Vi lever på en stjerne

Vi sa det med roser i de regntunge sommerdagene i slutten av juli 2011, for vi hadde ikke ord. Men ordene har kommet etter hvert. Terroren som rammet Norge er grundig omtalt og analysert, gjennom et hav av artikler og i en rekke bøker. Det har handlet om hendelsesforløpet, den norske reaksjonen, rettssaken, massemorderens psykiske helse og hans politiske overbevisning.

Det har vært skrevet side opp og side ned om hans barndom og opphav. Men fremdeles er vi ikke blitt særlig mye klokere, fremdeles er det ikke til å fatte at dette kunne skje, at en av «oss» og (ikke en av «de andre») kunne planlegge og utføre en handling som dette.

Desorientering

Denne fremmedgjøringen, denne brå desorienteringen i forholdet til vår opplevelse av egen virkelighet, i forhold til hva som er vår normaltilstand, er noe av det Henie Onstad Kunstsenter har villet undersøke i sin omfattende utstilling «Vi lever på en stjerne».

Utstillingen som åpner torsdag kveld på Høvikodden, favner 18 kunstnere som på ulike måter utforsker normalitetsbegrepet.

En merket billedvev

Tittelen «Vi lever på en stjerne» er hentet fra teppet til Hannah Ryggen som frem til terrorhandlingene hang i høyblokka. Teppet kom fra eksplosjonen kun med en stor flenge.

Teppet er nå renset for glassbiter og betongstøv, og er sydd vakkert sammen. Likevel har den praktfulle billedveven et tydelig «arr», som gir kunstverket en tilleggsdimensjon.

Ryggen var en kunstner som brukte mye av sitt kunstnerskap til å formulere knallharde antifascistiske, visuelle uttrykk. Mange av hennes arbeider er eksplisitt politiske. «Vi lever på en stjerne» er et noe åpnere arbeide; det hyller fellesskap og kjærlighet, idealer som var under angrep 22. juli, og slik sett danner teppet en fantastisk flott inngangsport til utstillingen, både tematisk og rent fysisk.

En engstelig omfavnelse

Foran Hannah Ryggens mektige billedvev finner vi to rene, enkle kasseaktige skulpturer i aluminium på gulvet. De fremstår som klassisk minimalistiske former, som et taust formsterkt nærvær i rommet.

Men mens den ene formen er helt sluttet og lukket, finnes det en luke i den andre. Her kan man kikke inn i et trangt lite rom, nesten som en alkove. Verket er laget av kunstneren Lotte Konow Lund i samarbeid med hennes 9 år gamle datter. Det heter 66 minutter, og tar utgangspunkt i den tiden det tok Anders Behring Breivik å skyte 69 mennesker på Utøya.

I kassen har Konow Lund laget et lite skjulested for datteren sin. Hun har bedt henne velge gjenstander i pikerommet som hun selv mener hun ville behøve for å klare å ligge helt stille i 66 minutter.

I det knøttlille rommet fyller en oppredd madrass mesteparten av plassen. På veggen er det en bokhylle med små bøker og ting, på veggen er det tegninger. Verket gjør et sterkt inntrykk på meg. Dette er et lite krypinn som en mor har skapt som en beskyttelse rundt sitt eget barn; en slags engstelig omfavnelse. Slik vi fryktsomt går inn på barnerommet og legger dynen trygt omkring barna etter å ha hørt om noe grusomt, eller sett en skremmende film.

Verket minner oss også om hvordan mange av ungdommene på Utøya måtte ligge skjult på mer eller mindre egnede gjemmesteder; kanskje under en seng, eller bak en trestamme, i åndeløst, ubevegelig frykt for å bli oppdaget.

Søyler fra høyblokka

Mens Konow Lund tar for seg massakrens varighet, tar Jumana Manna for seg fysiske elementer fra åstedet. Som en del av hennes omfattende prosjekt har hun rekonstruert de gigantiske massive dekorerte søylene til Viksjø, som utgjør selve det bærende systemet i høyblokka.

Disse søylene står uskadet tilbake, og har slik sett vist seg å være en usedvanlig solide. Høyblokka lot seg ikke jevne med jorda, for øvrig et av mange gode argumenter for å la dette flotte, og stadig mer historisk betydningsfulle bygget få stå.

Dongeriskulptur

Et annet verk som også må nevnes er Hanne Friis sitt «Nyanser i blått og svart». Dette er en monumental tekstilskulptur, i sterke blåfarger, som ser ut som et veldig fossefall av stoff som faller fra taket mot gulvet.

Ved første øyekast ser det ut som om skulpturen er laget av steinvasket silke. Men når jeg studerer den nærmere ser jeg at den er sydd sammen av tettpakkede lag med dongeristoff: Det er rett og slett olabukser i hele blåtonespekteret, som er brettet i smale legg, og sydd sammen for hånd med kraftig fisketråd.

Skulpturen veier visstnok opp mot 250 kilo, men fremstår likevel som ganske lett. Verket tar utgangspunkt i blåtoneskalaen som dominerer i Ryggens tittelverk, og kan slik sett sees som en fri samtidsversjon av «Vi lever på en stjerne».

For dem som savner skjønnhet i kunsten er dette et verk å glede seg over, det er virkelig besettende vakkert, samtidig har det en underliggende smerten; det er vanskelig å ikke se de avlagte olabuksene som bilde på alle de ungdommene vi mistet denne svarte julifredagen i 2011.

Med musikalitet og innsikt

Jeg må innrømme at jeg gikk til utstillingen med bange anelser; det er en usedvanlig krevende oppgave å skulle behandle et nasjonalt traume som dette, særlig når det dreier seg om såpass ferske hendelser: 22. juli er fremdeles et åpent sår i den norske bevissthet.

Men jeg opplever at Henie Onstad Kunstsenter har løst dette med stor innsikt og musikalitet. De har ikke valgt kunstnere som går eksplisitt inn i tematikken, eller som beskjeftiger seg med gjerningsmannen. De fleste arbeidene beveger seg i randsonen av denne tematikken; det er et meget klokt valg.