnet minnet meg om Jon Michelet sin forpliktelse overfor krigsseilerne som han fikk brakt til verden i roman­serien «En sjøens helt». Og jeg er takknemlig for å få lese levende romaner om disse glemte historiene.

Men hva så med det overnaturlige? Hvorfor hørte det hjemme i denne boka, spurte historiker Bals.

– Ja, men det er jo sånn i Nord, svarte Niemi.

– Hvis du spør folk direkte, er det ingen som sier de tror på overnaturlige hendelser. Men alle har en fetter eller en nabo som har opplevd noe uforklarlig.

Mikael Niemi er svensk, vokst opp med en far som snakket finsk, og er også samisk. Det unike ved Tornedalen er nettopp denne miksen av kulturer, hvor også det samiske er tatt inn i majoritets­kulturen.

Niemi hadde en bror som var psykisk syk og hørte stemmer, men han har også vokst opp med det over­naturlige som en naturlig ting i slekta.

Selv om min familie ikke er fra nord, men fra vest, har jeg også vokst opp med historier om døde folk og engler som har vist seg for slektninger.

Kanskje er det derfor jeg synes det er herlig å møte dette i en roman?

Uansett er jeg fascinert av det motsetnings­fylte i den tornedalske kulturen, som er fremmed og kjent på en gang.

Siss Vik og Mikael Niemi ler begge to

Niemi er en hyggelig fyr, som gjerne vil snakke om langrenn. Nå har han fått sin nederlandske kone til å bli med på Wasaloppet, fortalte han under middagen etterpå.

Foto: Erik Fosnes Hansen / NRK

Hva med deg? Synes du over­naturlige elementer hører hjemme i en god bok? Fortell meg i kommentar­feltet.

Du kan høre intervjuet med Niemi i Litteratur­husets podkast, og så snart Lytternes romanpris er ferdig, dukker han opp hos Cille Biermann i Åpen bok.

Linje med tre bøker oppå.

Kampen om stipendene

Kanskje har du forventet at jeg skal melde noe om duellen mellom forfatter­foreningene som foregår nå.

Støtte­ordningene for norsk litteratur er en essensiell grunn til at vi har så høyt nivå på norsk litteratur, et språk som i verdens­sammenheng er bitte lite, men når ut til hele verden. Men selv med gode ordninger, lever de fleste skjønnlitterære forfattere på knapper og glansbilder.

Disse ordningene er ganske kompliserte, og selv debattløven Fredrik Solvang måtte jobbe hardt for å holde tunga rett i munnen.

Å debattere rettigheter er ikke skjønn­litterære forfatteres sterke side og det har seansene på radio og TV båret preg av. For egen del syntes jeg NRKs kommentator Inger Merete Hobbelstad har forklart best hva som står på spill i denne teksten.

Jeg har ikke lyst å ta stilling i saken, dels fordi mannen min er medlem av den ene foreningen, og min arbeidsgiver NRK har fått kjeft av Forfatterforenngens nye leder for måten Debatten ble ledet på. Derfor velger jeg å følge det hele fra sidelinja.

Men jeg kan bidra med et lite dikt!

Da Forfatterforeningen skrev sitt innlegg i VG, kalte de det et FORFATTAROPPROP.

Selve ordet så ut som en henslengt haug med konsonanter og tre o-er. Uten å ta stilling i saken, ble jeg inspirert av Jan Erik Vold sitt dikt «kulturuke» til å lage et lite tulledikt:

«forfattaropprop»

fortapa fortropp

oppropforfattar

fopprrfattaroop

foto proft rappar

pattor proff ropa

ropforfattaropp

or proft rappfota

fart poopar proft

En lyspære som lyser for å illustrere et Eureka! Sokkelen på lyspæren kan se ut som en oppslått bok.

En prest, en finansmann og en fødselslege gikk inn i radiostudio ...

Vanligvis går jeg lang tur mens jeg hører Lytternes romanpris. Siden det fortsatt er glatt og rart ute, har jeg i stedet rydda i veskene mine og i krydder­hylla mens jeg hørte på de to første episodene av jurydiskusjonen. Som hvert år, blir jeg glad og imponert over å høre på.

Lytterjury i 2024

Bak fra venstre: Sindre Laksemo – finans – Bergen, Hilde Lundestad – førskolelærer og helsepleier – Dønna utenfor Sandnessjøen, Torgrim Hermansen Halvari – fotograf – Ski/Vadsø FORAN FRA VENSTRE: Marius Handegard Økland – sokneprest – Stavanger, Maria Othelie Underdal – fødselslege – Trondheim

Foto: Robert Ronning / NRK

Juryen på fem personer er, som du sikkert vet, plukket ut fra søknader fra såkalte vanlige lesere, og satt sammen med tanke på spredning i alder, kjønn, landsdel og yrke.

I år har vi blant annet en finansmann, en prest og en fødselslege. En av gevinstene ved å høre dem diskutere kommer når de henter inn yrkes­erfaringene i tolkningene av bøkene.

Om du kommer fra Vadsø eller Stavanger, preger også hva du får øye på i en roman.

Selv om jeg kjenner de nominerte bøkene rimelig godt, får jeg alltid noe nytt ut av å høre folke­juryen diskutere. Det er som om spekteret av fem ulike blikk lyser opp deler av bøkene som har ligget i skyggen.

Scene fra radiostudio, hvor programleder Cille Biermann gir seg over i latter

FØLELSER: Det var latter, irritasjon og personlige rørende øyeblikk i studio. Fra venstre: Sindre Laksemo, Maria Othelia Underdal, Marius Handegaard og Cille Biermann.

Foto: Robert Ronning

Mest temperatur ble det under drøftingen av Oliver Lovrenskis debutbok.

«Da vi var yngre» er jo rost opp i skyene, har vunnet en pris og er nominert til tre. Ett jurymedlem ble rørt og felte tårer, mens en annen ble provosert og mente romanen var ren ansvars­fraskrivelse. Et gap åpnet seg i studio.

Har du allerede hørt jury­diskusjonen, vet du at de har stemt fram sine tre favoritter, og at det kun er én episode igjen!

I år blir det litt enklere opplegg enn i fjor, så vinner­boka kåres i finalesendingen 1. mars, og den seirende forfatter får beskjed på telefon.

Alle episodene ligger i NRK Radio som podkast, men personlig er jeg så redd for at noen skal røpe vinneren for meg at jeg prøver å få hørt det på radio når det går første gang.

I år skal jeg operere foten på finale­dagen, så det blir det første jeg skal gjøre når jeg våkner av narkosen.

Har du tips om bøker som passer å lese eller lytte til når man er full av smerte­stillende, send det til meg, siss.vik@nrk.no!

E-post appsymbol med et brevsymbol som også ser ut som en bok.

Neste bokbrev blir i mars, en måned jeg setter min lit til skal bringe litt sol og vår!

Siss

Kommentér

Hva sier du? Tommel opp eller ned for over­naturlige elementer i bøker som ikke er fantasy?

Litteraturnyheter

  • Saia Stuengs ungdomsroman nominert til en av Nordisk råd sine priser

    Loga sámegillii.

    Saia Stueng sin nordsamiske ungdomsroman «Hamburgerprinsessa – Lever bare en gang» er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for 2024. Romanen ble gitt ut i 2023.

    Det skriver Nordisk råd i en pressemelding.

    Flere av årets nominerte undersøker eksistensielle spørsmål om livet og døden, og et annet tilbakevendende tema er menneskets relasjon til naturen, står det skrevet i pressemeldinga.

    Vinneren offentliggjøres 22. oktober.

    Saia Stuenga ođđa girji: Hamburgerprinseassa - Eallá dušše oktii
    Foto: Davvi girji
  • Tre norske er nominert til Nordisk Råds barn- og ungdomslitteraturpris

    Grøssaren «Udyr» av Ingvild Bjerkeland og høgtlesingsboka «Oskar og eg» av Maria Parr og illustratør Åshild Irgens nominert frå Noreg.

    I tillegg er Saia Stueng frå Karasjok nominert for ungdomsromanen «Hamburgerprinseassa – Eallá dušše oktii» i kategorien for det samiske språkområdet.

    Totalt 14 nordiske biletebøker, barnebøker og ungdomsromanar nominerte til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2024.

    Fleire av dei nominerte tek for seg eksistensielle spørsmål om livet og døden. Eit anna tema som går att er menneska sin relasjon til naturen.

    Vinnaren vert offentleggjort 22. oktober.

    Montasje forfatterportrett Maria Parr og coveret til barneboka Oskar og eg
    Foto: Samlaget/Jula Marie Nagelstad