En hyllest til det ustreite

En varm takk til stillfotograf Bård Brinchmann Løvvig som har gitt oss tilgang til nydelige bilder fra innspillingen. Da Norsk Film AS ble lagt ned, fant han bildene sine i en container på tur til å bli kastet. Heldigvis tok han vare på dem!

***

I vennegjengen vår har vi en amerikaner som er så godt integrert at han retter på skrivefeilene våre.

– Det heter ikke potensiale, kan han si. – Det heter potensial.

Sånne ting. Ganske irriterende.

Men da det kom for en dag at mannen aldri hadde hørt om «Døden på Oslo S», kunne han bare stikke potensialet sitt en viss plass. For om du ikke har sett den filmen, har du et seriøst hull i norsk kulturhistorie. Sånn er det bare.

Tetter du igjen hullet, finner du radarparet Pelle og Proffen, samt mutter og fatter og Filla og Stein og Leffy – og Lena. Lena som Pelle forelsker seg i, men som viser seg å ha begynt på heroin. Lena som bare Pelle kan redde.

Filmen var tidenes dårligste Oslo-reklame. Den viste byen som et høl av dop, tristesse og fravær av sol. Og den fikk folk fra små steder (meg inkludert) til å tro at reiser du til hovedstaden, da blir du enten knivstukket eller så blir du narkoman.

Til tross for dette: Den har blitt en klassiker. Hvert eneste år vises den på filmklubber og cinemateker – fortsatt. Deichman bibliotek i Oslo har satt opp forestillinger hvor kjente skuespillere bare sitter rundt et bord og har høytlesning av manuset. Det er alt – men billettene rives vekk på minutter. Spør omtrent hvem du vil, og hen vil kunne minst ett sitat fra denne filmen.

Hvorfor?

Det ble på tide med hjemmekino. Nå skulle amerikaneren fornorskes på ekte. Selv hadde jeg bestemt meg på forhånd: Legg vekk all ironi. Legg vekk humoren rundt 90-tallssjargongen. Legg vekk Harald Eias Lena-parodier fra «Uti vår hage». Legg alt dette vekk.

Og da forsto jeg dette: «Døden på Oslo S» er en utrolig varm film.

La oss begynne med begynnelsen.

Opphavsmannen

Da Ingvar Ambjørnsen skrev Pelle og Proffen-bøkene, var han både full og stein. Hver dag i ti år drakk han vin og røykte bønne fra morgen til kveld (ev. motsatt med hans døgnrytme) – og hadde sin mest produktive periode noensinne.

Men overraskelsen over at han i tillegg var en ivrig fisker, er muligens større. Uansett er fiskeinteressen essensiell for denne historien, og nå skal du få vite hvorfor.

Det har seg nemlig sånn at Ambjørnsen hadde ei hytte i Helgeroa som han pleide å dra til hvert år (utenfor turistsesongen, så klart). Om høsten og våren sto den langhåra bohemen uti fjærsteinene med stanga si og håpet på lykken. Hvem vet hva han tenkte på da han sto der. Eller nei; ingen vet. Han husker det ikke selv engang. Bortsett fra én ting: En dag blåste det opp til storm. Eller mer presist:

– Det ble et helvetes vær.

Ambjørnsen er ivrig på telefonen fra Hamburg, hvor han nå har bodd over halve livet. Han beskriver situasjonen som bare han kan. Det er akkurat som om det er en selv som er på den hytta i Helgeroa i 1986.

For det helvetes været varte og rakk. Ambjørnsen luska rundt inne, og var småirritert for at fiskeplanene hans gikk i dass. Men så fant 31-åringen noe som ofte ligger og slenger i gamle hytter: Bøker fra barndommen. Bakerst i skapet lå «Hardy-guttene». Og mens uværet ulte utenfor, var det jo ikke noe annet å gjøre enn å pløye gjennom dem.

– Jeg leste dem flere ganger. Og de var sjokkerende dårlige. De handlet ofte om spioner som skulle bli avslørt, og da det ikke så ut som det var en eneste løsning i sikte, møtte en av gutta på dem – tilfeldigvis – på gata i New York. Nei, fy faen. Det skulle ikke vært lov for en forfatter å komme unna med noe så urealistisk.

Etter hvert gikk irritasjonen over til inspirasjon.

– Jeg tenkte: Det må da gå an å lage spennende krim for unge folk – med rot i virkeligheten?

Dette er én av grunnene til at Pelle og Proffen ble født. Den andre handler ikke om uværet i Helgeroa. Derimot handler den om at Ambjørnsen hadde lagt merke til en ting: Venninnene og kompisene hans fra hippietida hadde fått «så jævlig streite unger».

– De sa det, hele gjengen. Før smugrøykte de hasj for foreldra sine, nå måtte de gjøre det samme for sine egne barn. Den oppvoksende generasjonen var helt annerledes enn oss.

Ambjørnsen syntes at dette var interessant. Og selvsagt litt skuffende. Men så kom han på at detektivhistorier med røddige folk som hovedpersoner kanskje kunne være noe.

Den første av ti Pelle og Proffen-bøker, «Kjempene faller», kom i 1987. Og så, i 1988: Boka som skulle bli den første filmatiseringen for hans del, en film som endret norsk ungdomsfilm for alltid: «Døden på Oslo S».

Vi skal komme tilbake til Ambjørnsen. Men først:

– Vil du ha sitatsjekk?

– Nei, det driter jeg egentlig i, svarer han høflig. – Jeg skal ikke legge meg borti hva du skriver.

Det samme sa han en annen gang også.

Virkelighetens Lena

Axel Hellstenius var en ung manusforfatter. Han hadde noen mer eller mindre vellykkede forsøk bak seg, og leide et billig kontor i Skippergata – ikke langt fra Oslo S – hvor han jobbet til alle døgnets tider. Skippergata var på denne tida et ganske guffent område hvor kneipene var mange, og byens løse fugler likeså. En kveld gikk skribenten ut for å spise.

Og, bare for å nevne dét: Han hadde kanskje allerede et bånd til Ingvar Ambjørnsen. Middagen han valgte seg denne kvelden var nemlig flesk og duppe, en rett som senere er udødeliggjort av Ambjørnsens romankarakter Elling. Men uansett; mens Hellstenius satt der med duppa si, la han merke til ei ung jente som satt alene i restauranten. Hun var oppsiktsvekkende.

– Hun drakk som en svamp! Bare helte i seg halvliter på halvliter, helt uaffisert liksom.

De kom i prat.

Hun sa hun het Lisa. Og hun var ung, yngre enn ham. Hun drakk for å mote seg opp til å gå på jobb. Lisa solgte kroppen sin.

Men akkurat dette døgnet slapp hun det. Fordi hun stolte på manusforfatteren, tok hun ham med ut i natta og viste ham sider av byen han ikke ante eksisterte. Mørke sider. Han så henne prate med kunder, han traff omgangskretsen hennes, hun fortalte om den ødelagte barndommen og leste såre dikt hun hadde skrevet. De gikk rundt og prata helt til morgenen kom.

Da den gjorde det, ga Hellstenius Lisa 3000 kroner for tapt arbeidsfortjeneste. Siden har han aldri sett henne. Noensinne.

– Hun gjorde et voldsomt inntrykk på meg. I dagene etterpå gikk jeg rundt og tenkte på at jeg burde gjort mer for å hjelpe henne. Jeg lurte veldig på hvordan det kom til å gå.

En ukes tid senere fikk han et eksemplar av romanen «Døden på Oslo S» i fanget, og holdt på å ramle av stolen, som det heter.

– Lena i boka var jo Lisa! Det var så likt, alt sammen.

Hellstenius ble rasende på seg selv. Og full av beundring for Pelle i boka.

– Jeg skulle så ønske at jeg hadde gjort som ham. For Pelle hjalp Lena. Men jeg hjalp ikke Lisa.

Med en klump i brystet og uten å spørre Ingvar Ambjørnsen om det var greit, satte Hellstenius seg ned og skrev manuset til «Døden på Oslo S». Han ville gjøre bot for Lisa.

Om noen skulle være i tvil: Ambjørnsen syntes det var greit. I Hamburg tok han imot en stotrende Hellstenius med et ferskt manus under armen, og sa:

– Ta det med ro. Jeg skal ikke legge meg borti hva du skriver.

Regissøren

Eva Isaksen hadde så vidt passert 30, og satt på en restaurant med et manus i hendene.

– Jeg holdt på å dævve! sier hun i dag.

To sekunder før hadde Gunnar Svensrud, assisterende sjef i Norsk Film AS, gitt henne manuset og sagt: – Jeg vil at du skal lage denne.

På første side sto det «Døden på Oslo S». Det skulle bli Isaksens debutfilm som hovedregissør. Dette hadde hun drømt om helt siden filmstudiene i Volda. Nå skjedde det.

Og hun husker at da de skulle skåle etterpå, hang stetten på vinglasset hennes fast i servietten.

Om vi er i det allegoriske hjørnet (og det kan vi vel være?), så er det litt sånn at filmen har blitt som servietten. Den henger seg fast i Isaksen. Som når hun underviser studenter i filmskuespill på Høyskolen Kristiania, og 20-åringene lurer på om det stemmer at det var hun som lagde «Døden på Oslo S»?

– Men dere var jo ikke født engang da? pleier Isaksen å si.

Det hjelper ikke. Alle har sett den.

Fra vikingtid til sentralstasjon

For å forstå litt av grunnen til at akkurat denne filmen har blitt så populær, kan det være en idé å se litt nærmere på ståa rundt norsk ungdomsfilm på starten av 90-tallet. Og for å si det slik: Det gikk ... sånn passe. Film-duoen Wam & Vennerød gjorde i 20 år noen ærlige forsøk på å gjenspeile samtida for unge folk uten at noen kan påstå at de traff spikeren på hodet. Ellers foregikk handlingen i norsk barne- og ungdomsfilm stort sett i en annen tidsalder enn vår egen.

Da «Døden på Oslo S» hadde premiere i 1990, utkom også to andre norske filmer med unge hovedpersoner. Handlingen i den ene, «Herman», foregikk på 60-tallet, mens «Håkon Håkonsen» befant seg på 1800-tallet. I 1989 var året 1913 i «Kamilla og tyven», mens «Sigurd Drakedreper» strevde med sitt i vikingtida.

Det er ingenting galt med disse filmene (tvert imot er du en iskald stein dersom du ikke gråter av sluttscenen i «Kamilla og tyven 1»). Men det kan godt være at norsk ungdom var utsultet på en virkelighet som i større grad hadde noe mer med dem å gjøre.

Og selv om de færreste unge i Norge bodde på Torshov i Oslo (hvor det den gang var såpass shabby at det gikk helt fint å kjøpe en treroms til under 400 000), så var det noe med ektheten i hverdagslivet hjemme hos Pelle og mutter og fatter. Det var også noe dypt gjenkjennelig med Pelles første møte med Lena på Burger King, og med tonen mellom bestekompisene Pelle og Proffen.

Dessuten: Kjartan Kristiansen fra datidas hotteste band DumDum Boys, hadde lagd filmmusikken. Det var tøft. «Englefjes» er skrevet for Pelle.

Virkeligheten på Oslo S

Eva Isaksen ville vise en hovedstad i forandring. Hun tenkte bevisst på kontraster da hun regisserte; det skulle være gammelt mot nytt, mørke mot lys, betong mot barn.

Så fikk det bare være at folk fra grisgrendte strøk trodde at alle i hovedstaden var horer eller narkomane. I en perfekt verden hadde ingen vært det. Men vi vet alle at det dessverre ikke er sånn. Verken på film eller i virkeligheten.

– Vi satt og studerte rusa folk i avgangshallen på Oslo S, forteller Isaksen.

Hun befant seg i 2. etasje sammen med castingansvarlig Liv Sandvik og en undercover politimann.

– Se der, kunne han si. – Ser dere de klærne, den knekken i knærne?

Alle særtrekk var nødvendige for å kunne instruere skuespillerne.

Det mest rørende Isaksen opplevde under innspillingen, var at reelle rusmisbrukere – som hadde lest boka til Ingvar Ambjørnsen og forsto hva som foregikk – kom bort på settet på sentralstasjonen for å snakke med dem.

– Det føltes meningsfullt å skildre deres miljø, sier Isaksen. – Og jeg vet at mange tuller masse med filmen i dag, særlig språket og replikkene. Men det var sånn folk prata på den tida!

De skuelystne sa: – Nå leiter Pelle etter Lena! Jeg veit at han finner a til slutt!

Hvem skulle være hvem?

Pelle fant sin Lena. Det gjorde Isaksen også.

Helle Lee Elena Beck Figenschow hadde ingen planer om å bli skuespiller, men ble tilfeldigvis oppdaget av regissøren under en middag. Figenschow har takket høflig nei til å bli med i denne saken, men i et sjeldent intervju med Dagbladet i 2005 forklarte hun at det ble for slitsomt å være hele Norges hore og madonna. Hun trives fortsatt best med ikke å være Lena fra «Døden på Oslo S».

Så startet guttejakten.

– Mange har kommet etterpå og sagt at vi hadde flaks med skuespillerne, forteller castingansvarlig Liv Sandvik. – Men det var ikke flaks! Det var hardt arbeid, det var dét det var.

For første gang i Norge ble det holdt en åpen audition. Det var mange som ville være med, rundt 800 stykker. Men Sandvik var ikke i tvil da Håvard Bakke kom inn i rommet.

– Vi bare visste at dette var Pelle.

– Hvorfor det?

– Han hadde en sånn varm utstråling og selvtillit som er sjelden for den alderen. Han spilte i band og var scenevant. Han så oss rett inn i øynene.

Gutta boys

Og her kommer de. Pelle og Proffen på Oslo sentralstasjon (en selvsagt arena for anledningen, det blir nesten for dumt). Jeg kjenner dem igjen på lang avstand, og jeg kan umulig være den eneste.

Håvard Bakke og Tommy Karlsen har så klart blitt eldre på 30 år, men ikke nevneverdig. Et fravær av Proffens blå boblejakke og litt kortere hår på begge. Én er mørk, den andre blond. Håvard prater mest, er in the lead, mens Tommy kommer med humrete anekdoter fra sidelinjen. De er venner i virkeligheten også, så nære at det er den andre de ringer til «når det brenner på dass». Og de fikk en meget spesiell ungdomstid.

– Vi har snakka om det mange ganger, sier Håvard; – takk Gud for at vi var to. Jeg har hatt en opplevelse i livet som bare Tommy kan forstå.

De vet det nå. Men de gjorde det ikke da. Hvor stort det kom til å bli.

I dag er begge profesjonelle skuespillere. Men på den tida var de ikke så gode, mener de selv.

– Nei, er du gæren. – Vi ble jo helt åpenbart casta fordi vi allerede var de typene i boka.

Januar 1990

Det var en iskald måned. Snøfri og hard. Men de hadde det vanvittig gøy. Følte seg hørt, sett og tatt vare på. De kjente seg voksne. I hvert fall nesten.

– Se hit! gjentok fotografen til det uendelige.

– Ja, men jeg gjør jo det! ropte Tommy. – Det er bare det at jeg er litt skjeløyd.

Den rørende scenen hvor Lena er hjemme hos Pelle for første gang og han tilbyr henne å overnatte, skar seg i et av de første opptakene. Figenschow sto nemlig og lente seg mot en av fatters hjemmensnekra totempæler, og – uten å tenke over det – stakk hånda inn og ut av munnen på den.

Stemninga skulle være litt seksuelt ladet, men dette ble for voldsomt. De holdt på å le seg ihjel.

Senere samme kveld, kunne hele landets ungdommer se Lena flekke av seg alt av klær på lerretet, rett foran både dem – men særlig Pelle.

– Dette er et personlig spørsmål, men hadde du sett ei naken jente før?

– Hehe, sier Håvard. – Ja. Men ikke mange!

Møtet med legenden

I oppgjørsscenen skulle Pelle bli forsøkt kvalt av guttehjemsbestyrer Skånseth, spilt av selveste Bjørn Sundquist. Håvard hadde knapt tort å hilse på ham selv om de var med i samme film. Men rett før opptak kjente han plutselig en diger labb på skulderen. Labben tilhørte Sundquist.

– Heia, sa han vennlig.

– Eheh hei, stotret Håvard.

Sundquist smilte innsmigrende.

– I neste scene, e det greit at æ gjør nåkka på dæ? Som ikke står i manus, mein æ?

– Eheh ja, selvfølgelig, svarte Håvard.

– Fint, sa Sundquist, og forduftet.

Tilbake sto Håvard igjen og tenkte: «Hva faen sa jeg ja til nå?!»

Det fikk han snart vite. For da kvelertaket kom, visste Sundquist godt at kameravinkelen var fra venstre. Derfor brukte han like godt høyre hånd til å klype så hardt han kunne, i senen rett over Håvards kragebein.

– Det gjorde dritvondt!

Så når Pelle ligger der og hyler av redsel og smerte i filmen, gjorde Håvard det på ordentlig.

– Bra jobba, hvisket Sundquist etterpå, og la labben på Håvards skulder nok en gang.

Innspillingen var over, og hverdagen tok plass for en kort stund. Men så: Ingenting ble som før.

Før teppefall

To unge gutter, Tommy og Håvard, går inn i et rutefly fra Fornebu til Haugesund. De er på vei til sin egen filmpremiere. På første rad ser Tommy to fjes han kjenner igjen.

– Det må være noen kompiser av bestefar! tenker han instinktivt.

Og så kaster han seg om halsen på den ene. Vennene til bestefar har han kjent hele livet, og akkurat nå, rett før filmdebut, føles det ekstra trygt å se dem.

Men så var det bare det at disse mennene ikke hadde noe med bestefar å gjøre. Under omfavnelsen tittet Tommy opp, og rett inn i ansiktet til revykongen Leif Juster. Ved siden av satt Arve Opsahl fra «Olsenbanden» og så forundret ut.

Tommy rømte bak i flyet, hvor Håvard satt og rødmet på vegne av kompisen.

– Artig type, han der! hørte de Juster skråle.

Begge de to unge guttene gjemte ansiktene i hendene. Ett døgn senere var det de selv som var kjendiser.

En gang var de The Beatles

Man rangerer gjerne kjendisstatus etter alfabetet. For Håvard og Tommys del ble bokstaven A trykket rett i pannebraskene. De priser seg lykkelige for at det hele fant sted før mobiltelefonens tid, det ble kinkig nok som det var. Å gå på gata, for eksempel: Umulig.

I årenes løp spilte de inn tre Pelle og Proffen-filmer. Etter hver premiere bar det ut på signingsferd i norske småbyer. Skal man være tro mot filmenes vokabular, er «sprø» et fint ord å bruke om disse tilstandene.

På en svipp til Ålesund for å signere plakater, ble de nødt til å evakuere til 2. etasje fordi folk gikk bananas. Jentene prøvde å rive av dem klærne, bord og hyller veltet, utstillingsobjekter ble knust. Vel oppe satt gutta og ventet på å bli intervjuet av en skoleavis. Men journalisten kom aldri; hun hadde besvimt.

Fikser du det, Pelle?

«Verst» gikk det utover Håvard, datidas poster boy. Den kjekke og kjernesunne Pelle som hadde reddet den vakre, men bekmørke Lena fra et liv i fornedrelse.

Unggutten var på forsida av «Starlet», «Topp» og andre ungdomsblader. Han kunne knapt ta bussen. Hvor enn han gikk ville folk ta på ham, få en prat eller en autograf.

– På en måte var du 90-tallets William fra «Skam»?

– Du, det har jeg òg tenkt. Da han dukka opp, så bare: ‘Lykke til, liksom.’ Men jeg slapp jo unna sosiale medier i det minste, takk & lov.

Fansen til Håvard dukket opp på døra i stedet. Utenfor barndomshjemmet sto jenter uten noe spesielt på hjertet, de bare fniste. Det var vanskelig.

– Både jeg og Tommy var redd for å bli oppfatta som cocky og klysete, så vi var alltid hyggelige. Litt for hyggelige, egentlig.

Ødelagte kvelder ute på byen da de endelig var myndige, og hvor de var for høflige til å forlate en eller annen dritings person som holdt tak i dem og ville brette ut livshistorien sin.

– Folk ville se om vi hadde forandra oss, blitt høye på oss sjøl. Vi benekta det alltid. Men altså; det er klart vi var forandra! Det var bare det at vi ikke kunne snakke om det.

Ting har roa seg. Nå synes de det er hyggelig å bli gjenkjent. Det er faktisk veldig fint å ha vært med i en film som har en slags plass hos så mange. Håvard blir nostalgisk.

– Det er litt som å få skryt for konfirmasjonsdressen sin, hvis du skjønner. Den var fin da, men man kan jo ikke ha den på seg lenger nå.

Avslutningen

Kanskje er det sånn Ingvar Ambjørnsen kjenner det også. Etter ti bøker om Pelle og Proffen var det stopp.

Kalenderen viste år 1995, og mye hadde skjedd i gamlelandet siden 80-tallet.

– Housekulturen kom, befolkninga endra seg og språket fikk en helt annen slang. Sånn er det jo. Jeg skjønte meg ikke noe på det, og det er greit.

Men de sårbare folka som faller utenfor skjønner han seg fortsatt på. Det er de mest interessante, synes han, det er derfor han skriver om dem. Og han vil dem så vel.

Akkurat som Pelles foreldre.

For mens de fleste andre foresatte hadde steila og ropt «dette skal du holde deg langt unna!» dersom barnet deres hadde forelska seg i en heroinist, så gjør Pelle sine det motsatte.

– Det er klart a skal bo her, sier fatter i en av filmens siste scener.

Ja. Det er klart de skal hjelpe Lena. Det er dét som er poenget med å være nær noen. Kjærlighet og vennskap kommer først, skyer og sprøyter og verdens vrede etterpå. Dette er ingen dum tanke i 2020 heller, tvert imot. Jeg tror det er derfor filmen er så universell.

«Døden på Oslo S» er et 30 år gammelt bål å varme seg på.
Du burde se den – igjen.

PS. Til dere som lurer: Da hjemmekinoen var over, hadde amerikaneren i vennegjengen vår dessverre bare dette å si: – Var Norge et u-land på 90-tallet..?

Kilder:

Boka og filmen «Døden på Oslo S».
Podkasten Bokpod med Ingvar Ambjørnsen.
Intervju med Lee Figenschow i Dagbladet, 2005.

KURIOSA: Ti poeng til den som visste at den kjente skuespilleren Fridtjov Såheim (en gang idéhistoriestudent) var statist i «Døden på Oslo S»! Hehehe.

Her er flere saker for filminteresserte: