Ondt blod på Vestlandet

Det er ruskevær, det er mørkt, og det er på Jæren.

Og ytterdøra til hytta til de fine folka fra Stavanger står åpen.

En irritert lensmann, Erik Gjerde, må avbryte letingen etter favoritt­sauen sin for å undersøke saken.

Inne i den fasjonable hytta skjønner Erik raskt av blodet som er sprutet ut over det perfekte funkis­kjøkkenet, at dette ligner mest på et åsted.

Han slår alarm.

Lensmann Gjerde er av typen som gjerne kaller seg selv en enkel bondegutt. Etter noen år med utdannelse og jobb i byen er han nå tilbake på småbruket med foreldrene.

Og akkurat i det vi tenker at vi i denne stødige lensmannen har funnet vår hovedperson, hopper fortellingen over til den egentlige protagonisten, i det hun motvillig våkner opp til lyden av mobilen.

Det er en dårlig dag for politi­etterforsker Martha Krogh. Ikke bare fordi hun blir hasteinnkalt til et møte om en mulig forbrytelse ute på bygda.

Men også fordi hun ikke kan huske navnet på den altfor pene krølltoppen hun finner i senga ved siden av seg. Bakrusen, samt vage minner fra en karaoke­bar, gjør ikke humøret noe bedre.

Natur og ukultur på Vestlandet

Slik blir vi på effektivt vis presentert for de to hoved­personene og motpolene i denne nye serien politi­romaner fra Vestlandet.

Debutant Kaja Gjersem Nygaard viser raskt at hun mestrer en sjanger de fleste av oss kjenner fra skjermen. Plotet er høvelig komplekst og følger de to etterforskerne i jakten, først etter et lik, og så etter en iskald morder.

Kvinnen som er blitt drept, har en ektemann i det fine borgerskapet i Stavanger. Hun jobbet for et eventbyrå med kunder i oljebransjen.

Martha Krogh og Erik Gjerde må derfor lete både høyt og lavt i det stavangerske samfunnet, og vidt og bredt i den rogalandske geografien.

Forfatteren viser hvor godt egnet denne typen krimromaner er til å gi et bredt bilde av en verden i endring. Her er de med alle sammen: de fine i borgerskapet, med typisk snusk bak fasaden.

Gamlekara på politikammeret, med verdier og kvinnesyn fra et annet årtusen. Unge, smått livsfjerne miljøaktivister og gamle tanter fra bibelbeltet ute på landet er også med.

Og en og annen motorsykkel­gangster bidrar til å fylle ut bildet av en vestlandsk verden med mange stammer og levemåter.

Som ikke-vestlending må jeg si at lokal­koloritten iallfall virker svært overbevisende. Gjersem Nygaard får mye ut av kontrastene mellom det moderne, urbane i oljebyen og den ville vestlandsnaturen.

Romanen ligger tett opp til TV-fortellingen, i tempo, dialoger og kjappe sceneskift. Den er åpenbart inspirert av mange lignende TV-serier om unge nordiske kvinner i arbeid for politiet, i strid med skurker på utsiden og neandertalere i egne rekker.

Hendelser ved saltvann

Og la oss ikke glemme den værharde naturen, som forfatteren gjør mye ut av. Her knusles det ikke med vind og ruskevær og bølger som knuser mot strand.

De mest høydramatiske scenene foregår helst nede ved fjorden. Det er som om rogalendingen i denne boka instinktivt vet at skal man først ta livet av noen, må man iallfall sørge for å gjøre det nede i fjæra, til glede for lesere og potensielle kameramenn.

«Et mørkere vann» er en proff og lovende start på en ny serie politiromaner med et interessant radarpar. Her ligger det åpenbart begravd nok stoff til å få leserne til å komme tilbake.

Martha Krogh har som sagt sitt å stri med, ikke minst selvmordet til faren, en gammel politimann, et selvmord som ved slutten av romanen fortsatt ikke er fullgodt forklart.

Og hva med forholdet mellom de to kollegene?

Det er ingen dristig påstand å si at det er en viss kjemi mellom Martha og Erik som går ut over den rent kollegiale. Ikke søt musikk, akkurat, men noen akkorder som kan utvikle seg til søt musikk etter hvert.

Som sagt, en spennende start på et nytt krim­forfatterskap. Og hvem vet, kanskje er det en eller annen TV-produsent som biter på?