Hvor ble det av toleransen vi lærte av Harry Potter?

Hei!

I dette Bokbrevet går jeg inn i to av vår tids mest brennbare saker: Debatten om J.K. Rowling og en metoo-sak fra Bret Easton Ellis' nye roman. Det blir også litt om nordisk manga og tips for lesere og lesesirkler.

Heng med!

Det stormer igjen rundt J.K. Rowling, 26 år etter utgivelsen av den første Harry Potter-boka. Et etterlengtet dataspill, «Hogwarts Legacy», er nemlig på markedet. Nå kan barn og voksne leke at de er trollmenn på Galtvort, og det ser supergøy ut!

Likevel er det Harry Potter-fans der ute som nekter å kjøpe spillet. J.K. Rowling skal ikke få en eneste krone i rettighetsinntekter av dem. Oppfatningen er at hun er transfiendtlig og sårer fansen aktivt med uttalelser på Twitter.

På den andre siden er folk rasende på de som er rasende på Rowling. NRKs anmelder Rune Fjeld Olsen har fått sinte kommentarer fra begge leire etter sin anmeldelse av spillet.

Til og med noen av skuespillerne som gestaltet Rowlings figurer på filmlerretet har tatt avstand fra hennes uttalelser om kjønn.

Ingen kommentar om Harry Potter er lenger uskyldig. Den plasserer deg, om du vil eller ei, midt i kjønnsdebatten

Det paradoksale er at det er mye kjønnsoverskridende med Rowling og hennes univers.

For det første ville ikke Bloomsbury forlag la leserne få vite at forfatteren var kvinne da de ga ut den første Harry Potter-boka. De fryktet det ville skremme bort guttelesere. Kvinnelige «Joanne» måtte hviskes ut og bli til de kjønnsnøytrale initialene J.K.

For det andre har den kvinnelige forfatteren valgt seg en gutt som hovedperson. Rowling sier at hun ikke aner hvorfor det ble sånn. Ideen om Harry Potter kom til henne som lyn fra klar himmel på en togtur.

For det tredje handler bøkene om overskridelser på et annet nivå, for eksempel mellom gomper (mennesker) og trollmenn. Der de slemme trollmennene kun godtar renraset trollmannsblod, mener de snille at gomper og trollmenn er like mye verdt. De kan være venner, gifte seg og få blandingsbarn. Her har vi altså å gjøre med et ikke-binært menneskesyn, eller trollmannssyn, om du vil.

En italiensk studie viste at barn som leste Harry Potter ble mer tolerante overfor minoriteter.

Så hvorfor er Harry Potter-lesere så forbanna? Hvorfor avlyser biblioteker Harry Potter-kvelder av frykt for å støte barn med flytende kjønnsidentitet?

Årsaken til motstanden kommer ikke fra bøkenes univers, men utenfor, blant annet fordi Rowling har uttrykt motstand mot et lovforslag om juridisk kjønn.

Nå er jo temperaturen på Twitter-diskusjoner ofte høy, men i Rowlings tilfelle er tonen mellom partene knallhard, med tidvise voldstrusler. Hvorfor er følelsene så sterke?

• Ikke oppdatert på Rowling-debatten? NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad har lagt fram saken i Studio 2.

Nettopp fordi bøkene er så fantastiske, blir noen fans dypt såret når forfatteren bryter med det de har oppfattet som bøkenes moralfilosofi. De føler seg sviktet av en de følte seg sett av, en som godtok folk som var annerledes.

Sett fra en av disse lesernes synspunkt, er Rowling en rik og mektig kvinne som bruker innflytelsen sin til å motarbeide transrettigheter og stigmatisere folk.

Ja, Rowling er rik og mektig i dag.

Men det er ikke sånn at alle dine vonde opplevelser blir visket ut når du blir rik og berømt.

I et essay hun skrev til fansen, forklarte Joanne Rowling at hun hadde vært offer for et seksuelt overgrep i ungdommen. Deretter fikk hun barn med en mann som viste seg å være voldelig.

Som en kvinne som har hatt negative opplevelser med menn, ønsker Rowling å snakke om kjønnsproblematikk fra sitt eget perspektiv. Hvis man oppløser de biologiske kjønnskategoriene, kan det for eksempel bli vanskelig å diskutere temaer som kvinneproblemer og kvinnehelse.

Rowling forklarte også at hun fryktet at en et nytt lovforslag kunne føre til at menn kunne gjøre om kjønnet sitt på papiret, for så å kunne gå inn i kvinnegarderober og antaste kvinner.

Det har vist seg som en grunnløs frykt.

Derimot viser amerikanske studier at transpersoner blir utsatt for seksuelle overgrep på offentlige toaletter.

Rowling-saken er en av disse sakene der generasjoners verdisett barker sammen: For yngre mennesker er fritt valg av identitet – seksuell, etnisk eller kjønnsmessig – nær hellig.

Vi eldre folk (skillet går kanskje om lag ved 30-årsalderen) har litt vanskelig for å forstå dette. Vi er kanskje mer pragmatiske, litt mer tykkhudet fra den virkeligheten vi vokste opp i? Antagelig er vi også litt lite lydhøre for nye måter å forstå samtiden.

Som leser havner man av og til i situasjoner der forfatteren av bøker man elsker, sier noe man er dypt uenig med. Knut Hamsun er et åpenbart eksempel.

Likevel leser vi Hamsun.

Roald Dahl kom med flere antisemittiske uttalelser. «Matilda» går likevel for fulle hus på Folketeatret. Vi leser fortsatt «Charlie og sjokoladefabrikken». Er det greit fordi Dahl er død?

Hvorfor ble akkurat J.K. Rowling den mest kontroversielle forfatteren i samtidslitteraturen?

Del ditt syn i kommentarfeltet nederst.

Puh! Tid for litt kunst.

Ukas bilde

Mennesker som leser en bok er et kjært motiv i kunsthistorien. Fremover vil jeg dele noen bilder av lesing som jeg liker spesielt godt.

Den amerikanske kunstneren Edward Hopper er kjent for å male ensomme mennesker, fortapt i egne tanker. Dette maleriet er intet unntak.

Her snakker vi ikke Vy lokaltog fredag ettermiddag. Denne enslige kvinnen med sort hatt er heldig. Hun har vogna og tankene sine for seg selv.

En kvinne med en bok er aldri ensom.

Ukas forfattermøte

Som jeg skrev i forrige brev, er det mange år siden jeg har blitt så redd av en roman som «Skår» av Bret Easton Ellis. Første halvdel hørte jeg på engelsk som lydbok; andre halvdel leste jeg på norsk, som papirbok.

Ettersom boka er en slags skrekkmemoar (en sjelden sjanger for å si det mildt), var det ekstra intenst å høre Bret selv fortelle om det skjebnesvangre som skjedde med ham og hans venner på Buckley high school i 1981.

Da jeg traff kultforfatteren på Theatercaféen, møtte jeg på en vennlig og skravlete Ellis. Han betrodde meg at han holdt en jack off journal da han gikk på high school, om hvilke filmstjerner og gutter i klassen han onanerte til. Det ble godt bakgrunnsstoff da han skrev om sitt siste år på videregående (Richard Gere er hyppig nevnt).

Det er først i denne boka at Ellis står åpent fram som homofil. Mye av romanen handler om 17 år gamle Brett som sliter med sitt dobbeltliv. Utad er han sammen med den nest peneste jenta på skolen; innad er han kåt på og forelska i flere av kameratene sine.

Blant skildringene av sex med jevnaldrende gutter, finner vi en seksuell opplevelse av en annen art. Unge Bret er en ambisiøs og overspent forfatterspire som skriver på en roman. En kveld på fest blir han invitert til et møte med en mektig filmprodusent. Produsenten vil snakke med Bret om mulighetene for å skrive et filmmanus om unge menneskers liv.

Da 17 år gamle Bret møter opp i hotellbaren, blir han ført til et fancy hotellrom. Der står produsenten i en lårkort badekåpe, åpenbart naken under, og byr Bret på sjampanje.

Det som skjer er en typisk Harvey Weinstein-situasjon. Bret forlater møtet uten noen avtale om filmmanus.

Da jeg under intervjuet omtalte denne hendelsen som en voldtekt, stoppet Bret Easton Ellis meg:

– But is it a rape, though?

Forfatteren er ikke enig i at han skildrer en voldtekt. Han visste jo hva han gikk til, sier han. I dag føler Ellis at situasjonen bare avslører hans egen naivitet og hybris.

Jeg innvendte at denne voksne filmprodusenten utnyttet sin posisjon. Fortellingen antyder at han hadde gjort dette med andre unge gutter tidligere, og at dette altså var kalkulert maktmisbruk.

Men Ellis holdt på sitt.

– Hva skulle jeg gjøre? Ringe til politiet eller produksjonsselskapet og si at jeg hadde blitt voldtatt? Jeg var ung og naiv. Jeg lærte en lekse av den episoden, og det ble ikke et traume for meg.

Det som derimot plager Ellis den dag i dag, er de vanskelige relasjonene han hadde med vennene sine på den tiden. Først nå forstår han hvor høyt han elsket dem, og hvor dypt han sviktet dem. Det er dette «Skår» handler om, fundamentalt.

Men kan vi tro på at det som skjedde med Bret i 1981 ikke er et traume?

Allerede i debutromanen «Less Than Zero» skildrer Bret Easton Ellis en voldtektsscene. Hovedpersonen blir narret til å se på mens hans narkomane venn må ha sex med en eldre mann over flere timer.

Ellis forklarte meg at dette var hans måte å skildre opplevelsen sin da han var 20 år. I dag er filmprodusenten død. Ellis har stått fram som homofil. Nå kan han endelig skrive åpent om alt.

Men voldtekt, særlig av det grusomme slaget, skjer i flere av Ellis' romaner, også i «American Psycho» og «Imperial Bedrooms».

Jeg tror ikke brutale voldtekter hadde vært et sentralt tema i forfatterskapet hans dersom opplevelsen med den eldre filmprodusenten ikke hadde satt dype spor.

Du kan høre mer av intervjuet mitt med Ellis i Studio 2.

Fra Nordic noir til Nordic manga

Det skjer mye positivt med norsk litteratur, ikke minst på den tegnede fronten.

Vi i NRK har skrevet en del om den enorme suksessen til Malin Falcks «Nordlys»-serie. Den foregår i et nordisk landskap, inspirert av vikinger og samer, og bøkene har tatt norske og utenlandske lesere med storm.

«Nordlys»-suksessen har brøytet vei for nye norske tegnetalenter. Min kollega Xin Li har møtt en av dem som nå får vind i tegneseilene, Helen Kaldheim.

Nordisk manga vokser fram

Møt Helen som tegner «Mørkalven»

Et rørende aspekt med Helens historie, er at hun har lese- og skrivevansker. Som barn vendte hun seg til tegnede fortellinger for å slippe så mye tekst. I dag har hun gjort sin mangel til sin styrke.

Jeg er vokst opp i fransktalende Sveits, en kultur der tegneserier står sterkt for både barn og voksne. Men jeg husker at hjemme i Norge var det foreldre som ikke ville la barna sine lese Donald, fordi det ikke var ekte litteratur, liksom.

I dag blir nok de fleste foreldre rørt og glad om barnet plukker opp et Donald-blad i stedet for å forsvinne inn i et dataspill.

Å gi barnet ditt tegneserier er en god gateway drug til lesing generelt. Skaff en tegneserie til barnet, og gjerne en til deg selv!

Lytternes romanpris – få mer ut av lesingen

Da jeg så hvilke bøker mine kollegaer hadde nominert til Lytternes romanpris, ble jeg først litt overrasket. For mens enkelte av de seks romanene har vært nominert til flere priser og vunnet noen, var det andre som hadde fått svært lite oppmerksomhet.

Og hvorfor var ikke for eksempel Mattias Faldbakken nominert. Hans roman «Stakkar» fikk jo strålende kritikk av Marta Norheim!

Noe av forklaringen ligger kanskje i statuttene: Den som vinner Lytternes romanpris kommer i karantene i fem år før hen kan vinne på nytt. Det forklarer Faldbakkens fravær.

Det andre er at fagjuryen ønsker mangfold i utvalget. Å nominere seks oppvekstromaner fra Oslo ville ført til en kjedelig diskusjon om litterær kvalitet.

Etter mange års lytting på romanprisen, er det klart at folk liker ulike bøker. Den romanen som har vært ett jurymedlems favoritt, er plutselig minst likt av en annen. Det er nettopp dette som gjør det gøy å høre diskusjonene.

Når vi leser alene, kan vi legge fra oss boka og gå videre. Men skal du argumentere for hva du likte eller mislikte ved boka, da kan du trenge å stille deg selv noen spørsmål.

Jeg har fått lov til å dele noen av spørsmålene jurymedlemmene er bedt om å tenke gjennom før de går i studio for å kåre en vinner. De kan være nyttige!

Det første spørsmålet programleder Cille Biermann stiller i studio, står imidlertid ikke på lista. Det lyder: Hvordan vil du beskrive denne boka med ett ord?

Det kan du jo skrive på flappen av den boka du leser og ta fram når sendingene begynner i mars!

Hva mener du?

Jeg takker av for denne gang, men jeg er veldig nysgjerrig på hva du mener om Rowling-saken. Er dette en fastlåst stillingskrig? Hva kan vi gjøre for å øke forståelsen og toleransen som åpner for en god diskusjon?