Hopp til innhold
Anmeldelse

Datert på en kul måte

«Døden på Oslo S» som teater er både tilbakeskuende og nyskapende. Men er det egentlig ungdomsteater?

Flo Fagerli fra Døden på Oslo S
Foto: Erika Hebbert
Teater

«Døden på Oslo S»

Nationaltheatret

Økernsenteret, Oslo

9. mars–10. juni 2023

Ensomhet. Utenforskap. Rus. Seksualiserte bilder på avveier.

Handlingen i «Døden på Oslo S» kunne vært tatt rett ut fra vår egen tid.

Når Nationaltheatret inntar det skuespiller-utskjelte Økernsenteret med post-punk i en sammenrasket skitten-estetikk, gjør de mye riktig.

I den tomme hallen skaper de en slags landsby der man kan handle brukte klær og kjøpe seg kaffe, pizza og øl.

Slenge seg ned i en sliten sofa og bli med inn i 80-tallsuniverset til Ingvar Ambjørnsen.

30 år siden «Døden på Oslo S» En hyllest til det ustreite

Døden på Oslo S - Proffen, Lena og Pelle.

Følge med

Det er gjort en fin helhetstenkning rundt teaterrommet – og publikum sitter midt i hendelsene:

Burger’n som en øy til høyre, Oslo S opp trappa og til venstre. Pelles hjem midt inni publikumsområdet et sted.

Det er en omsluttende teateropplevelse – men man må vri seg rundt for å få med seg alt, siden handlingen skjer i hele rommet. Kanskje slitsomt for nakken, men gøy fordi man som publikummer må være ekstra oppmerksom.

Plutselig suser Pelle og Proffen forbi på sykkel, brått kommer et badekar trillende når Lena skal vaske seg.

Det er en morsom balanse mellom fiksjon og fine brudd, og det passer godt sammen i helheten.

Scenografisk er det svært godt levert.

Flo Fagerli fra Døden på Oslo S

LEGG PÅ MYNT: Lena (Flo Fagerli) henger på Oslo S på Økernsenteret. Her ringer hun Pelle.

Foto: Erika Hebbert

Skranglete 80-tall

Axel Hellstenius har gjort om filmmanuset fra kultfilmen «Døden på Oslo S» til musikal i tett samarbeid med nylig avdøde Pogo Pops-vokalisten Frank Hammersland, som står for musikken i stykket.

Musikalen har en gjenkjennelig 80-tallssound, og dertil hørende klare, nesten overtydelige tekster.

Ikke nødvendigvis stor poesi, men det kler forestillingen godt, for replikkene ligger på samme nivå.

Her sies tingene som de er, det er lite gåtefull tvetydighet på det tekstlige planet. Vokalt er det rom for forbedring hos enkelte av skuespillerne, det var en del intonasjons-rusk i sangnumrene på premieren.

Det kler forestillingens skranglete stil, men er trolig ikke intensjonen.

Filip Bargee Ramberg fra Døden på Oslo S

PELLE: Filip Bargee Ramberg som hovedpersonen i «Døden på Oslo S».

Sjur Vatne Brean fra Døden på Oslo S

PROFFEN: Sjur Vatne Brean som bestekompis og snushane nummer to.

Nødvendig dissonans

Pelle (Filip Bargee Ramberg) og Proffen (Sjur Vatne Brean) er to snille, gode venner på Økernsenteret.

Pelle treffer Lena (Flo Fagerli), og forelsker seg hodestups. Lena er i trøbbel både når det gjelder rus og prostitusjon.

Samtidig raserer Pelle og Proffens venn Filla (Rafid Arsalan Islam) guttehjemmet han bor på.

Det viser seg at Lenas og Fillas problemer henger sammen, og Pelle og Proffen forsøker så godt de kan å ordne opp.

Flo Fagerli fra Døden på Oslo S

IMPONERER: Flo Fagerli gjør en sterk prestasjon i rollen som Lena.

Foto: Erika Hebbert

Dette fungerer godt i Simen Formo Hays regi. Samtidig savner jeg karakterdybde både hos Pelle og Proffen. Det blir litt for snilt.

Men Fagerli som Lena og ikke minst Maria Kristine Hildonen som Nina, Lenas kriminelle mentor, balanserer dette i forestillingen.

Fagerli og Hildonen gjør en god innsats helt ned i de minste detaljene.

Stemmebruken er god, nyansene i bevegelsesmønstrene troverdige, de rammer inn alt det Oslos undergrunn består av og skaper nødvendig dissonans i forestillingen.

Maria Kristine Hildonen og Flo Fagerli fra Døden på Oslo S

UBEHAG: Figurene Lena (Flo Fagerli, nederst på bildet) og Nina (Maria Kristine Hildonen) trekker opp teateropplevelsen på Økernsenteret.

Foto: Erika Hebbert

Mimring

«Døden på Oslo S» kan oppleves både rørende og gøy.

Selv om rombruken er nytenkende og det føles som å være på festival når man går på teater, er det ikke til å komme bort fra at dette passer som hånd i hanske for dem som vokste opp på åttitallet.

Ifølge teateret er dette en forestilling «for deg som vokste opp med Pelle og Proffen, og ikke minst for deg som vokser opp i dag.»

Stemmer det?

Tone Mostraum og Bernhard Arnø fra Døden på Oslo S

OMSORGSFULLE: Bekymret mor og far (Tone Mostraum og Bernhard Arnø) er mindre gærne og mer hjertegode enn i Ambjørnsens roman. Men begge spiller med glimt i øyet. Her i Pelles klassiske furuseng, som er plassert midt blant publikum.

Foto: Erika Hebbert

Tja. For den som vil mimre fra 80-tallet er det i hvert fall bare å skaffe seg billett.

Telefon med tallskive, telefonkatalog, telefonkiosk og skinnransel er morsomme innslag.

Selv om forestillingen er datert, er den datert på en kul måte.

Jeg tror denne «Døden på Oslo S»-versjonen kan være to forskjellige opplevelser. Fyll salen bare med ungdom eller unge voksne, og det vil eksplodere på en helt annen måte enn om bare 40-50-åringer inntar salen.

Håpsfortelling

Det må være lov å spørre hvor gøy 80-tallet egentlig er for en 17-åring.

Til dem tror jeg forestillingen også sier noe om at alt var enklere før: Nakenbilder var ikke digitale og ukontrollerbare, for eksempel. Ingen kunne spore deg via mobilen.

En manifestering av tapt frihet, kanskje?

Fra Døden på Oslo S

DET KOKER: Får Fillas kompis Stein (Deniz Kaya) scenebade like enkelt hver kveld?

Foto: Erika Hebbert

Fortellingen er 35 år gammel, men mennesket har samtidig ikke forandret seg stort.

Å være ung, fortvilet og forelsket er like vanskelig og fint fortsatt.

«Døden på Oslo S» er en ganske mørk fortelling om rus og misbruk – men på Økernsenteret er det også en historie om hvor viktig det er å være snill, stille opp, aldri gi seg.

Det blir en håpsfortelling inn i noe som er mørkt og håpløst.

Tror vi på det håpet?

Kanskje lurt å dra til Økern og se selv.

Hei!

Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Det mørke fortet» av Riksteatret, «Vildanden» av Nasjonalballetten i Operaen, eller «Moby Dick» ved Det Norske Teatret.