Stjernekamp-finalistene er klare!

Semifinalen er unnagjort, og nå gjenstår bare to av høstens ti deltakere!

Det ble Aleksander som måtte takke for seg på målstreken, og det betyr at Odd René og Mari skal kjempe om seieren neste lørdag.

Jeg må si at de tre semifinalistene fortjente plassen sin i kveld, og selv om Odd René åpnet litt skeivt briljerte han overraskende med sin Sigrid-tolkning.

Dette må være vinneren av årets Stjernekamp.

Aleksander hadde litt problemer med musikalsjangeren, men henta seg inn med Jon Ranes-coveret «Blod», mens Mari Bella var knallgod i begge sjangre.

I finalen skal han kjempe mot Mari, og derfor blir det nok likevel uhyre jevnt.

Det gjelder å holde nervene under kontroll i konkurransens klimaks, og det har begge disse artistene vist at de klarer, så nå er det bare å gjøre seg klar:

Seks dager til Stjernekamp-finale!

Musikal

1. Odd René Andersen: «You´ll Never Walk Alone»

• fra «Carousel» (1945)

Odd René har valgt et atskillig mer dempet nummer enn sine to konkurrenter, og da er det vanskelig å vite om det er smart å starte eller avslutte.

Personlig tror jeg det kunne vært en større fordel for Oddebass å avslutte, for her skal han nemlig få to storslagne låter å kjempe mot like etterpå.

Låta er velkjent for fotballsupportere, og det skal jo litt til å få Anfield ut av huet når man hører dette her. Her handler det nemlig om dyp sorg.

Odd René har fått på seg bukseseler og beskjedne hender. Litt Charles Dickens over uttrykket, får man si. Som vanlig er det ingenting å utsette på Odds vokalprestasjon, men jeg er litt skuffet over låtvalget.

You’ll Never Walk Alone har så mange andre konnotasjoner at det blir en nesten uoverkommelig oppgave å skulle formidle det faktiske budskapet i den.

Når koret kommer på banen (hehe) tiltar fotballstemningen bare ytterligere, og her syns jeg det rørende og bevegende i både tekst og melodi kom til kort.

Uansett er det jo umulig å gi noe mindre enn 4 til Odd René, for han er jo en ypperlig vokalist og en scenevant kar. Men det ble altså et skeivt låtvalg denne gangen.

2. Aleksander With: «A Million Dreams»

• fra «The Greatest Showman» (2017)

Aleksander stiller med musikaldelens ferskeste låt, fra «The Greatest Showman» (2017). I filmen fremføres den av Ziv Zaifman, Hugh Jackman og Michelle Williams, og med tre formidlere skal det jo sin kar til for å sjonglere tre ulike uttrykk.

Her har i alle fall Aleksander muligheten til å bruke den intense kamerablikkingen han har prestert i omtrent hver eneste sjanger hittil i høst.

Musikalsjangeren innbyr jo til den type kontakt i ganske mye større grad enn for eksempel hiphop, si! Blikking eller ei, på refrenget låter Aleksander nokså anstrengt og svak.

Stemmen når liksom ikke helt fram, og skuespillet blir også preget av det samme. Det er for forsiktig, for tafatt for en karakter som drømmer om å ta verden med storm.

Her bør det være en mye tydeligere retning i rollen, og når stemmeprakten ikke er helt der den pleier å være blir dette bare midt på treet fra Aleksander. Dessverre!

3. Mari Bella: «Defying Gravity»

• fra «Wicked» (2003)

Her er vokalisten som nok er mest hjemme i denne sjangeren, all den tid hun har fått Disney-prinsessestempelet her i Stjernekamp.

Nå som Frost nylig har hatt musikalpremiere mistenkte jeg en «Let it Go», men her tror jeg det har vært vanskelig for Mari å lande på noe. Det har sikkert stått mellom hundrevis av forskjellige låter, for jeg mistenker at musikal er blant hennes favorittsjangre.

Ingen tvil om at denne stemmen kler både låta og rollen i alle fall!

Det mest imponerende er kanskje at en så dyktig vokalist som Mari klarer å tilpasse stemmen og uttrykket til en sjanger som kanskje kan virke marginalt forskjellig fra hennes vante popvokal.

Her er det både takter og betoning som kan felle selv den dyktigste musikalveteran.

Det fører riktignok til at Mari av og til låter uvant sprengt og ukontrollert, og i finalen er det ofte rimelig vondt å gjennomgå de høye tonene.

Likevel er det et storslått og vellykket nummer vi har fått presentert!

Christine Danckes utfordring – norsk pop

1. Odd René Andersen: «Strangers»

• av Sigrid (2017)

NÅ blir det omtrent like spennende som da Odd René skulle prøve seg på hiphop.

Dette er omtrent som å se Edith Piaf synge Pelle Politibil. Sigrid er omtrent en så motsatt artist fra Odd René man får det.

Kommer han seg helskinna gjennom dette må han jo vinne.

Det verste Odd René kunne gjort her ville vært å prøve å bli til Sigrid, en artist som har et av Norges mest energiske sceneuttrykk. Uten sixpence er han jo tydelig annerledes allerede.

En anstrengt forvandling har heldigvis ikke skjedd her, og dette må jo være noe av den mest imponerende fish out of water jeg har sett på en stund.

Stemmen til Odd René kler utrolig nok en intens energibombe som dette også.

Han treffer totalt på låtas stemning, og beholder samtidig sitt eget bluesy preg. Denne karen er utrolig. Helt utrolig, faktisk!

2. Aleksander With: «Blod»

• Jon Ranes (2022)

Christine har vært litt snillere med Aleksander, kanskje ubevisst - han har jo kanskje den stemmen som kler flest ulike sjangre i konkurransen.

Han har heller ikke en like tydelig profil som Odd René. Låta han har fått tildelt er fra en av fjorårets store sensasjoner – Jon Ranes.

Utenom å være Loverboy i rapgruppa Undergrunn har han bemerket seg som en visjonær og kreativ poprockartist.

Refrenget minner mistenkelig mye om «Dans på bordet», men det gjør vel ikke noe her i kveld.

Aleksander åpner på ekte Aleksander-vis, med sin betydelige kontroll på høye toner.

Han har forstått at han ikke bør etterape Jon Ranes’ råskap, og heller fokusere på det Aleksander gjør best.

I rappeverset blir det litt hektisk for ham, og da mister han litt kontroll på pust og rytme. Likevel klarer han på mesterlig vis å hente seg inn til refrenget igjen.

Også godt å se at trønderdialekta har fått bli med inn hit også, så dette ble nok en vellykket prestasjon fra Aleksander!

3. Mari Bella: «Perfekt»

• Bendik (2018)

Som Dr. Dancke sier: Her gjelder det for Mari å tone det helt ned.

Bendiks «Perfekt» er en krevende låt på mange måter, både det melodiske verset og den ekstreme sårbarheten i refrenget.

Det virker rett og slett som at Mari Bella går helt parallelt med Odd René i sjangerforståelse i denne konkurransen.

Stemmen hennes er langt mer allsidig enn man kunne tro ved første gjennomlytting, og dette er nok en maktdemonstrasjon fra jærbuen.

Jeg hadde virkelig mine tvil om Mari kom til å klare å dempe den flammende scenepersonligheten sin, og det klarte hun ved å fokusere flammene mot sårbarheten.

Nydelig!