Anmeldelse

Konrad Sejer og forbrytelsens BMI

Karin Fossum gir oss flotte setninger og ubehagelige nærbilder av forstyrrede sinn i den nye krimmen «Bakom synger døden».

Karin Fossum og bokomslag "Bakom synger døden"

PÅ SITT BESTE: Karin Fossum dissekerer det forkrøplede sinn, kaldt og klinisk.

Foto: Arild Sønstrød / Cappelen Damm
Bok

«Bakom synger døden»

Karin Fossum

Krim

2020

Cappelen Damm

Et tilfeldig møte mellom to mennesker på en strand er det som setter handlingen i gang. Den ene av de to er Markus Holden, en ung, ensom mann med et veldig hat mot verden og en kroppsfasong som bare en mor kan få seg til å kalle «kraftig». Han er dessuten belest, og er godt kjent med flere av verdenslitteraturens sinte, unge, som Raskolnikov og navnebror Holden Caulfield fra «Catcher in the Rye».

Dialogen mellom hans indre demoner, en kakofoni av mindreverdsfølelse og stormannsfantasier, skal fylle store deler av denne boken – og er Karin Fossum på sitt beste. På kjent vis dissekerer hun det forkrøplede sinn, kaldt og klinisk, med en liten medfølende tåre i øyekroken

Detektiven som leser

Parallelt følger vi politiets arbeid i jakten på en morder. To barn, tidlig i tenårene, blir funnet drept, på forskjellige steder, og på vidt forskjellig vis. Konrad Sejer må snakke med fortapte foreldre og venner, for å prøve å finne drapsmannen.

Mens politiarbeid i våre dager i stor grad dreier seg om tekniske spor, data og DNA, er Sejer fortsatt en klassisk, litterær detektiv. Hans metode ligger nærmere psykologens, fortolkerens, leserens og forfatterens. Innlevelse og psykologisk sans er også hans varemerke.

Likevel, til tross for sin briljans, ligger Sejer konstant på etterskudd. Vi, leserne, vet jo hele tiden så mye mer.

Etterforskningen fører Sejer til et miljø av kunstnere, noe som gir plass for refleksjoner om kunst, død og estetikk, Ikke det letteste å få til å gli naturlig inn i en kriminalroman, skulle man tro, men her fungerer det utmerket.

Et slags mysterium

Flere av romanene til Fossum gir fullstendig slipp på mysterie-elementet, og sier tidlig ifra hvordan det går, eller hvem som har gjort det. «Bakom synger døden» plasserer seg mye nærmere strukturen i den tradisjonelle detektivromanen, hvor vi følger etterforskningen fra politiets perspektiv, med spor og vitner. Men det er et pseudo-mysterium. Vi vet, som sagt, så mye mer enn politiet. Spørsmålet blir ikke så mye hvem som har gjort det, som hvorfor, og hvordan Sejer skal klare å komme frem til det vi allerede vet.

Noe annet som distanserer Fossums bøker fra samtids-krimmen, er hvor vage eller udefinerte de er når det gjelder tid og sted. Her er det det eksistensielle, psykologiske rom som er betydningsfullt, mens omverden er mest som kulisser å regne.

Jeg synes Fossum har fått dreisen på portrettet av den hatske, unge og korpulente. Her flyter ordene fint av gårde. Etterforskningen er også spennende, og til dels gripende, med Sejer som guide til en gruppe av mennesker som hver har sine private lidelser og fikse ideer.

Anbefalt videre lesing: