Snart er det ingen som sier «vi» mer. I en verden stadig mer preget av konkurranse og atomisering, baner individet alene sin vei mot sentrum, og fellesskapene fordufter.
Men i Breiteigs nye roman fortoner det seg annerledes, heldigvis. Her holder hovedpersonene fast ved et fellesskap de har kjempet hardt for å reise opp og bevare, både i nærmiljøet og innenfor hjemmets fire vegger.
Fortellingen er fiktiv, men Tøyen i romanen er det samme Tøyen som i virkeligheten. Det vil si en både beryktet og elsket sentrumsbydel – et sår og en perle på kartet over Oslo. Hit drar Jostein og Mona for å bosette seg med sin lille sønn, Kalle. Sammen gløder de for vi-et, men desillusjonen finnes, desillusjonen finnes (som poeten Inger Christensen ville sagt), og sømmene står i fare for å rakne.
Et felles prosjekt
Året er 2018, og i ti år har Jostein og Mona ansett det som sin oppgave å skape en følelse av samhørighet på Tøyen. De oppretter nabolagsråd med samling i stua og starter en kafé. Om kveldene snakker de ømt og bedugget om deres felles prosjekt:
«De andre visste ingenting, men i disse timene hadde Jostein og jeg vært det tøyenske fellesskapets hjerte som pumpet ny livskraft inn i systemet.»
Tilknytningen mellom dem som par og deres engasjement for Tøyen er uløselig bundet til hverandre, og her har Breiteig gjort et usedvanlig godt vevningsarbeid. Skuffelser på det ene området virker uunngåelig inn i det andre, og det går opp for meg hvor skjøre – men også slitesterke – disse vi-ene kan være.
Historien om Tøyen
Mona er jeg-et i romanen, som vi følger gjennom et avgjørende døgn. Jostein har nemlig ikke returnert fra sin dagstur til København, og de kranglet kvelden før. Gjennom sirlig sammensydde tilbakeblikk tegner romanen et nyansert bilde av situasjonen frem til nå: en brokete samlivsvei hvor troen og tvilen har blomstret og svunnet hen. Josteins svartsinn, Monas forakt for svakhet, engasjementet som innhyller dem.
Parallelt med gjennomgangen av parforholdets ulike faser tar romanen oss med gjennom Tøyens historie, fra sterk sosial nød til kampanjen i 2011, løftet i 2013, og de håpefulle årene deretter. Vi leser om skiftet fra hovedsakelig hvit arbeiderklasse til også innvandrere og etter hvert flyktninger, frem til dagens diskusjon om gentrifisering.
«Tøyeneffekten» er ikke bare et fortreffelig stykke romanhåndverk, men en historisk nedtegnelse av enorm betydning, hvor det som for mange kun er avisoverskrifter her blir gjort levende. Boka maner frem en følelse av umulighet, stilt overfor byråkratiet som forsterker rotløsheten hos de allerede lavere stilte i vårt samfunn.
Empatiens grense
Mona – en hvit, norskfødt kulturkvinne fra middelklassen – forsøker hele tiden å gjennomskue sine egne og andres beveggrunner, for å forsikre seg om at motivasjonen holdes ren. For er ikke dette innstendige inkluderingsarbeidet bare en måte å unnslippe en personlig følelse av meningsløshet?
Samtidig som Mona virker å være klar over situasjonens utseende, at hun og mannen liksom skal «redde» Tøyen som to hvite riddere, gir romanen tolkningsrom for leseren. Hun sier:
«Jeg maktet ikke å strekke ut en hånd etter dem. Jeg ville ikke strekke ut en hånd. Jeg var redd for selv å bli trukket ned.»
Og jeg tenker: Uansett hvor mye Mona insiterer på å stå i samme båt som de andre tøyenbeboerne, vil hun for alltid være en som har mulighet til å vende ryggen til.
Les boka! Gjør det!
Breiteig har markert seg som en entusiastisk forkjemper for Tøyen, og i sin roman skildrer han tøyentilværelsen med en sikker og kløktig penn. Men også tilværelsen generelt, alt det beklemte og ømme og vakre som hører til det mellommenneskelige.
Breiteig gjør godt i å la middelklasseparet og deres lille familie være utgangspunkt for romanens opptegning av Tøyen – slik har han nok unngått en del fallgruver. Uten å hevde at man aldri kan skrive fra en annen posisjon enn sin egen, foreligger det farer ved å tale en annens sak – for eksempel reduseringen av andres lidelser til noe «rørende» og forløsende, à la fattigdomsporno. Men Breiteigs roman er for selvbevisst til at noe slikt oppstår.
«Tøyeneffekten» er en upåklagelig gjennomarbeidet roman hvor små og store fortellinger spiller på hverandres strenger, på en måte som utfyller, nyanserer og gir dem begge en sterkere klang. Alle som anser seg selv som samfunnsborgere og medmennesker – eller spesielt de som ikke gjør det! – burde lese denne boka.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Les gjerne det jeg har skrevet om «Jeg skal hente deg» av Gine Cornelia Pedersen, «Februar» av Johan Lindvall, «Regnbueørret og kokt ris» av Terje Dragseth, og «Ute» av Einar Stenseng.
Du finner alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK på nrk.no/anmeldelser.
