Åstedet i Isdalen der en kvinne ble funnet død i 1970
Foto: Paul S. Amundsen / NRK

Gåten i Isdalen

En kvinne ligger død og stygt forbrent i en steinrøys utenfor Bergen sentrum. Alle spor som kan si noe om hvem hun er, er fjernet. Ingen har kommet videre i saken – før nå.

29. november 1970. Det er en 12 år gammel jente som finner henne. Søndagsturen med faren og lillesøsteren har brakt dem langt opp i lia over den vakre og dystre Isdalen, noen kilometer utenfor Bergen sentrum. Her oppe, et stykke fra stien, er det sjelden folk.

Idet jenta går inn på en lysning i skogen får hun se noe som ingen barn bør få se.

I en røys med store steiner ligger en kvinne på ryggen, død og forbrent.

De må varsle – men i 1970 finnes det ingen mobiltelefon. Turen rundt vannet Svartediket og tilbake til byen blir lang for faren og de to småjentene. Gjemmer det seg en drapsmann blant de høye grantrærne som vokser nesten inntil den smale grusveien?

Uhyggelig åsted

Tidligere politijurist Carl Halvor Aas var først på åstedet der Isdalskvinnen ble funnet drept

PÅ ÅSTEDET: Tidligere politijurist Carl Halvor Aas er en av de første på åstedet der Isdalskvinnen ble funnet død.

Foto: Kjetil Solhøi / NRK

– Det er lukten vi kjenner først, sier Carl Halvor Aas.

Advokaten fra Hurum er 31 år og daghavende jurist på Bergen politikammer da telefonen om likfunnet kommer. Nå er han den eneste gjenlevende av dem som først rykker ut til åstedet.

– Jeg husker at vi går, og til tider klatrer, oppover i ura. Underveis lurer jeg på hvor vi skal, for jeg syntes det er så bratt og uframkommelig. Det er jo ikke noen vanlig turvei, det der.

Aas forteller at politifolkene lurer på om kvinnen har falt inn i flammene, og så kastet seg tilbake, slik at hun blir liggende på ryggen.

– Det er ikke noe hyggelig syn. Spørsmålet er om noen har hjulpet til, eller om hun har blitt antent av andre årsaker, sier han.

  • NRK etterforsker Isdalssaken på nytt, sammen med Kripos og Politidistrikt Vest. Alle resultater fra denne etterforskningen blir publisert fortløpende på denne siden – straks vi får dem inn.

Snart yrer det av etterforskere på det øde åstedet. Politifolk med hunder og metalldetektorer, kriminalteknikere med pinsett og pensler. De tråler den grove steinura der liket ligger i såkalt «fekterstilling», med armene foran overkroppen – slik kropper ofte er når de har vært utsatt for brann.

I ura, og i det novembervåte høye gresset rundt, plukker de opp forbrente rester av gjenstander som kvinnen har hatt med seg. Rester etter klær, paraply og bæreutstyr. To smeltede plastflasker. En halvflaske av Vinmonopolets «Klosterlikør», en metallring som kan stamme fra et pass, og mye mer.

Isdalskvinnen fotografert på åstedet kort etter at hun ble funnet

GÅTE: Slik ser åstedet ut da politiet kommer fram 29. november 1970. Isdalskvinnen ligger på ryggen mellom noen store steiner i det bratte og skogkledde terrenget.

Foto: Politiet / Statsarkivet i Bergen

Hvem er hun?

Allerede nå legger etterforskerne merke til noe helt spesielt:

Fabrikasjonsmerker har blitt omhyggelig klippet vekk fra de delene av klærne som ikke er brent opp. På gjenstandene hennes er alle kjennetegn slipt vekk. Selv merket under de to plastflaskene har blitt skrapt av.

Åstedet er renset for alt som kan fortelle hvem den ukjente kvinnen er. Den dag i dag har hun bare det anonyme saksnummeret «134/70» på Gades Institutt, der hun blir obdusert. På folkemunne er hun kjent som «Isdalskvinnen».

Men nå er det håp om at det endelig kan komme noen svar på de mange gåtene som saken har etterlatt gjennom 46 år.

NRK har funnet helt nye spor i Isdalssaken – spor som har ligget lagret siden 1970 uten å ha vært undersøkt.

I dagene fremover vil vi, i samarbeid med Vest politidistrikt og Kripos, gjøre grundige undersøkelser av disse sporene. Dette arbeidet kan du følge skritt for skritt på www.nrk.no/dokumentar

(Saken fortsetter under bildet)

aastedsgruppe

DYSTERT ÅSTED: Kriminalteknikere gjennomsøker åstedet i Isdalen utenfor Bergen sentrum, dagen etter at kvinnen ble funnet.

Foto: Politiet / Statsarkivet i Bergen

Gåte på gåte

De forvirrende funnene på åstedet er bare første akt i det som skal bli en av norgeshistoriens største kriminalgåter. Jo mer politiet etterforsker, jo flere gåter finner de.

Og der det ikke er svar, oppstår spekulasjoner. At en ung og vakker kvinne, som ingen vet hvem er, dør under så mystiske omstendigheter er nesten ikke til å holde ut.

  • Var hun spion – likvidert av sine egne eller av en ukjent fiende?
  • Var hun medlem av en internasjonal forbryterorganisasjon?
  • Kom hun til Isdalen for å ta livet av seg selv? Og konstruerte hun i så fall alle gåtene selv?

Hjelp kommer

Allerede dagen etter at liket blir funnet, må det ha blitt klart for politiet i Bergen at dette ikke kommer til å bli noen enkel sak. Nå vil de likevel ha hjelp fra Kriminalpolitisentralen i Oslo, noe de avslo dagen før.

Lederen for etterforskningsgruppen i Kripos er den erfarne etterforskeren Rolf Harry Jahrmann. Han setter seg på Bergensflyet, sammen med flere av sine nærmeste medarbeidere.

I den første uka etter likfunnet setter politiet i verk en grundig etterforskning. Alt som kan krype og gå på politihuset blir satt inn i jakten på svar om hvem den døde kvinnen i Isdalen er.

– Det blir satt inn store ressurser. I tillegg til politiet i Bergen, blir Kripos og politi over hele Europa koblet inn. Men det er vanskelig å finne noe håndfast. Isdalskvinnen har klart å forsvinne uten å bli identifisert. I alle fall til nå, sier den pensjonerte Kripos-etterforskeren Sigbjørn Wathne (79).

Wathne er en av de siste etterforskerne fra 1970 som fremdeles lever. Han har jobbet under ett år i Kripos da han blir sendt til Bergen for å bidra i den uvanlige saken.

– Jeg tenker vel som flere av de andre etterforskerne at det virker som hun har flyktet fra et eller annet, og derfor ville skjule hvem hun var. Saken er et stort mysterium, sier han.

(Saken fortsetter under bildet)

Tidligere Kripos-etterforsker Sigbjørn Wathne

GAMLE DOKUMENTER: Tidligere Kripos-etterforsker Sigbjørn Wathne studerer de 46 år gamle etterforskningsdokumentene fra Isdalssaken. Flere av dem er skrevet av ham selv

Foto: Kjetil Solhøi / NRK

Gjennombruddet

Tre dager etter likfunnet kommer det første store gjennombruddet i saken. Politiet finner to store kofferter på bagasjeoppbevaringen på Bergen jernbanestasjon. Mye tyder på at de tilhører Isdalskvinnen.

Rett under lokket på den ene kofferten ligger det et par solbriller. På glasset er det et fingeravtrykk som politiet kort etter finner ut at stemmer med fingeravtrykkene til liket.

Da blir det helt klart at de har funnet bagasjen til Isdalskvinnen.

En av Kripos-folkene som deltok i etterforskningen, Tormod Bønes, husker ennå gleden på politihuset da meldingen om at koffertene er funnet kommer inn:

Koffertene i Isdalssaken

GJENNOMBRUDD: Bare tre dager etter at liket av Isdalskvinnen ble funnet. dukker bagasjen hennes opp på jernbanestasjonen. Forventningene er høye, men også her viser det seg at alle spor er fjernet.

Foto: Politiet / Statsarkivet i Bergen

– Da er det løftede armer og litt seiersstemning der. Det er nok mange som tenker at løsningen er rett rundt hjørnet, forteller han.

Bønes forteller at han som ung kriminaltekniker blir litt overrasket over hvordan koffertene blir behandlet av etterforskerne i saken.

– De løfter av lokket og går igjennom innholdet med stor iver. Alle vil være førstemann til å finne det avgjørende beviset som kan identifisere henne, smiler han.

Men gleden legger seg fort. Noen har nemlig vært minst like omhyggelig med å fjerne spor, og klippe av fabrikkmerker på det den gåtefulle damen har pakket i koffertene.

– Selv på kam og hårbørste har noen filt bort produksjonsmerkene, sier Bønes.

Ingenting i koffertene kan identifisere kvinnen fra Isdalen.

I stedet for å gi svar, reiser koffertfunnet bare flere spørsmål. For blant klærne finner etterforskerne flere parykker, og briller med helt vanlig glass – uten styrke. I tillegg til å skjule identiteten sin med alle midler, har Isdalskvinnen altså også hatt med seg utstyr til å endre utseendet sitt.

Avsløring i skobutikken

Men til tross for skuffelsen: Kofferten inneholder to viktige spor som skal drive saken videre: En skriveblokk og en bærepose.

Kodeblokk i Isdalssaken

KODE: Dette er den originale skriveblokken som politiet finner i Isdalskvinnens koffert. Det tar dem flere dager å løse koden.

Foto: Øyvind Bye Skille / NRK

NRK finner skriveblokken i det underjordiske lageret til Statsarkivet i Bergen, stukket inn blant politiets etterforskningsdokumenter. Den første siden er den eneste som er fylt ut. Med sirlig blå skrift har Isdalskvinnen skrevet linje på linje med bokstaver og tall. For politietterforskerne ser det ut som en kode.

De skal klare å løse den – men det tar flere dager.

Men med bæreposen er det noe helt annet – her får politiet umiddelbar suksess. Posen er merket med «Oscar Rørtvedts Skotøiforretning» i Stavanger. Politiet rykker raskt ut til den knøttlille butikken i Nygaten i den gryende oljebyen. Der snakker de med den 22 år gamle sønnen til innehaveren, Rolf Rørtvedt.

Rørtvedt husker godt den utenlandske kvinnen, som hadde vært inne i butikken tre uker tidligere for å kjøpe gummistøvler. Etter å ha tenkt seg grundig om, kjøpte hun et par blå støvler av modellen «Kjendis» fra Askim Gummivarefabrik – en type halve Norges kvinnelige befolkning brukte i 1970.

Men det viktigste for politiet er at nettopp rester av et slikt par ble funnet ved liket på åstedet i Isdalen. Dette er det første virkelige gjennombruddet i den etter hvert nokså frustrerende etterforskningen.

Posen og støvelfunnet viser at damen Rørtvedt ekspederte i Stavanger er identisk med liket i Isdalen.

Rolf Rørtvedt ekspederte Isdalskvinnen i 1970

MØTTE ISDALSKVINNEN: Rolf Rørtvedt ekspederte Isdalskvinnen i den samme skobutikken der han fremdeles jobber. Han kunne gi den første detaljerte beskrivelsen av hvordan hun så ut til politiet.

Foto: Kjetil Solhøi / NRK

Rørtvedt og hans kolleger kan gi en detaljert beskrivelse av hvordan damen så ut. Middels høy, med langt mørkt hår, brune, mørke øyne i et rundt ansikt og «litt fyldig, nærmest rund i formene med pene ben».

I dag husker Rolf Rørtvedt fremdeles den spesielle damen godt.

– Hun var en kunde som tok litt plass, stilte mange spørsmål og brukte lang tid på å bestemme seg. Hun snakket dårlig engelsk, og jeg husker at hun luktet litt rart, forteller han.

Den spesielle lukten nevner mange av vitnene som politiet etter hvert finner fram til.

Rørtvedt mener han har svaret.

– Noen år senere – når hvitløken for alvor kom til landet – kjente jeg den samme lukten igjen. Og da tenkte jeg på Isdalskvinnen – det var det hun luktet. I 1970 var det jo ingen som luktet hvitløk – nå gjør jo alle det, ler han.

(Saken fortsetter under bildet)

Illustrasjon av Isdalskvinnen idet hun kjøper gummistøvler i Stavanger

GJENNOMBRUDD: Rolf Rørtvedt solgte gummistøvler til Isdalskvinnen. Da politiet fant fram til ham, kunne han gi et godt signalement av kvinnen. Det ga startskuddet til den første opprullingen av kvinnens virksomhet.

Foto: Gro Stefferud (illustrasjon)

«Sensasjonell løsning»

Og nå går det raskt framover for politiet. Med signalementet fra Rørtvedt og de andre i skobutikken, går politiet fra hotell til hotell i Stavanger og spør de ansatte om noen som likner på kvinnen har bodd hos dem.

Og bare et steinkast fra skobutikken, på Hotell St. Svithun, får de fulltreff.

Resepsjonsvakten kan fortelle at en dame som ser akkurat lik ut – «mørk og med gyllen hud, påfallende brede hofter uten å være tykk, snakker dårlig engelsk» – hadde bodd på hotellet i flere dager. Hun skrev seg inn under navnet Finella Lorck, og oppga at hun kom fra Belgia.

Og når en av rengjøringspersonellet på St. Svithun forteller at hun har sett den belgiske damen med et par gummistøvler av samme type som kvinnen hadde kjøpt i skobutikken noen dager tidligere, er saken klar.

Isdalskvinnen må være Finella Lorck fra Belgia.

Lorck må ha reist fra Stavanger til Bergen, og tatt inn på et hotell der før hun endte livet sitt i Isdalen.

I avisene dukker det nå opp saker som tyder på at politiet mener at saken straks er oppklart. «Sensasjonell løsning i dag?», skriver VG med store typer på forsiden.

VG 3. desember 1970 - Isdalssaken

FETE TYPER: Fem dager etter likfunnet er optimismen ha stor hos politiet. Lekkasjer til VG og andre aviser viser forventninger om at saken snart er oppklart.

Foto: Faksimile

Men enda en gang viser det seg at den mystiske kvinnen har skjult sine spor litt for godt. For når politiet i Bergen leter gjennom hotellregistrene i byen, finner de ingen Finella Lorck. Et eller annet sted på veien fra Stavanger til Bergen har navnet forsvunnet.

VGs skarpskodde krimreporter på saken er Knut Haavik, senere profilert Se og Hør-redaktør. Han har uvanlig gode kilder i politiet, og greier etter hvert å få tak i etterforskningsdokumentene i saken. Men i starten av etterforskningen sliter også han.

Knut Haavik var krimreporter i VG i 1970.

SKEPTISK: Knut Haavik var krimreporter i VG i 1970, og fikk uvanlig godt innsyn i saken. Han er skeptisk til at Isdalskvinnen begikk selvmord.

Foto: Kjetil Solhøi / NRK

– Normalt vil man i en sånn sak gå ut til publikum og be om hjelp. Men nå er det helt taust. Det blir lagt lokk på saken fra første dag, sier han.

Det skal gå enda noen dager før han skjønner hvorfor.

Et overraskende funn

En av de viktigste kildene til politiet er nå de såkalte «fremmedkontrollskjemaene».

– På den tiden må alle utlendinger fylle ut et slikt skjema når de sjekker inn på hotell i Norge – med navn, adresse, passummer og signatur. Og det gir oss jo noe å gå etter, sier Sigbjørn Wathne.

For både på skriveblokken med koder og fra kvitteringer fra hotellet i Stavanger har politiet kvinnens håndskrift. Den kan brukes som sammenligningsgrunnlag.

De neste dagene strømmer det inn resultater fra hotellsøk over hele landet. Skrifteksperter fra Kripos analyserer håndskriften til utenlandske kvinner som har bodd på norske hoteller det siste året – og de gjør en rekke uventede funn.

Det viser seg at kvinnen som ble funnet død i Isdalen har reist fra by til by i Norge i ukevis. Ofte har hun også byttet identitet samtidig som hun har byttet hotell. På dette tidspunktet oppdager politiet at hun kan ha operert med minst syv forskjellige pass.

I tillegg til Finella Lorck, dukker følgende falske identiteter opp:

  • Claudia Tielt
  • Vera Jarle
  • Alexia Zarna-Merchez
  • Claudia Nielsen
  • Genevieve Lancier
  • Elisabeth Leenhouwfr

Senere i etterforskningen finner de ut at hun også har bodd på flere hoteller i Paris under navnet Vera Schlosseneck.

I både i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim finner politiet sporene etter Isdalskvinnen. I nesten alle identitetene hun har brukt, oppgir hun at hun er belgisk statsborger.

Men belgisk politi, som sjekker alle opplysningene hun har oppgitt, melder at samtlige identiteter er falske.

– Selvsikker og utilnærmelig

Alfhild Ragnes traff Isdalskvinnen i 1970

MØTTE ISDALSKVINNEN: Alvhild Rangnes serverte Isdalskvinnen i matsalen på Hotell Neptun i Bergen i 1970. – Stilen hennes gjorde inntrykk på meg, sier hun.

Foto: Arne Stubhaug / NRK

Noen av politiets beste vitner er ansatte på hotellene der Isdalskvinnen har bodd – for de har beviselig truffet henne. I spisesalen på Hotell Neptun jobber den da 21 år gamle Alvhild Rangnes. Den unge jenta har latt seg imponere av den tilsynelatende verdensvante utenlandske kvinnen.

– Det var ikke så veldig vanlig å se enslige damer i spisesalen på den tiden. Men hun her kom rakrygget inn og fant seg et bord og tok seg til rette. Det var tydelig at dette var en dame som var vant til å reise alene. Jeg husker jeg hvisket til hun jeg jobbet sammen med at den stilen som den dama har håper jeg at jeg får til når jeg blir voksen, sier hun.

Alvhild Rangnes har aldri klart å glemme Isdalskvinnen.

– Nei, hun gjorde et sterkt inntrykk på meg. Hun virket selvsikker og utilnærmelig. Men hun var liksom ikke den typen som tar på seg joggebukse og går tur oppi Isdalen, sier hun.

Spionjakten begynner

Politiet har altså et lik de ikke klarer å identifisere, som er død under svært mystiske omstendigheter. De vet at hun har operert med en lang rekke falske identiteter, briller uten styrke og parykker, og at hun har skjult sporene sine på en profesjonell måte.

En drøy uke etter at liket blir funnet, gjør bergenspolitiet noe de kommer til å nekte for i flere tiår – de kobler inn spionjegerne i overvåkingspolitiet. Spekulasjonene om at Isdalskvinnen er en utenlandsk agent har allerede rast i pressen i flere dager.

– Det forklarer jo hvorfor politiet ventet så lenge med å gå ut til publikum, sier Knut Haavik.

Den dag i dag er han overbevist om at Isdalskvinnen var en eller annen form for utenlandsk agent.

– Hun brukte åtte forskjellige navn på reisene sine rundt i Norge. Da må hun ha hatt åtte forskjellige pass. I tillegg hadde hun en betydelig reisevirksomhet over hele Europa. Det kostet penger. Hvor hadde hun dem fra hvis det ikke var noen som sto bak henne, spør han.

Et av fremmedkortene som ble fylt ut av Isdalskvinnen

FALSK INFORMASJON: Dette er et av fremmedkortene som Isdalskvinnen fylte ut. Både navn, adresse og passnummer viste seg å være falsk.

Foto: Politiet

Politiet knekker koden

Omtrent samtidig som spionalarmen går i Oslo, klarer politiet endelig å tyde koden på skriveblokka de fant i Isdalskvinnens koffert. Innholdet i koden faller på plass når de skjønner at tallene og bokstavene er en oversikt over reisene kvinnen har foretatt over hele Europa.

– Det viser seg at det er en oversikt over bevegelsene hennes, blant annet over hvor hun reiste da hun var i Norge om våren og høsten 1970. Og det hjelper oss et stykke på vei, sier Sigbjørn Wathne.

Siden hotellkortene har fortalt politiet når hun var i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim er det lett å se mønsteret: Når det står «N 9 N 18 S», betyr det at hun har vært i Stavanger fra 9. november til 18. november.

På denne måten finner politiet ut at den aller siste reisen hennes har gått fra Paris til Stavanger, videre til Bergen, så til Trondheim, tilbake til Stavanger og sist til Bergen.

Der ender altså ferden i en øde steinrøys i Isdalen.

Håp i gullkronene

Kodeknekkingen er et viktig gjennombrudd, men det skal også bli det siste. For alle henvendelsene politiet sender til Interpol, og kolleger over hele Europa, Nord-Afrika og Midtøsten får det samme svaret:

Navnene og passnumrene er ukjente, og ingen som svarer til beskrivelsen er meldt savnet noe sted.

Røntgen-bilder i Isdalssaken

VIKTIG SPOR: På grunn av den omfattende bruken av gulltenner blir tennene til Isdalskvinnen et av de viktigste sporene i politiets forsøk på å identifisere henne.

Foto: Politiet

Nå er politiets håp knyttet til Isdalskvinnens tenner. Hele ti av tennene har gullkroner, og flesteparten av dem er såkalte preformerte gullkroner, en type ferdiglagde kroner.

Tannlegen som undersøker tennene, professor Gisle Bang, slår fast at slike kroner ikke brukes i Skandinavia. «De er av en helt særegen karakter og utførelse, som blant annet brukes i Østen, og i visse deler av Sør- og Mellom-Europa», skriver han i en rapport.

Men noen nærmere stedfesting kan ikke tennene gi – dermed er man ikke så mye lenger med dette sporet heller.

Professor Gisle Bang arbeider med sporet i flere år, sjekker tennene hos tannlegeeksperter over hele verden, og får saken omtalt i tannlegetidsskrifter i mange land. Men han kommer aldri nærmere et konkret svar før han dør i 2011.

Dødsårsaken bestemmes

Det nærmer seg jul, og politiets etterforskning mister fart.

Obduksjonen viser at Isdalskvinnen har inntatt store mengder av det beroligende medikamentet Fenemal i flere omganger i timene før hun døde. Mange av pillene var ikke oppløst i blodet før hun døde, så pillene kan ikke ha vært dødsårsaken alene. Men de peker i retning av at hun kan ha begått selvmord.

Spesielt er det vanskelig å forklare hvordan noen skal ha klart å tvinge henne til å spise så store mengder sovemiddel mot hennes vilje.

Rettsmedisinerne lander på en slags konklusjon: «Dødsårsaken antas å være en kombinasjon av forgiftning med sovemiddelet Fenemal og kulloksid. Selve skadene oppstått ved brannen kan ha vært en medvirkende årsak».

Kripos-kjemiker Tormod Bønes er til stede på obduksjonen, og skriver rapport om funnene på åstedet. Det er også han som klarer å skille ut en ørliten mengde bensin fra jordsmonnet under Isdalskvinnen, slik at man får svar på hva som drev brannen.

– Både da og nå er jeg usikker på hva som egentlig skjedde på åstedet og hvordan brannforløpet utviklet seg. Det er vanskelig å være hundre prosent sikker. Samlet sett stiller jeg meg bak rapporten fra 1970. Men det er betydelig usikkerhet, og det kan på ingen måte utelukkes at det var et drap eller en ulykke, sier han.

Tidligere Kripos-kjemiker Tormod Bønes studerer saken om Isdalskvinnen

DELTOK PÅ OBDUKSJONEN: Tormod Bønes var en del av Kripos-teamet som deltok i etterforskningen av Isdalssaken, og var med under obduksjonen. Han mener fremdeles at saken er et mysterium.

Foto: Karl Lilliendahl / NRK

– Tente på seg selv

Det er like før jul når kriminalsjef Oskar Hordnes forteller om status i etterforskningen på en avsluttende pressekonferanse på et røykfylt kontor i politihuset i Bergen.

Han understreker at saken ikke er oppklart så lenge kvinnen ikke er identifisert.

Noen dager senere kommer Bergens politimester Asbjørn Bryhn med sin tydelige konklusjon:

– Selvmord.

Bryhn mener at Isdalskvinnen var besatt av en slags mani – kanskje forfølgelsesmani.

Og når jula er over er det nesten ingen etterforskere som jobber videre med saken.

Åstedsbilde, Isdalssaken

ÅSTEDET: Et sjeldent fargebilde fra åstedet etter at Isdalskvinnen er fraktet vekk til obduksjon. Det blå- og grønnrutete sjalet hun hadde på seg, de smeltede plastflaskene og flasken med Vinmonopolets Klosterlikør kan vi se tydelig.

Foto: Politiet

Dermed står alle de grunnleggende spørsmålene ubesvart. Og det gjør de ennå – 46 år senere.

  • Hvem var den mystiske kvinnen?
  • Hva gjorde hun i Norge?
  • Hvorfor døde hun langt inne i den ulendte Isdalen?

For flere av politifolkene som jobbet med saken, skal den nesten bli et traume. De føler det som et faglig nederlag at de aldri klarer å identifisere Isdalskvinnen. Og noen av dem klarer aldri å forsone seg med at hun skal ha begått selvmord.

En annen som aldri tror på selvmordsforklaringen er Knut Haavik.

– Personlig er jeg helt sikker på at det var et drap. Hun hadde forskjellige identiteter, hun opererte med koder, hadde parykker, hun reiste fra den ene byen til den andre, og byttet hoteller etter noen få dager. Det er sånt som politiet selv kaller «konspiratorisk oppførsel», sier han.

Katolsk begravelse

5. februar 1971 er saken nesten gitt opp. Det er tid for å gravlegge Isdalskvinnen.

Isdalskvinnen begraves i Bergen 5. februar 1971.

ANONYMT BEGRAVD: Politiet velger å gi Isdalskvinnen en katolsk begravelse – sannsynligvis et uttrykk for hvor de tror hun kom fra. Den katolske sognepresten Franz Josef Fischedick står for seremonien.

Foto: Politiet / Statsarkivet i Bergen

Den vakre salmen «Leid, milde ljos», akkompagnert av orgel og fiolin, lyder ut over de fremmøtte i kapellet på Møllendal begravelsesplass i Bergen. På benkene sitter 16 menn og to kvinner. Alle er ansatte ved Bergen politikammer. Ingen av dem har en anelse om hvem kvinnen som ligger i den pene hvite kisten er.

Den er pyntet med blomsterdekorasjoner av tulipaner og nelliker, og skal snart senkes ned i jorden utenfor kapellet. Den får ingen gravstein. Ingen vet hva som skulle stått på den.

Seks av tilskuerne reiser seg, løfter kisten, og bærer den ut i det iskalde regnet denne formiddagen i februar 1971. Ved graven foretar den katolske sognepresten Franz Josef Fischedick jordfestelsen.

I talen sin tar han utgangspunkt i den ukjente kvinne i Davids salme i Bibelen. Han sier at kvinnen som nå blir begravet også er ukjent. Derfor er det ingen pårørende til stede i kapellet.

Sannsynligvis blir hun også begravet i et for henne ukjent land, drister sognepresten seg til å si.

Politiet har gjort grundige forberedelser i tilfelle det skal dukke opp pårørende en gang i fremtiden. Isdalskvinnen er begravet i en sinkkiste som ikke går i oppløsning. Slik kan hun i fremtiden flyttes til det landet det i så fall vil vise seg at hun kommer fra.

Politiets fotograf tar bilder av seremonien og jordfestelsen. En politimann får i oppdrag å beskrive seremonien skriftlig. Bildene og teksten samles i en mappe på politihuset, og flere av dem offentliggjøres for første gang i dag.

Begravelsen av Isdalskvinnen i februar 1971.

SINKKISTE: Isdalskvinnen blir begravet i en kiste som ikke skal gå i oppløsning – i tilfelle noen pårørende skal dukke opp.

Foto: Politiet / Statsarkivet i Bergen

Nå er det gått 46 år, men ingen pårørende har meldt seg. Saken er fremdeles en like stor gåte som den var i 1970.

  • NRKs funn av nye spor gir håp om at vi kan få svar på gåten om Isdalskvinnen. Vi har nå fått en fullverdig DNA-profil på kvinnen, og fortsetter med andre undersøkelser. I tiden framover kan du følge resultatene her på nrk.no/dokumentar.
Laster innhold, vennligst vent..
De fleste bergensere kjenner gåten om Isdalskvinnen, og teoriene om hvorfor hun døde i Norge er mange. NRK har gått gjennom saken på nytt - her får du vite mer om den mystiske saken, og om politiets etterforskning.

VIDEO: De fleste bergensere kjenner gåten om Isdalskvinnen, og teoriene om hvorfor hun døde i Norge er mange. NRK har gått gjennom saken på nytt – her får du vite mer om den mystiske saken, og om politiets etterforskning.