«Skår» har alle elementene man kan forvente fra den amerikanske kultforfatteren Bret Easton Ellis: Presise skildringer av klesstil og interiør skrevet frem med et kjølig, distansert blikk, kombinert med bestialske og meningsløse voldshandlinger.
Dette skaper den særegne stemningen som Ellis har perfeksjonert gjennom seks tidligere romaner.
Men denne gangen tilfører Ellis en tydeligere sårhet og et nytt nivå av refleksjon. Det er både en styrke og en svakhet på samme tid.
Et kulturelt fenomen uten sidestykke
Da forfatterens mest kjente roman, «American Psycho», kom ut i 1991, ble Ellis ikke bare slaktet av kritikerne. Han fikk også drapstrusler av sinte lesere på grunn av det ekstremt grove og ubehagelige innholdet.
I dag er det flere som hyller boken som en glitrende satire og kritikk av forbrukersamfunnets destruktive meningsløshet.
Ikke bare undertegnede mener at «American Psycho» er en av de viktigste romanene fra de siste 50 årene.
MORDERISK BLIKK: «American Psycho» ble filmatisert i 2000 med Christian Bale i rollen som Patrick Bateman. I «Skår» heter seriemorderen «Tråleren».
Foto: Nordisk Film Distribusjon AS«Skår» handler, i likhet med «American Psycho», om en seriemorder – og rike, pene mennesker som undertrykker traumer og eksistensiell angst med piller, alkohol og sex.
Romanen utgir seg for å være en memoar, men det blir snart tydelig at den er en god blanding av fiksjon og virkelighet.
Boken kombinerer en selvbiografis inderlighet med spenningsromanens uhygge. Dette fungerer utmerket.
Det er noe Stephen King-aktig i måten Ellis bygger opp spenningen og stort sett klarer å holde på den over 750 sider.
Seriemorder løs i Hollywood
Det hele finner sted høsten 1981 da 17 år gamle Bret gikk siste året på en privat videregående skole i Los Angeles.
Overklasseungdommene lever dekadente liv med egne biler, private telefonlinjer og adskilte innganger i villaene i Hollywood. Foreldregenerasjonen er totalt fraværende, som regel ruset på vodka og valium.
I løpet av sommeren 1981 dukker seriemorderen «Tråleren» opp i nyhetsbildet. Han kidnapper og torturerer tenåringer, gjør unevnelige ting med kjæledyrene deres, og dreper dem til slutt i det som ser ut til å være religiøse ritualer.
Samtidig starter det en ny gutt på skolen. Har den mystiske og tiltrekkende Robert Mallery noe å gjøre med mordene?
Verden er en scene
Å leve på en løgn er et sentralt tema i boken. Bret er sammen med skolens heiteste dame, Debbie Schafer, men han forelsker seg i gutter. Noen av dem ligger han med, og det er disse han fantaserer om når han ligger med Debbie.
Slik en seriemorder nødvendigvis må lyve og spille en rolle for å ikke bli tatt, spiller også Bret en rolle:
Innenfor spenningsromanens rammer skriver Ellis godt om begjær, ensomhet og lengselen etter å leve mer autentisk.
Han får mye ut av ungdommenes naive forventninger i møte med voksenlivets brutalitet. En brutalitet som i dette romanuniverset er helt konkret og reell.
Kids in America
Som vanlig er det en drøss av populærkulturelle henvisninger i boken.
Ellis fråtser i filmreferanser og skriver om litterære forbilder som Joan Didion og tidligere nevnte Stephen King. Tidskoloritten er en nytelse, og boken er en gullgruve for dem som liker tidlig åttitallsmusikk.
I et svært interessant essayistisk parti skriver Ellis om sangen «Kids in America» av Kim Wilde. I musikkvideoen stirrer Wilde likegyldig og neddopet inn i kamera, og Ellis beskriver hvordan Wilde utstråler en «numbness».
SYNTHEN TIL EN GENERASJON: Wilde sin første singel «Kids in America» fra 1981 ble en definerende låt for tiåret som fulgte.
Det var denne nummenheten unge Bret forsøkte å fange opp i debutromanen «Under nullpunktet».
Den norske oversetteren har gjennomgående valgt å oversette «numb» og «numbness» med ordet «ufølsom». Etter min mening er ikke det beskrivende for livsfølelsen som er så definerende for Ellis' litterære prosjekt.
Ordet «ufølsom» passer i noen sammenhenger, men kan gi assosiasjoner til noe usympatisk og aggressivt. «Numbness» slik Ellis beskriver det, er det tiltrekkende sløret som dekker over en avgrunn. Det numne kan i større grad romme en underliggende sårbarhet.
Dette er bare et av flere eksempler på at oversettelsen ikke helt fanger tidsånden og stemningen Ellis legger opp til.
Replikker som «Du er råstilig nok selv, Bret» minner mer om norsk film fra 70-tallet, enn hip, dekadent 80-tallsungdom i Los Angeles.
FREMDELES I SIGET: De siste 13 årene har Ellis, i tillegg til å drive en populær betalingsbasert podcast, gitt ut én essaysamling og skrevet flere filmmanus.
Foto: Luca Bruno / APMer forståelse, mindre intensitet
«Skår» kan i stor grad leses som en nøkkel til Ellis sitt øvrige forfatterskap. Den eldre forfatteren som reflekterer over den yngre Brets frustrasjoner, og tilfører empati og forståelse som kaster lys over forfatterens øvrige bøker, særlig debutromanen.
I den boken fremstod verden enda mer forvirrende, kald og likegyldig. Seksualiteten var mer tvetydig, og voldshandlingene mer overrumplende. Det hele var mindre forstått og derfor også mer intenst.
«Skår» har mange kvaliteter, og jeg fikk mye ut av å lese den.
Det er allikevel ikke til å komme vekk i fra at den 200 sider lange debutromanen fra 1989 gjorde et enda sterkere inntrykk enn denne 750 sider lange ledsageren.
SISS MØTER BRET: Bokprogrammet møter Bret Easton Ellis, som etter «American Psycho» fikk oppleve berømmelsens pris. Sendt 18. januar 2011, programleder Siss Vik.
Hei!
Jeg er frilanser og anmelder bøker for NRK. Lurer du på hvilke bøker jeg anbefaler deg å lese, kan du se mine anmeldelser av «God morgon, midnatt» av Jean Rhys, «Min kjæreste skatt» av Marieke Lucas Rijneveld eller Stein Torleif Bjellas «Fiskehuset».
