Hei i sykesesongen!
I likhet med halve Norge har jeg vært slått ut av basiller og uhumskheter, og ikke fått skrevet Bokbrevet på en stund.
Med et nyhetsbilde som er spesielt mørkt for tiden, har jeg funnet to lyspunkter å kose meg med: TV-serien «Makta» har sendt meg til gamle men gode biografier, og Paul McCartneys podkast har gitt dybde til Beatles' nye låt. Jeg klarer knapt å snakke om noe annet.
Jeg deler også et kjent dikt som gir trøst i de mørkeste av tider, også for noen palestinere på Gaza.
– Dette var boring Beatles.
Slik lød en kommentar på Facebook da musikkhipster Audun Vinger delte sin artikkel om Beatles' nye låt, Now and Then, i Dagens Næringsliv.
Jeg kjente sinnet stige i kroppen, nesten som en voldelig impuls. Hvordan kunne denne fyren avfeie låta så lettvint?
Jada. Jeg vet at musikksmak er ulik og at ikke alle bryr seg om den samme musikken. Men var denne personen klar over historikken bak denne låta?
En historie om et vennskap som gjør at jeg gråter når jeg hører Paul og John synge sammen på den enkle tekstlinja Now and then I miss you.
Jeg skal innrømme at jeg er ekstra lettrørt fordi jeg nylig har dypdykket i en bok.
Paul McCartney har sagt at han aldri vil skrive noen selvbiografi. Boka «The Lyrics – 1956 to the Present» fra i fjor er det nærmeste vi kommer. Den veier fire kilo og er full av bilder. Der går Paul gjennom sangtekstene sine én for én i alfabetisk rekkefølge. Det tar ham til barndom til Liverpool og ut på tur i USA med fenomenet The Beatles.
Boka er lekker, men jeg har juksa litt og hørt på podkastversjonen av denne boka mens jeg lå syk.
Den britiske poeten Paul Muldoon, som laget boka med Paul, tok nemlig opp samtalene deres på bånd. Fra 50 timer opptak, er et utvalg av samtalene gitt ut i høst som podkasten «McCartney: A Life in Lyrics». Første sesong med 12 episoder blir gratis å høre fra neste uke.
Dette er low-fi-podd. Du kan høre Sir Paul slurpe te og gnafse biscuits under samtalen. Fordelen med podkastversjonen er likevel at du får høre snutter av låtene de snakker om.
Som poesielsker og Beatles-fan er dette like digg som ostepop. Jeg har fått innsikt i opphavet til poetiske perler som «Eleanor Rigby» og høre hvordan Pauls døde mor kom til ham i en drøm med sangen «Let it Be».
Paul Muldoon, med sine poetiske ører, finner litterære referanser til både Shakespeare og «Alice in Wonderland» i de lette poptekstene.
Som en rød tråd ligger historien om et enestående vennskap. Selv om Beatles består av fire kule kiser, er det Paul McCartney og John Lennon som utgjør det bankende hjerte i bandet.
Paul og John jobbet tett med låtskrivingen. Fra start valgte de å signerte alle låtene de sto bak som Lennon/McCartney, uansett hvor mye hver hadde bidratt. Sammen ga de verden en sangskatt vi knapt har sett maken til.
Så kommer slangen inn i paradis. The Beatles går i oppløsning, og Paul ender opp i en vond rettssak mot John, George og Ringo om rettighetene til musikken.
I en mørk del av bandets historie begynner John og Paul å hetse hverandre gjennom låter. Det mest nedrige er når John slenger ut: All you did was Yesterday i låta «How do You Sleep». Paul virker fortsatt lei seg over dette.
Heldigvis kommer de to på talefot igjen, men Lennon/McCartney rekker aldri å jobbe sammen igjen. I desember 1980 blir John Lennon skutt og drept på åpen gate.
Paul forteller at gutta i bandet aldri uttrykte hvor mye de betydde for hverandre da de holdt på. De gaulet på love me do, men menn snakket ikke om følelser på den tiden, særlig ikke om du kom fra arbeiderklassen i Liverpool.
John var ekstrem i så måte. Han hadde vokst opp i et dysfunksjonelt hjem, og kom helst med en syrlig replikk hvis han ble overveldet av følelser, forklarer Paul.
I sorg over bestekompisens brutale død, setter Paul seg ned og skriver låta «Here Today». Endelig får han sagt rett ut at han er glad i vennen sin. De to var tross alt uatskillelige siden de møttes som fjortiser og haiket sammen til tanta til Paul og lå andføttes i gjestesenga deres.
Den dag i dag tenker Paul «hva ville John ha sagt» når han skriver en ny låt.
Når jeg hører 80 år gamle Paul McCartney snakke med slik varme om vennskapet, er det trist at John aldri fikk bli gammel og myk og mimre på samme måte.
Men så, andre november i år, gjenoppsto Lennon fra graven, litt i hvert fall, med en nydelig og følsom Beatles-låt.
Fra medieoppslag kan man ha inntrykk av at «Now and Then» nærmest er laget av ChatGPT. Men kunstig intelligens er bare brukt til å hente ut John Lennons vokal fra et skurrete demo-opptak fra 70-tallet.
Så har Paul arrangert låta, og alle de fire Beatlene bidrar på ulikt vis på utgivelsen. «Now and Then» er den tredje låta som gis ut etter Johns død, men den første etter Georges død, og de har kalt den Beatles siste sang.
Med hjelp av ny teknologi kan Paul og John harmonisere sammen igjen, over dødens avgrunn, og synge at de alltid vil savne og elske hverandre. Kan man være kald overfor dette?
Hvis du vil ha flere tips om Beatles-podkaster eller deler tanker om låta, send meg gjerne en e-post til siss.vik@nrk.no.
Ukas dikt
I likhet med resten av verden ser jeg etter måter å takle grusomhetene i Midtøsten på. Ethvert barneliv er umistelig. Hvordan skal man ta innover seg tusener av drepte barn?
Jeg har først og fremst søkt meg til nyheter for å forstå konflikten. Men hvor i litteraturen skulle jeg lete for å takle følelsene?
Podkasten «Brenner deler dikt» inviterte nylig Redd barnas utenlandssjef Nora Ingdal. Hun har bodd på Gaza og får nesten ikke sove om natta nå. Morgenritualet hennes er å sjekke WhatsApp og se hvem av de palestinske kollegene hennes som fortsatt lever.
For Nora Ingdal er det ett dikt hun alltid vender seg til in times of trouble: Olav H. Hauges «Det er den draumen».
Hun oversatte diktet til arabisk og sendte det til sine kolleger på Gaza. Én svarte med 25 hjerter. En annen repliserte at han ikke så noen draum enn å våkne opp i himmelen.
Hauges kjente dikt fikk plutselig en ny dimensjon da Ingdal leste det opp. For palestinerne håper jo helt konkret at kjeldor (med drikkevann) skal springe og at dører skal åpne seg, ut av krigshelvetet de er fanget i.
Et dikt jeg trodde var slitt og gammelt fikk plutselig nye betydninger.
Gamle Ap-biografier blir som nye
Ikke i mine villeste fantasier hadde jeg sett for meg at jeg skulle bestille en bunke gamle biografier om Gro Harlem Brundtland og hennes partifeller fra biblioteket.
I går kastet jeg meg over Anders Baasmo for å ta selfie fordi han spiller Odvar Nordli, en statsminister jeg knapt kan huske.
Noe slikt er det bare en riktig god historisk TV-serie som kan få til. Jeg var bare et barn da hendelsene i «Makta» skjedde.
Jeg husker at mange av Ap-biografiene lå rundt om i huset, men den gang kunne jeg ikke tenke meg noe kjedeligere lesestoff.
Nå derimot leser jeg NRKs faktasjekk på serien og følger to podkaster: NRKs egen «Seriesnakk» og «Aftenpoddens Makta Spesial» med glupsk appetitt.
Likevel er det ikke nok! Jeg vil ha mer, og lånte masse biografier på biblioteket.
«Åh, så spennende» sa 19-åringen i huset da jeg kom hjem med disse to bøkene. Hun er også fan av «Makta».
Jeg hoppet rett til Bravo-ulykken i første bind av Gros selvbiografi «Mitt liv». Hun skriver litt som hun snakker, kontant og uten særlig følelser. Der det finnes humor, konflikt og drama, kan du stole på at Gro tar det hele NED et hakk.
Heldigvis har TV-serien gitt farger og følelser til Gros nøkterne beretning. Sammen er det en morsom pakke. Når jeg leser «Mitt liv» på T-banen, klarer jeg ikke å holde tilbake et lite «jøss» her og der.
Det finnes en haug med biografier om Arbeiderpartiet og dets frontfigurer fra 1970- og -80-tallet. Men hvilke bøker fra den tiden er verdt å lese, sett med dagens blikk?
Jeg har bedt noen politiske kommentatorer som snakker om «Makta» i podkastene sine gi hver sin bokanbefaling:
Jens Kihl - Kulturredaktør i Bergens Tidende
Trygve Bratteli: «Fange i natt og tåke» (1980)
Ei heilt utruleg bok, som blei ein sensasjon i 1980 og selde nesten to hundre tusen eksemplar. Den skildrar det store sivilisasjons-samabrotet innanfrå, frå Bratteli som mostandsmann i Noreg til han bokstaveleg talt blir plukka ut av ein likhaug i 1945.
Om du synst Bratteli verkar distansert i serien, vil denne boka gje alle svar på kvifor han blei slik.
Anders Giæver – politisk kommentator i VG
Steinar Hansson, Ingolf Håkon Teigene: «Makt og mannefall: historien om Gro Harlem Brundtland» (1992)
Steinar og Ingolfs bok startet som en serie i Dagbladet. Målet var å skildre nettopp det som «Makta» skildrer: Gro Harlem Brundtland og den høyst nødvendige moderniseringen av Arbeiderpartiet.
En blanding av skarp politisk analyse og velskrevet tabloidjournalistikk, gjør den til en fest å lese. Og alle fra «Makta» er med.
Harald Birkevold – politisk redaktør i Stavanger Aftenblad
Hans Olav Lahlulm: «Reiulf Steen – historien, triumfene og tragediene» (2019)
Lahlum skriver innsiktsfullt i et godt språk om en fascinerende, sammensatt og til tider selvdestruktiv politiker. Inntrykket er at den eminente retorikeren Steen var sin egen verste fiende.
Trine Eilertsen – sjefredaktør i Aftenposten
Gro Harlem Brundtland: «Mitt liv» (1997) og «Dramatiske år» (1998)
Ja, her er det jo en del å ta av, det finnes vel knapt et parti som har levert fra seg flere biografier.
Jeg tenker nok at Gros egen bok er nummer 1, men Lahlums bok om Reiulf Steen er jo også der oppe. Og Frank Rossaviks om Einar Førde, selv om han foreløpig har en perifer rolle i serien.
Torkil Risan - Seriesnakk - Makta.
Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen: Edderkoppen - historien om en møbelhandler (1989)
«Edderkoppen» er boka som forteller om hvordan møbelhandleren på Jessheim tok opp telefonsamtaler med intetanende maktmennesker i Arbeiderpartiet og LO.
Lydboka anbefales spesielt siden du får flere av de ekte samtalene. Samtaler tatt opp på kassetter som forfatter Viggo Johansen fikk i hånda av Arvid Engen sjøl.
Obs: De fleste av disse bøkene er ikke i salg lenger, men finnes på bibliotek og antikvariat.
En titt fremover
Ja, jeg vet, nå MÅ jeg bli ferdig med Ringenes herre-prosjektet mitt, som dere ga meg i april år! Jeg har rett og slett ikke orket Mordors mørke i tillegg til ekte krig. Lover å bli ferdig før jul. Om ikke annet vet jeg at krigen i Middle-Earth vil ende bra.
Ellers har vi nå fått lov til å fortelle at det blir Jon Fosse Minutt for minutt!
Jeg er så heldig å få jobbe med det, i en bolk fra Oslo, og jeg er skikkelig gira.
Mellom opplesningene av dramatikken skal vi bidra med ablegøyer og nyttig info om Fosse. Vi er i full gang med å booke gjester, så om du kjenner noen som vi burde ha med, må du for all del sende oss et tips.
Jeg gleder meg veldig!