Det er tidlig 90-tall og Varg Veum har høyst ufrivillig vært innblandet i en overgrepssak.
Han havnet ikke bare i varetekt, han stakk derifra og hans stjerne hos motpartene i politiet er om mulig enda lavere idet han kommer for å anmelde et forsøk på å kjøre ham ned på åpen gate. To av de andre som ble tiltalt i overgrepssaken, fikk sine dommer, men milde sådanne, de slapp ut etter kort tid. Den tredje forsvant i sjøen, med Veum til stede.
Når vår helt blir bekymret etter at han med nød og neppe fikk slengt seg i grøfta og unngikk bilen som tydelig hadde kurs mot ham, så skyldes det at de to overgriperne begge er funnet døde, den ene druknet, den andre etter et fall fra 10. etasje. Politiet har ment selvmord, men tenk om det ikke stemmer, og Varg Veum er den neste på lista.
Typisk Varg Veum-roman
Spenningskurven i «Utenfor er hundene» stiger fint etter hvert. Overgrepstematikken behandles både nennsomt og med innsikt, men noe løft får denne delen av plottet ikke. Sosionomen Veum har ikke noe nytt å bidra med, det blir værende på et velkjent og nesten-banalt plan. Et viktig unntak er lidelsen hos den unge kvinnen som havnet i pillemisbruk og rus etter farens overgrep i barndommen.
Gunnar Staalesens nye er blitt en typisk Varg Veum-roman. Det sier en hel del positivt, men også at den kan virke gammelkjent på leseren. Veums metode er samtalen, den pågående og halsstarrige utspørringen. I denne boka står samtalene i kø og blir mange nok.
Passer for deg som:
- ikke har fått nok av denne krimhelten
