I løpet av tre år helt på tampen av nittitallet ga Gunnar Staalesen ut den digre romantrilogien «1900. Morgenrød», «1950. High Noon» og «1999. Aftensang». De sidesterke bøkenes nesten totale gjennomgang av norsk og bergensk historie fikk mye og velfortjent oppmerksomhet for den populære tilnærmingen til samfunn, økonomi, levekår og klasse. Riktignok var det grunn til å innvende at teksten etter hvert ble mer detaljspekket og oppramsende enn litterært god.
Det hele ble innledet med mordet på en konsul ved navn Frimann i år 1900. Det uoppklarte mordet lå som en linje gjennom alle de tre bindene, og ble først oppklart da Staalesens egen krimhelt Varg Veum slapp til i det tredje og siste bindet.
Den nye romanen er en direkte oppfølger til trilogien, men kan også leses uavhengig av de foregående bøkene.
Gammelt mysterium
Å legge i vei innover de første sidene av Gunnar Staalesens nye roman «2020. Post festum», er som å møte en gammel kjenning på gata: En stund siden sist, det var fint med en samtale. Så har jeg da også lest ganske mye av det mannen har skrevet og publisert. Varg Veum-bøkene aller mest, i en nær ustoppelig 21-romaners strøm siden 1977.
Det er den samme Varg Veum som innleder denne fortellingen. Den 4. januar 2000 sitter han i kontoret på Strandkaien. En ny klient kommer inn døra, han har med seg en merkverdig opplysning som berører et annet, høyst virkelig kriminalmysterium som har ridd Bergen by, pressefolk og bergenspolitiet helt siden en kvinne ble funnet død i Isdalen i 1970.
Du har allerede skjønt det, «Isdalskvinnen» er den gjennomløpende tråden i denne romanen, slik mordet på konsul Frimann var det i trilogien.
Ironisk-observerende stil
Det starter altså riktig bra, ikke minst for en leser med sans for Gunnar Staalesens ironisk-observerende stil i omgangen med Veum, hans klienter og kilder. Som her, tidlig i boka, i det etterforskeren oppsøker en litt sliten kilde, med en pose øl fra Hansa som inngangsbillett:
«Jeg fulgte etter ham inn i leiligheten, gjennom en mørk entré, der det hang et begrenset utvalg ytterplagg på et stativ med noen få sko og et par sjøstøvler under. Vi kom inn i en stue av det enklere slaget. Den inneholdt en stor sofa som ikke var helt ny, for å si det forsiktig, to lenestoler av ulik fasong og størrelse og et lavt salongbord, i den grad salong var den rette betegnelsen å bruke i disse omgivelsene. Det hadde tydelige spor etter sigarettglør og gammel moro. Der han hadde sittet, stod det et hvitt krus med tegn etter kaffe på utsiden, som søleskvetter fra et passerende kjøretøy».
Alt er med
Enkelt sagt: Varg Veum og Isdalskvinnen danner ytterpunktene for denne romanen. Imellom ligger det egentlige stoffet, en nesten komplett fortelling om Bergen, om Norge i verden og om alt som hendte oss fra årtusenskiftet til pandemiens tid og 2020.
Det er stort, fascinerende detaljert og skrevet med innsikt – og ikke minst et tydelig ståsted. Det er knapt en overdrivelse å si at alt er med. Nevn en noenlunde betydningsfull hendelse og du vil finne den omtalt, om ikke annet i en oppmerksom forbifart.
Viktige hendelser og fenomener i tida er uthevet, enkeltmenneskene kommer leseren nærmere og får liv. Det gjelder for eksempel 22. juli, men også 11. september. Høyreekstrem framvekst, med røtter tilbake til nazismen og andre verdenskrig, behandles side om side med dot.com-kollaps og den evige, ustoppelige bergensdebatten om bybane eller ei – skal den gå over Bryggen eller ei?
I den bergenske fiksjonens verden må politiet løse flere mysterier: Hva skjedde med den unge pakistanske jenta Fatima, da hun ble borte en fredagskveld? Hadde det noe med hennes somaliske nesten-kjæreste å gjøre, eller med Dragovan, han som hadde røttene på Balkan?
De grundigere partiene er velskrevne, de kommer personene nær og gir innsikt for den som husker, kanskje også for en yngre leser som ikke kjenner begivenheter igjen.
Jeg skrev at alt er med. Dette er rimeligvis romanens styrke, men samtidig dens svøpe.
Imponerende research
De 505 sidene framstår som en drøy munnfull i all sin detaljrikdom, samtidig er de nesten for få. Gunnar Staalesens ønske om å tegne ut hele bildet, en imponerende research og med kunnskaper som matcher ambisjonene. Det lykkes langt på vei, men samtidig taper teksten en del av sin litterære interesse og verdi. Det er nesten ikke til å unngå, og skjer nå den henfaller til noe som ligner oppramsing. Jeg mener med andre ord at «2020» sliter med noen av de samme problemene som etter hvert plaget trilogien. Det blir for mye, men samtidig ikke helt nok.
Når det er sagt, jeg leste med stor interesse, tålmodigheten ble satt på sine prøver, men den bestod dem alle – med god margin.
På det beste er «2020. Post festum» riktig leseverdig, og det skyldes altså på ingen måte Varg Veum alene.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
