Er du blant dem som kvittet deg med det store verdensatlaset sammen med alle leksikon-bindene, kan du angre nå.
Romanen «Etterliv» nytes best med et kart for hånden som viser hvordan Afrika så ut før første verdenskrig.
Som i hans kanskje viktigste verk til nå, «Paradis» (1994), skal vi tilbake til Tanganyika (nåværende Tanzania), som på dette tidspunktet het Tysk Øst-Afrika.
I «Paradis» tok Gurnah oss med på karavanehandel i en periode da denne århundrelange tradisjonen sang på siste verset.
I hans nye roman er karavanene erstattet med militære kolonner, som det i disse dager er vanskelig å ikke assosiere til russiske militærkolonner på ukrainsk jord.
Leiesoldater
Også koloniseringen av Afrika ble gjennomført med utstrakt bruk av leiesoldater. Leiesoldatene, kalt askarier, kjempet en blodig krig i tyske Schutztruppen og på britisk side i King's African Rifles.
Det er typisk for, og helt sikkert bevisst fra Gurnahs side, at han kun tildeler biroller til de vestlige kolonisatorene – om de nå dukker opp i prestekjole eller militæruniform.
I hovedrollene plasserer han lokalbefolkningen. Og i «Etterliv» glitrer det litt ekstra av dette persongalleriet. Hamza, Khalid, Ilya og Afiya er alle av den sorten romanfigurer som virker tiltrekkende på omgivelsene.
De har evnen til å være lykkelige i et hav av lykkejegere.
Unggutten Hamza har, på grunn av sitt fordelaktige utseende, fått den tvilsomme æren av å bli personlig tjener til en høytstående tysk offiser. Offiseren gjør Hamza til sitt personlige dannelsesprosjekt.
Tragikomisk høydepunkt
Gjennom denne relasjonen viser Gurnah frem den tyske kolonimaktens doble hensikter. Lokalbefolkningen skulle domineres, men også siviliseres.
Sivilisasjonsprosessen når et tragikomisk høydepunkt når Hamza får den tyske dikteren Friedrichs Schillers berømte «Musen-Almanach», som består av et utvalg tyske diktere, i avskjedsgave fra sin tyske overordnede.
Vi følger én kvinne og tre menn i «Etterliv». Livene deres blir avgjørende påvirket av koloniseringen, som var blitt besluttet på konferanser langt borte.
Dynamikken og spenningen øker når kjærlighet oppstår og historiene flettes sammen.
Tørrvittig
De ytterst brutale hendelsene står i kontrast til Gurnahs tørre, til tider tørrvittige tone. Men kanskje er det nettopp den nøkterne fortellermåten som gjør det så gledesfylt å lese bøkene til Abdulrazak Gurnah.
I «Paradis» viste han hvordan kysten av Øst-Afrika var en smeltedigel av religioner og kulturer også før de vestlige kolonimaktene kom. I «Etterliv» går han et steg videre – også litterært.
Det er som om det er kommet til en egen patina i denne sene fasen i forfatterskapet. Gurnah forhaster seg ikke – verken når han skildrer den sakte fremrykkingen til de militære kolonnene, eller når kjøpmennene oppdaterer hverandre på den siste landsbysladderen over kaffekopper på terrassene.
Han skynder seg langsomt og lar oss ta del i stemningen.
Telefonen på flymodus
Bare slutten, der Gurnah tar historien til Europa og nesten frem til vår tid, føles noe oppramsende.
Men den skjønnhetsflekken skal ikke hindre noen i å gi seg i kast med fjorårets nobelprisvinner. Det er bare å rulle de historiske kartene utover gulvet, sette telefonen i flymodus, og sette kursen til Afrikas østkyst anno 1910.
Med Abdulrazak Gurnah som reiseleder får man lyst til å bli værende.
Terskelen for å gi seg i kast med teksten blir ytterligere senket av Tone Formos smidige oversettelse.
Hei!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Detaljer» av Ia Genberg, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
