Orker vi ikke å lese flere Ukraina-bøker?

I dagens bokbrev spør jeg om vi er gått lei Ukraina, gir deg tre nye lesetips, rapporterer om en fransk roman om Putin, spør om danskene er helsprø og grunner på hvorfor Tomas Espedal får et slags Tourettes-syndrom når han møter en avisjournalist.

Jeg har dårlig samvittighet for Ukraina. Ved krigens utbrudd i fjor tok jeg kontakt med den ukrainske forfatteren og leder i ukrainske PEN, Andrej Kurkov, for å høre hva vi nordmenn kunne gjøre.

Bortsett fra å sende våpen, hadde han en innstendig oppfordring til oss:

– Les bøker om Ukraina! Lær dere om vår historie og vår kultur!

Krigens første offer er sannheten, heter det jo. Og propaganda og hardt vinklede nyheter må møtes med kunnskap. Var ukrainerne nazister, som Putin hevdet? Her måtte det leses.

Jeg tok fatt på både skjønnlitteratur og sakprosa, men innen sommerferien var jeg utmattet. TV-nyheter, podkaster og aviser – hodet, sjelen og hjertet mitt var fylt av krig. Jeg måtte ta sommerferie, også fra Ukraina.

Et halvt år senere må innrømme at jeg ennå ikke har tatt opp igjen de bøkene jeg la til side i sommer. Jeg er stadig bare halvveis i «Ukraina» av Arve Hansen og i «Hvorfor stemmer russerne på Putin» av Bernhard L. Mohr. Og det gir meg dårlig samvittighet.

Men den lesingen var ikke forgjeves!

Jeg bruker kunnskapen jeg har fått i disse bøkene konstant, til å tolke nyheter og videoklipp og individuelle fortellinger.

Info som at «Majdan-plassen» egentlig blir «Plassenplassen» på norsk, fordi «majdan» = «plass» på ukrainsk, er kanskje mer fun fact enn sentral kunnskap, men det bringer meg på et vis litt nærmere et sted som jeg har sett på avstand.

At ukrainere er dødsgode på å organisere dugnad, og at dét har vært en del av nøkkelen til at de lykkes så godt i forsvaret sitt mot den russiske bjørn, det ser jeg bevis på hver dag på nyhetene.

Ironisk nok er lesere og forlag i utakt med hverandre når slike viktige hendelser skjer. Da nordmenns sult på bøker om Ukraina og Russland var som størst, så var tilbudet lavest.

På Norli bokhandel i Oslo klarte de å fylle opp et ganske imponerende bord med relevant litteratur, blant annet ved hjelp av engelske utgivelser:

Men hvor mye fantes det om Ukraina på norsk, egentlig? Eller romaner skrevet av ukrainske forfattere? Interessen for ukrainsk litteratur hadde vært ganske underveldende før krigsutbruddet.

Men det tar tid å skrive og oversette de bøkene folk plutselig etterlyste.

Forlag, forfattere og oversettere satte inn høygiret, og allerede til høsten kunne de tilby et bredt utvalg av relevante bøker i alle genre. (Ikke alle like gode, riktignok.)

Dessverre var norske lesere allerede litt krigstrøtte. Salget av Ukraina- og krigsrelaterte bøker har gått jevnt, men uten store topper, ifølge mine kilder.

Når forlagene gir ut bøker denne våren, har de tråkket litt på bremsen igjen. De vet at alle kaster seg på når aktuelle temaer smeller i nyhetsbildet. Hvert enkelt forlag risikerer å slå bein på seg selv hvis markedet oversvømmes av like bøker.

En så stor krig i Europa fordrer mange vinkler og fortellinger. Om noen år vil vi se lengre analyser av krigen i bokform, slik vi fortsatt driver og analyserer andre verdenskrig.

Nå står vi imidlertid midt i kampens hete. Blant vårens utgivelser finner vi noe nytt: Øyenvitneskildringer fra krigen, faktisk fra begge sider.

Her er tre vårbøker jeg har svært høye forventninger til:

Romanen som skaper Putin-debatt i Frankrike

Ser vi til Frankrike, er det faktisk en roman lagt til Kremls indre gemakker som er landets femte mestselgende bok i 2022, en bok skrevet to år før krigens utbrudd.

«Le mage du Kremlin» blir på norsk «Trollmannen fra Kreml», og trollmannen det er snakk om er basert på en ekte person.

Vladislav Surkov var ikke bare Putins nærmeste rådgiver, men hans sjefsideolog. Han var sentral i å meisle ut Putins strategi for å komme til makta – og holde på den. Surkov har også samarbeidet med lederen for den beryktede Wagner-gruppen om å lage trollfabrikker på nett.

Altså ingen good guy, sett med vestlige øyne. Likevel nyter Surkov en viss respekt ute i verden for sin kløkt og intelligens, som arkitekten bak putinismen.

I romanen får vi en fiktiv fortelling om livet til en person som ligner mistenkelig på Putins rådgiver, og som faktisk er modellert på ham.

Sveitsisk-italienske Gugliano da Empoli, som har skrevet romanen, er opprinnelig journalist, politisk rådgiver og gründer av en politisk tenketank: Åpenbart en smarting. Empoli har uttalt at han syntes Surkov virket som en romanaktig figur, og at han så det som en utfordring å skrive fra djevelens ståsted.

Romanen har fått høythengende priser. Så dette burde jo være en gladnyhet, at franskmenn kaster seg over en bok om russisk politikk.

Problemet med å ha en moralsk forkastelig hovedperson, er at lesere nesten automatisk får sympati for den som forteller, den vi ser verden gjennom øynene til.

Denne romanen har blitt så populær, ikke bare blant vanlige folk, men blant toppledere i fransk politikk, at det har skapt en debatt om den kan ha realpolitisk påvirkning i en brennbar situasjon.

New York Times' reporter i Paris har intervjuet mer enn 15 akademikere, politikere og diplomater om boka. Noen mener «Trollmannen fra Kreml» gir verdifull innsikt i Putins tankegang. Andre mener den forfører leserne til et putinsk tankesett.

Det er jo litt gøy, og litt ironisk og litt trist for oss som elsker litteratur, at når en roman faktisk får innvirkning hos folk med makt, så er det en bok som risikerer å få mektige folk over mot the dark side.

Jeg er halvveis i boka, og fortelleren har akkurat blitt presentert for en mutt og kjølig ung leder for FSB, tidligere KGB-agent Vladimir Vladimirovitsj Putin.

Det gikk kaldt gjennom meg da Putin kom på banen. Men jeg er absolutt engasjert i hovedpersonen og synes boka er spennende og veldig godt skrevet.

Så får vi se om jeg er blitt Putin-vennlig innen neste bokbrev(!)

Romanen «Le mage du Kremlin» er solgt til oppunder 30 land, deriblant Norge.

Februar-haiku

Etter så mye storpolitikk føler jeg vi må rense ganen med et lite dikt.

Jeg spurte Jærens store poet Helge Torvund om han hadde en haiku som passet til februar, og det hadde han:

Ah. Der fikk vi trekke pusten før vi setter over til neste sak, i Danmark.

Danskene fornekter seg ikke, del II

Husker du oppstyret rundt den danske animasjonsserien «John Dillermand»?

I 2021 sendte barnekanalen «Ramasjang» en serie med animerte filmer om en mann med verdens lengste penis, aka dillermand, som var ham både til besvær og hjelp.

Enkelte danske foreldre syntes det var litt problematisk å alminneliggjøre at barn skulle få hjelp av en fremmed til å løse oppgaver ved hjelp av en gigalang penis, selv om den var rød og hvitstripete og ganske tøysete. Dansk TV sto på sitt og sendte hele sesongen.

Er det noe små gutter er opptatt av, så er det jo tissen sin, så sånn sett var det rett i målgruppa.

UANSETT. Danskene i gang igjen. Nå er det små jenters lyst som skal naturliggjøres.

I barneboka «Den magiske lænestol» begynner en liten jente å gni og gnukke seg på stolens armlene.

«Gnub, gnub», står det på dansk. Mammaen kan da forklare datteren at denne deilige gnubbingen heter «onani» og er kjempevanlig, og så kan de snakke litt om det sammen.

Når du leser denne boka for din lille datter, skal det gi dere anledning til å snakke om det samme.

Du kan bla i starten av boka her.

Yikes! Greit at det er vanlig at barn begynner med ulike typer for masturbasjon i tidlig alder, og klart man ikke skal påføre dem skam for dette.

MEN. Er det egentlig moren sin barnet trenger for å snakke om det? Eller faren? Og trenger barn egentlig å lære et voksent begrep for noe de gjør instinktivt?

Forfatteren Jacinta Madsen har jobbet nettopp i barnekanalen «Ramasjang» og vet mye om barn. Hun forteller i et intervju med dansk TV 2 at foreldre ofte føler seg hjelpeløse i møte med barnas onani, og har etterlyst hjelp til å snakke med barna om det, barn helt ned i toårsalderen.

Jeg tenker likevel at det ubehaget først og fremst er foreldrenes problem.

La nå onga få ha et bitte lite rom for seg sjæl, som er fritt for voksen innblanding.

Hva mener du?

Espedal tramper i klaveret

Etter mye utenriksstoff skal vi hjem igjen, eller skal vi heller si «hem»?

Litteraturhuset i Bergen fyller 10 år i disse dager og satte i anledningen opp en selvpiskende debatt om hvorvidt Litteraturhuset i Bergen har noen verdi.

Mens litteraturhus i Oslo, Trondheim og Fredrikstad ble ønsket velkommen med åpner armer, fikk Litteraturhuset i Bergen motstand allerede da det var på idéstadiet.

Ingenting i Bergen skal være lett. En del av kritikken kom fra en liten gruppe bergensforfattere med den hyllede forfatteren Tomas Espedal i spissen.

Som svoren bypatriot, oversatt til flere språk og nominert til Nordisk råds litteraturpris tre ganger, skrev Espedal i Bergens Tidende at det meste var galt med Litteraturhuset i Oslo og nå fryktet at Litteraturhuset i Bergen ville bli det samme: Programmet ville bli for kommersielt, lederen var litterært inkompetent og restauranten for dyr for kunstnere og studenter.

Debatten med Anders Heger i Dagsnytt 18 er fortsatt severdig, om du har tid:

– Groteskt snobbete og nedlatande

Leder for Litteraturhuset Kristin Helle-Valle og gjengen lot kritikken prelle av som vann på gåsa og satte i gang. I likhet med andre litteraturhus er programmet en blanding av bredt og smalt, alvorlig og tøysete, voksent og barnslig.

De har fått til faste programposter som Kritisk kvartett og Bergen International Book Club. De lager lesestunder for barn og huser en super bokhandel jeg aldri går tomhendt ut fra.

«Eides språksjov» startet der, og Hilde Sandviks podkast «Norsken, svensken og dansken» var opprinnelig en idé fra Litteraturhusleder Helle-Valle.

I fem år har Bergen Internasjonale Litteraturfestival inntatt huset i Østre Skostrædet i februar. Der har jeg hørt foredrag av en britisk journalist om dyrenes kår i okkuperte Palestina og hørt lokale poeter lese for åpen mikrofon.

Jommen sa jeg kommersielt.

I anledning ukas debatt om Litteraturhusets jubileum, tok Bergensavisen på nytt kontakt med Espedal, som var invitert til å sitte i panelet.

Mon tro om kritikken hans har mildnet med årene? Njaaa-ei.

Ikke bare uttaler han til avisa at Litteraturhuset «suger energien ut av det litterære miljøet». Han velger også å fornærme navngitte kolleger og alle utenfor Bergens bygrenser.

Sitat: «Litteraturhuset er kanskje også bra for forfattere som Agnes Ravatn og Olaug Nilssen og forfattere fra småsteder som gjerne vil ha en scene i byen. Men Bergen er, tross alt, en by med universitet og høyskoler og en del over middels intelligente folk som også fortjener sitt sted, et bysted for en krevende litteratur.»

Det har skapt reaksjoner. Flere på har påpekt at både Jon Fosse og Olav H. Hauge er fra småsteder utenfor byen, som om ikke Olaug Nilssen og Agnes Ravatn skulle være kvalitativt gode nok forfattere i seg selv.

Andre tenker at han fleiper.

Jeg har kjent Tomas Espedal siden jeg laget et portrett av ham hjemme hos ham for Bokprogrammet i 2013. Da var han en omsorgsfull vert og sa mange kloke ting om litteratur og liv som jeg har lagt meg på minnet.

Jeg liker bøkene hans svært godt, men jeg begriper ikke hvorfor han får en helt egen form for fornærmelses-Tourettes når han intervjues i avisen.

Espedal har aldri brukt ordet kulturkjerring, som han ofte assosieres med, men han har sagt ting som at «Om alle mine lesere var kvinner i 50-årene, ville jeg slutte å skrive på dagen.»

Her er tre teser om hva Espedal tenker når han kommer med slike uttalelser:

1. Han tenker han går i fotsporene til retoriker, fornæmelsesartist og høyaktet bergenser Georg Johannesen.
2. Han frykter at hvis han liker leserne sine, vil han umiddelbart forvandles til en småborgerlig forfatter som underkaster seg lesernes krav og mister sin originalitet og integritet.
3. Han romantiserer en før-digital tid da han delte et fellesskap med unge bergensforfattere, da 90-talls fanzinen Grønn kylling var et bergensk tekstlaboratorium for halvskrevne tekster og kritikk og ingen hadde hørt om TikTok.

Ingen av disse tankesettene er han alene om i dagens samfunn.

Men når Espedal i Bergensavisen etterlyser arrangementer for folk FRA BERGEN som er over middels intelligente, må jeg si at hele den uttalelsen i seg selv fremstår som langt under middels intelligent. Og ikke minst slem.

Det gjenstår å se hva andre bergensforfattere og akademikere vil melde om saken. Foreløpig virker det pinlig stille fra den kanten.

Lytternes romanpris

Hjulene er i gang for vårens store litterære event i NRK, Lytternes romanpris, med finale den 18. mars.

Det er en trinnvis affære opp mot prisutdelingen, og selv jeg som jobber her og elsker den prisen, sliter med å huske tidspunktene for hva som skjer når.

Denne uka startet Cille Biermann med intervjuer med hver av de seks nominerte forfatterne.

Så her er litt service for deg, en kalender for alle seks forfatterintervjuene, om du foretrekker lineær radio eller podkast:

• fredag 03.2 Lars Elling
• fredag 10.2 Trude Marstein
• fredag 17.2 Peter Strassegger
• fredag 24.2 Ida Hegazi Høyer
• fredag 3.3 Leander Djønne
• fredag 10.3 Zeshan Shakar

Det skumleste jeg har lest

Våren er de oversatte bøkers tid, og med dem følger besøk fra spennende forfattere verden over.

Jeg har en stabel med flunkende ny japansk, dansk, fransk og albansk litteratur på nattbordet, og håper å rekke å lese hver av dem i tide til de ulike forfatterbesøkene.

Har du et litteraturhus i din nærhet, sjekk programmet om hvem som kommer dit.

Den boka jeg er helt hekta på nå, er amerikanske Bret Easton Ellis sitt comeback «The Shards», eller «Skår» på norsk. (Jeg hører lydboka der han leser selv.)

Det er noe så spesielt som en selvbiografisk skrekkroman, som også fungerer som et historisk roman om tidlig 80-tall blant Californias velbeslåtte.

Det er mange år siden jeg har hørt en så skummel bok, og de mange musikkreferansene gir meg hyppige flash backs til ungdomstida og til filmen «Less Than Zero.»

Da jeg hørte at Bret sjøl kommer til Oslo til uka, meldte jeg umiddelbart min interesse for intervju, for jeg har 1000 spørsmål jeg har lyst å stille.

Ja, vi er virkelig i gang med bokvåren. Kör på och les hårdt!

Siss