Hans Nielsen Hauge for viderekomne

Hovedpersonen selv er stort sett fraværende i de første kapitlene av Trygve Riiser Gundersens fortelling om den store religiøse vekkelsen som hjemsøkte vårt land.

Isteden starter han med å fortelle om Hans Nielsen Hauges temmelig forbløffende imageforvandling fra å være statsfiende nummer én i den dansk-norske staten (arrestert ti ganger) til å bli nærmest en nasjonal helgen utover på 1800-tallet.

Fra fengselsfugl til allemannseie

Kopier av Adolph Tidemands berømte maleri fra 1848 havnet i de tusen hjem. Hauge ble selve gallionsfiguren for den norske indremisjonen, han fikk en seilskute oppkalt etter seg, og siden har vi feiret ham.

Nå sist under 250-årsjubileet for hans fødsel i fjor.

Gundersen er idéhistoriker, og det merkes. Idéhistorikere er opptatt av hvordan folk tenkte, og hvordan disse tankene finnes overlevert til oss i gjenstander, bilder og skrift.

Noen av de sentrale dokumentene om haugianerbevegelsen finnes naturlig nok i København, som fortsatt var landets hovedstad da Hauge reiste rundt i landet og forkynte.

Misfornøyd presteskap

Arrestordren som utgikk til alle landets amt (datidens fylker) er bevart. Det samme er klagebrevene fra irriterte sogneprester som var luta lei av at denne nyfrelste lensmannssønnen fra Rolvsøy i Fredrikstad stjal all oppmerksomheten.

At denne historien er fortalt mange ganger, ikke minst av Hans Nielsen Hauge selv, er ikke noe Gundersen forsøker å underslå. Tvert imot mener Gundersen at den første biografien om Hauge, skrevet av den unge, nordnorske teologen Anton Christian Bang i 1874, er:

Kanskje bidrar alle bøkene som er skrevet til at Gundersen er ekstra opptatt av å servere en litt annen historie. Han vier lite oppmerksomhet til Hauges mye omtalte åpenbaring i åkeren på familiegården.

Hans hovedtema er å vise hvordan det oppsto en lekmannskristen opprørsbevegelse nedenfra i det dansk-norske samfunnet, og da er forsamlingen som sitter og lytter like interessante som hovedpersonen selv.

Ikke lenger splitt og hersk

I denne forsamlingen var det ved enkelte anledninger prester, fogder og futer til stede som forsøkte å kvele opprøret i fødselen. Det som ble sagt på vekkelsesmøtene, var ikke hovedproblemet.

Hans Nielsen Hauge hadde ingen kjetterske tanker å komme med, slik Luther i sin tid hadde det. Problemet for statsmakten og dens tilstedeværende representanter var at folk samlet seg, og at religionen ikke lenger var et instrument for kontroll ovenfra.

Mange mennesker samlet sammen på gårder (og i hus i Bergen) var i seg selv en trussel mot den herskende ordningen.

Gundersen viser frem haugianerbevegelsen som startpunktet til et folk som begynte å organisere seg.

Snart skulle det følge andre folkebevegelser, partier og organisasjoner. Haugianerne viste hvordan det skulle gjøres i en tid der kommunikasjonen foregikk på andre måter enn i dag.

Når presten Peder Hansen sammenligner Hauge med den ytterliggående islamisten Ibn Abd al-Wahhab, grunnleggeren av den såkalt wahabismen, i sitt klagebrev til danske-norske myndigheter skjønner vi at nyheter reiste verden rundt – også den gang.

Graver frem gull fra det gamle

«Haugianerne» er historieskriving med et skyhøyt ambisjonsnivå. Det er ikke bare haugianerne som skal frem i lyset. Det skal også Kautokeino-opprøret, som var et religiøst opprør. Og det såkalte «strileopprøret», som ikke var det. Da er det ikke rart, og ikke nødvendigvis et problem, at hovedpersonen til tider forsvinner litt i alt mylderet.

Riiser Gundersens fortelling er, som tidligere bøker, bilder og dokumenter, et produkt av sin tid. Akkurat nå ser vi en en fornyet interesse for hvilket kildemateriale vi baserer historien vår på.

Denne interessen skjøt fart i kjølvannet av debatten rundt bøkene til Marte Michelet. Å drive arkivstudier har også vært en sentral arbeidsmetode i forfatterskapet til Espen Søbye.

Gundersen jobber innenfor samme tradisjon, og han er til tider i overkant forelsket i disse eldgamle, gulnede dokumentene.

Med forstørrelsesglasset gjør han likevel stadige oppdagelser. Jo nærmere vi kommer kildene, desto mer kompleks og mangfoldig fremstår det politiske og religiøse livet.

En kilde til selvforståelse

Det er landet vårt i to århundrer som skal fanges inn her – både det dansk-norske samfunnet Hauge ble født inn i, og det svenske-norske han døde i.

I disse årene ble landet styrt fra København og senere Stockholm. Bergen var landets viktigste by. Vi var mye mer internasjonale enn de fleste av oss har fått med oss, og de religiøse undergrunns­bevegelsene florerte.

Vi var rett og slett et folk som var vanskelig å styre. Dersom makthaverne gikk for hardt til verks på en måte som blant folk flest ble oppfattet som urimelig, gikk folkesnakket.

Og kom det en karismatisk ung mann til gards med snakke­tøyet i orden, var vi fullt ut i stand til å samle oss i oksygen­fattige rom og la oss rive med.

«Haugianerne» er en snedig fortalt historie og en intellektuell kraftprestasjon, som kan bidra til at vi forstår oss selv litt bedre.