Noen ganger er det veldig deilig å bli fortalt akkurat hva man skal gjøre og hva man skal tenke.
«Hvordan bli (en skandinavisk) feminist» av Marta Breen gjør nettopp det.
Det er ikke et ideologisk manifest, og det er heller ikke en sinna-retorisk tirade. Det er rett og slett en håndbok. Og selv om jeg så absolutt er feminist fra før, så innser jeg i løpet av disse 170 sidene at jeg kanskje har vært en noe lat sådan.
Håndboka består av 20 bud. Som for eksempel: «Vis søstersolidaritet», «Slipp mannen fri» og «Don’t let the bastards grind you down». Breen, som er som veteran å regne på dette feltet, snakker til oss i imperativ. Det funker. Man må liksom bare adlyde.
Ingen sær sidestrøm
Selvfølgelig kommer man ikke utenom de obligatoriske pilarene i feminismen, som økonomi, maktstrukturer og kjønnsidealer. Men Breen evner også å male et utrolig detaljert og helhetlig bilde av vår tid, og hvordan feminismen er en integrert – og svært viktig – del av den.
Boka er proppa med elementer som er tids- og kulturspesifikke. De hjelper på konkretiseringen av budene – om det er metoo, The Handmaid's Tale, incels, LHBTIQ, manspreading, mansplaining, whataboutism, SoMe-aktivisme, mikroaggresjon, islamsk feminisme, eller interseksjonalitet.
Det står soleklart igjen at feminismen i 2020 ikke er en eller annen sær sidestrøm, men en viktig del av hovedstrømmen av verdier. Det er den som for meg er selve kjernen i det vi lever i og streber etter: Verdier som fellesskap, rettferdighet, kjærlighet, raushet, frihet, bærekraft.
Europa, verden, bare følg på
Så hvorfor «en skandinavisk» i parentes? Breen har snakka om feminisme i mange land etter hvert, og har skjønt at selve begrepet på ingen måte er en absolutt størrelse. Det er mange rare og litt skrudde definisjoner ute og går, for ikke å snakke om de landene som forkaster både begrepet og ideene fullstendig.
Derfor løfter forfatteren frem skandinaviske feminisme som en slags lykt, en veiviser, i og med at Norge sammen med Sverige og Finland er i verdenstoppen når det gjelder likestilling. Hun trekker også en tydelig kobling mellom likestilling (et produkt av feminisme) og et samfunns generelle velferd/lykke.
Men selv om Norge løftes opp når det sammenlignes med andre land, så er det ikke like positivt når det sammenlignes med det ideelle samfunn. Mantraet er: Vi er kommet langt, men ikke langt nok.
Moralsk perfekt menneske
Jeg opplever boka som bredt favnende. Retorikken er relativt nøktern, poengene er rasjonelle, og språket lett og forståelig. Derfor synes jeg ikke det hadde skadet å strø et lite, tynt lag med selvironi og lekenhet utover sidene. Selv om det forsøkes på et par steder, kan det generelt sett bli vel seriøst i lengden. Samtidig skal det sies: Jeg ville nok heller valgt dette, enn en wannabe-hip/kul/ironisk versjon som mister seg selv.
Noe annet som kan irritere, er at forfatteren har såpass definerte holdninger til absolutt alt i samfunnet vårt. Det kan noen ganger føles som at det sitter et moralsk perfekt menneske bak tastaturet. Akkurat dét kan tære litt på motivasjonen hos leseren. Men så likevel, mot slutten, kommer budene: «Vær mindre flink» og «Ha det gøy underveis».
Med andre ord: Hun reddet seg inn.
«Vi har en enestående mulighet til å bygge nye kulturer for våre døtre og sønner», skriver Breen. Hvis du leser de 20 budene i boken, vil du i hvert fall være på god vei.
