Anmeldelse

Bringer diskusjonen om den norske jødeforfølgelsen videre

Så er den her, boken som kommer til å dra i gang en ny debattrunde. Espen Søbye har skrevet «Hva vet historikerne?»

Bokomslag og forfatterbilde av «Hva vet historikerne? Om hjemmefronten og deportasjonen av jødene» av Espen Søbye.
Foto: Forlaget Press/Finn Ståle Felberg
Bok

«Hva vet historikerne? Om hjemmefronten og deportasjonen av jødene»

Espen Søbye

2021

Forlaget Press

Debatten om den norske versjonen av Holocaust generelt, og Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» spesielt, har gått i bølger siden boken kom ut senhøstes 2018.

Boken høstet rosende anmeldelser, men også hard kritikk . Tematikken er da også sterk: Hvem varslet norske jøder om de kommende arrestasjonene i 1942, var det norske politifolk eller tre tyskere? Ble enkelte flyktningeruter stengt for jøder i den kritiske perioden? Måtte jøder betale uforholdsmessig mye for sin flukt? Har norsk historieskriving glattet over ubehagelige sannheter om den behandlingene som ble jødene til del? Ble jødene sett som annenrangs, mindre viktige borgere, også av hjemmefront og myndigheter i London? Hvor vanlige var antisemittiske holdninger, i hjemmefronten og ellers i samfunnet?

Espen Søbyes nye bok «Hva vet historikerne?» er det foreløpig siste bidraget til noe som forhåpentligvis er en revitalisert debatt om uhyrlighetene i den norske jødeforfølgelsen.

Et nytt ledd i debatten

I denne nye boken går forfatteren og kritikeren Søbye i rette med den forrige utgivelsen i rekken, «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?». Den utgivelsen, som både finner og kritiserer en lang rekke feil hos Marte Michelet, kom ut i fjor høst og er skrevet av de tre historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen.

Slik blir Espen Søbyes tittel på hans andre kapittel også en god prosjektbeskrivelse: «En bok om en bok om en bok».

Kritikken av feil i «Hva visste hjemmefronten?» dreier seg om flere forhold, blant annet bruk og tolkning av enkelte kilder og sitater. Noen feil er beklaget av Michelet og forlaget, andre ikke. Samtidig krever etterkommere av kjente hjemmefrontfolk at forlaget skal trekke boken tilbake og er villige til å gå rettens vei . De kraftige reaksjonene gjør inntrykk, skriver Søbye, «men det gjør også inntrykk at så få har kommet «Hva visste hjemmefronten?» til unnsetning».

Det kan synes å være en tapt sak å kritisere de tre historikernes gjennomgang av «Hva visste hjemmefronten?», slik er stemningen nå, skriver Søbye. Like fullt foreligger denne boken, han mener med andre ord det ikke er en tapt sak å forsvare Michelets bok: «Også selv om den skulle vise seg å inneholde flere feil enn de tre historikerne har oppdaget. Jeg har faktisk funnet et par stykker».

Espen Søbyes forsvar er med andre ord ikke betingelsesløst, men «Hva visste historikerne?» skal også være «en bok som tar stilling, og som vil gripe inn i en diskusjon og en situasjon».

Nettopp ståsted er noe som i høy grad preger så vel Michelets bok som de tre historikerne og Søbyes bøker. På ulike vis. Espen Søbyes måte å ta stilling på er et av hans viktigste fortrinn i «Hva visste historikerne?».

Han er grundig, kritisk og raus, i blant riktig spiss i omtalen av de tre historikernes argumentasjon. Samtidig deler han rundhåndet av egne feil, nærmest som illustrasjon, til dels i humoristiske former.

Hva kan vi egentlig vite?

Bokens tittel viser tydelig til spørsmål som har med historisk metode å gjøre. For hva vet historikerne, eller allmenheten for den del, faktisk om hva som faktisk skjedde i oktober og november 1942? Og hvorfor skjedde det? Hva kan de vite ut fra det kildematerialet som finnes. Spørsmål om hva som skjedde og hvorfor, er sentrale i historisk forskning. Slik blir Søbyes diskusjon av sentrale kilder og de tre historikernes bruk, og tolkning, av dem også interessant. I hvilken grad kan forskningen basere seg på enkeltpersoners dagbøker når de for eksempel er redigert i ettertid. Hva med muntlige intervjuer gjort ti-år etter at hendelsene fant sted? I hvilken grad preges kilder av krigsaktørers ønske om å fremstå i godt lys, bevisst eller ubevisst?

Espen Søbye påpeker samtidig et fravær av slike gjennomganger hos Berggren, Bruland og Tangestuen. Søbye fant for eksempel «(...) ingen betraktninger om det faktum at skriftlige samtidskilder så å si ikke finnes om motstandsbevegelsen, (...)». Dette skaper en helt spesiell kildesituasjon, skriver Søbye, og kunnskapen om okkupasjonsårene er helt avhengig av sekundære kilder og de historiske aktørenes egne beretninger, ofte nedtegnet lenge etterpå.

Noen har fortalt og skrevet mye, andre har tiet. «Hvorfor har ikke forfatterne ansett det for nødvendig å gå inn på slikt?», skriver Espen Søbye. Det ser ut til å være et betimelig spørsmål.

Denne anmeldelsen har ikke plass til å gå konkret inn i mange av de temaene som de tre historikerne har tatt opp, og som Espen Søbye imøtegår. Men diskusjonen om troverdighet i sammenheng med varslene i 1942 er sentral.

Stemmer det for eksempel slik krigshelt Gunnar Sønsteby hevdet i et intervju fra 1970, at han fikk varsel fra sine folk i Statspolitiet om jødeaksjonen tre måneder før den skjedde? Marte Michelet la stor vekt på dette, mens de tre historikerne ikke fester noen lit til Sønstebys utsagn. Det gjør heller ikke Espen Søbye, men han kobler det til frifinnelsen av motstandsfolk i Statspolitiet etter krigen. Blant dem var Knut Rød som ledet arrestasjonene av jøder i 1942. Gunnar Sønsteby skrev selv flere anbefalinger for disse politifolkene mens de var under etterforskning for landssvik. Espen Søbye avslutter det aktuelle kapitlet slik: «Jeg tror Gunnar Sønsteby sa at han hadde fått varsel om jødeaksjonen fra sine folk i Statspolitiet for å tillegge dem enda en fortjeneste. Dette er det vanskelig å slå seg til ro med».

Fillerister kritikken

Like interessant, og ikke minst skarp, er Espen Søbyes diskusjon av sosiologen Arvid Brodersen, en annen sentral motstandsmann som Marte Michelet hevdet var knyttet til nazistisk ideologi før krigen. Det må være tillatt å hevde at Søbye nærmest fillerister de tre historikernes argumentasjon om disse spørsmålene, de plasserer seg i selskap med dem som har bortforklart Hamsuns jødefiendtlige uttalelser, skriver Søbye, før han legger til: «Det er et stort paradoks at interessen for krigen og okkupasjonsårene er så stor i Norge, men at kunnskapen om nazismen er så mangelfull».

Espen Søbyes bok er et viktig og engasjert arbeid, den bringer diskusjonen om den norske jødeforfølgelsen videre.

Vi kan håpe den tar oss til et sted der kilder og vedtatte sannheter kan bli satt under saklig debatt på nytt. Slik det ifølge Søbye var under et stort seminar i Oslo høsten 2018, men: «Hvor ble det av diskusjonen? Feil var plutselig den eneste måten å snakke om Marte Michelets bok på. Det ble et massivt press, (...). Det er noe autoritært ved den vendingen saken har tatt som det står litt uhygge av».

«Hva vet historikerne» er nettopp et bidrag til å komme ut av fastlåste posisjoner i debatten om jødeforfølgelsene og Marte Michelets bok.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: