Gunnar Staalesen har lagt puslespillet sitt ferdig. Han har fortalt oss sin bergenske versjon av det tjuende århundre. Tre dryge bøker med stort og smått, sant og usant, som gir oss et plausibelt bilde av det hundreåret som startet da 1899 ble til 1900, og sluttet med brask og bram for nokså nøyaktig ni måneder siden.
Det er et research-og konstruksjonsarbeid som det står respekt av. Sikkert og håndverksmessig bragt til sin avslutning, der utallige menneskelige og historiske tråder er krysset, delt og samlet igjen.
Det tredje og avsluttende bindet, «1999 Aftensang», med sine drøyt 550 sider, serverer en nærmest nitid fremstilling av århundrets fire siste ti-år. Et materiale som tydeligvis har stått forfatteren så nært at han ikke har maktet å legge bort et eneste tema, en eneste hendelse.
Det er som antydet, teknisk imponerende, men under lesningen har jeg møtt en gammel kjenning av en følelse – fra dengang jeg som tolv-åring satte meg fore å lese «Stille flyter Don». Det ble mye. Hos Staalesen, også for lite når temaet eller det menneskelige dramaet krever mer. I stedet kan inntrykket bli summarisk og halvhjertet.
Men der jeg temmelig kvikt ga opp min første russiske utfordring, har Gunnar Staalesens bok for mange lyspunkter og porsjoner av lettlest tilgjengelighet, til at særlig mange vil vurdere å bryte løpet. Om ikke annet, så vil de fullføre, for å få greie på hvem det var som tok livet av konsul Frimann nyttårsnatten mellom 1899 og 1900 – om det tross alt må en Varg Veum til for å få hull på byllen.
Historisk er det her, alt sammen. Vi får popmusikk, månelanding, ml-bevegelsens tragikomikk, Europa-strid, politivoldssakene, som red Bergen og byens politikammer som en mare, og Alexander Kielland-ulykken i 1980 – som for øvrig er et av bokens sterkeste partier. Vi får Gro og Kåre, høyrebølge og jappetid, Balsfjord, abort og Børre Knudsen og Berlinmurens fall i 1989. Og vi får Varg Veum i egen person, halvparodisk i sin bergensk-marlowske tilnærming.
Selvfølgelig er det bryet verdt, selvfølgelig kan vi som har opplevd våre egne versjoner av det meste nikke gjenkjennende titt og ofte, og visst er det underholdende lesning. Det ligger allikevel et «men» og lurer hele veien. Hva med nærheten, intensiteten, utfordringen og overraskelsen i en ny synsvinkel. Hva med en psykologi som pløyer dypere enn det nokså selvfølgelige. Det er slike ting – og en større språklig tyngde – som for ofte mangler. De ting som kunne gjort dette til betydelig litteratur.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, 3.oktober 2000.