Hiphop-kvelden ble ikke det store bananskallet man kanskje både fryktet og håpet på i forkant. Ingen dummet seg ut, og det ble følgelig ikke behov for noen pute å begrave fjeset i.
Enkelte leverte til og med direkte bra hiphop, deriblant Carina Dahl og Alexandra Rotan.
Bjørn Tomren overrasket som alltid med både låtvalg og fremføring. I gruppeoppgaven fikk vi servert to fjasete låter fra Eurovision-historien, og også disse ble knallsuksesser. Begge gruppene turte å gi alt i disse låtene, og la fra seg alle hemninger – sånt blir det god underholdning av!
Marius måtte forlate oss etter en ganske middels fremføring, og det er vanskelig å krangle på den avgjørelsen fra seerne. Han har gjort en formidabel innsats i konkurransen, men det føles også riktig at eventyret stopper her.
Neste uke er det klart for latinopop og viser, så da er det bare å stålsette seg!
Vi sees.
Alexandra Rotan: «All I Do Is Win»
- Med: Khaled fT. T-Pain, Ludacris, Rick Ross and Snoop Dogg (2010)
- Av: Christopher Bridges, Calvin Broadus, Johnny Mollings, Lenny Mollings, William Roberts II)
Rotan viser seg både som en habil refrengvokalist og rapper her – bærer hele låten mutters alene med svært få problemer. Dette var mer enn jeg våget å håpe på. Ludacris' sitt vers på denne låten er ikke barnemat akkurat, og det er ekstremt lett å gjøre seg bort. Hun klarer også overgangen til Rick Ross' mye sløyere vers uten å virke bortkommen.
Helt perfekt, rett og slett!
Jorun Stiansen: «Get Ur Freak On»
- Med: Missy Elliott (2001)
- Av: Melissa Elliott, Tim Mosley
Jorun har kveldens kanskje beste låtvalg, og den skal i utgangspunktet kle stemmen hennes godt. Missy Elliott, en av tidenes kuleste rappere, er imidlertid ikke en enkel artist å tolke. På tross av kveldens soleklart minst hiphopete fornavn, gjør Jorun likevel en formidabel jobb med Missy Elliott-imitasjonen.
Med unntak av små innslag av Vennesla-engelsk er dette faktisk ganske likt originalen!
Litt andpustent blir det naturligvis på refrenget, men det er vel å forvente. På sisteverset mister Jorun en del av energien, og det forpurrer totalinntrykket noe – men dette var absolutt godkjent!
Marius Roth Christensen: «California Love»
- Med: 2Pac ft. Dr. Dre and Roger Troutman (1995)
- Av: Tupac Shakur, Andre Young
Så skal vi se, da! Operasangeren så langt unna hjemmebanen som det er mulig å komme. Det er et stykke fra Teatro alla Scala i Milano til gatene i Compton, så her har Christensen muligens gjort seg selv en bjørnetjeneste.
Låtvalget er ambisiøst, og her er skal det vel ikke være mulig å gjemme seg bort i nydelig opera.
Teknisk sett er dette likevel slett ikke så ille som man kunne fryktet, og attituden er definitivt på plass.
Provoserende nok klarer han likevel å få sneket inn litt operavibrato også i refrenget på denne beinharde L. A-hyllesten.
Dessuten har jeg sjeldent sett en mer onkelaktig utstråling på scenen i Stjernekamp. Men, det er klart – hvis man lukker øya er dette helt middels god rapping, det!
Bjørn Tomren: «Long Time Coming»
- Med: A-F-R-O ft. Marco Polo (2017)
- Av: James Gutierrez, Marco Bruno
Jeg har lært meg å aldri hevde at Bjørn Tomren er på bortebane, så her er det umulig å vite hva man kan vente. Denne låten er kanskje kveldens minst kjente, men også en av de mest teknisk utfordrende.
Basstemmen hans er også veldig kul i hiphop-sammenheng, og han har veldig god kontroll på flyten i denne sløye låten.
Han ser kanskje litt bortkommen ut på scenen, men selvtilliten bor som kjent i stemmen på denne karen: Det er deilig å se ham jobbe seg gjennom de vriene versene.
Godeste Tomren har så god kontroll på formidling at man kunne kastet ham inn i omtrent hva som helst, og han hadde landet på beina. Herlig!
Heidi Ruud Ellingsen: «(Æ gir mæ nu) Faen»
- Med. Tungtvann (2000)
- Av: Even Brenna, Thomas Knudsen, Pål Myran-Håland, Lars Sandness
Like sikkert som flo etter fjære: Er det en nordlending med i Stjernekamp under hiphopsendingen blir det Tungtvann å få. Heldigvis!
De nordnorske dialektene har jo noen kvaliteter som egner seg svært godt til rap, og det er nok det Ellingsen håper skal gi henne en fordel i kveld.
Hun har helt klart attituden på plass, og klarer definitivt å formidle fandenivoldskheten i låten.
Dette kunne lett blitt en klein affære à la kontaktlærer på skoleavslutning, men Ellingsen har energien, tenningen og innlevelsen til å bære dette med stor selvfølgelighet.
Det kan kanskje bli litt mye voldsomme innpust innimellom, men likevel imponerende!
Carina Dahl: «The Monster»
- Med: Eminem ft. Rihanna (2013)
- Av: Marshall Mathers, Bleta Rexha, Robyn Fenty, Aaron Kleinstub, Jon Bellion, Bryan Fryzel, Maki Athanasiou
Har valgt seg en mashup av rap og pop her, Carina – sikkert nokså klokt. Da har hun nok planlagt å imponere med Rihannas refreng, og kanskje dytte oppmerksomheten litt vekk fra Eminems rap. Det var imidlertid ikke nødvendig, for her er begge deler veldig bra!
Eminems helt unike flyt er vanskelig å gjenskape, men i Trondheim bor det visst en dugelig rival.
Dahls særegne stemme kler låten godt, og hun er langt fra så andpusten og sliten som man kunne forventet etter denne intense dansingen og sjonglering mellom to krevende vokaløvelser.
Meget bra!
Gruppeoppgaver:
Marius, Bjørn og Carina: «Dschinghis Khan»
- Med: Dschinghis Khan (1979)
- Av: Ralph Siegel, Bernd Meinunger
Vi åpner gruppeoppgaven med denne låten som ifølge Carina Dahl handler om noen som rir og har angst. Kjenner meg igjen! Ifølge originalbandet handler det vel mer om hærføreren fra Mongolia. Mongolia er jo heller ikke ukjent for strupesang, så her ligger alt til rette for vår venn Polkabjørn.
Denne prestasjonen er vel noe av det morsomste jeg har sett på Stjernekamp-scenen de siste åra.
Kombinasjonen mellom Tomrens strupesang, Christensens tilskrudde Günther-karakter, og Dahls usikre tyske uttale føles helt spot on for Eurovision-oppgaven.
Her er det fleip, moro, og fengende formidling. Deilig merkelig!
Alexandra, Heidi og Jorun: «Dancing Lasha Tumbai»
- Med: Verka Serduchka (2007)
- Av: Andriy Danylko
Så er det klart for språkbonanza når Rotan, Ellingsen og Stiansen skal tolke denne legendariske Eurovision-hiten. Som tre bakte poteter står de der og skal holde styr på fem-seks ulike språk. Her gjelder det å gå all in, og det gjør de i alle fall! De sier det selv: Det nytter ikke å være flau, og de gjør da absolutt så godt de kan med denne helt utrolig rare låten.
Den er jo nokså repetitiv og monoton, sammenlignet med «Dschingis Khan», men alle tre skal ha massevis av honnør for å gå inn i dette med hud og hår.
Det må jo ha sittet litt dypt, og resultatet er jo bortimot kliss likt originalen. Finfint!
Hei!
Det er jeg som er Espen. Jeg er frilanser som skriver om musikk og humor for NRK. Du finner alt det nyeste på nrk.no/anmeldelser.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
