Musikalsk fyrverkeri i Konserthuset

Oslo-Filharmonien har sin egentlige sesongåpning først om et par uker. Før det går turen til BBC Proms i selveste Royal Albert Hall. Konserten i Oslo Konserthus onsdag kveld var en slags generalprøve før denne prestisjefylte begivenheten.

På plakaten sto sentrale verk av Jean Sibelius, Franz Liszt og Richard Strauss – musikk som lar et orkester virkelig vise hva det er godt for.

Det gjorde Oslo-Filharmonien under sin unge og fremadstormende sjefdirigent Klaus Mäkelä til gagns, særlig etter pause.

Pianistisk sirkus

Aftenens solist var ingen ringere enn Yuja Wang, som utvilsomt må karakteriseres som den klassiske musikkens største celebritet for tiden.

Hun vartet først opp med en av de store og bravurpregede klaverkonsertene fra det romantiske repertoaret, fremført med stor kraft og dramatiske fakter.

Deretter et par ekstranummer med et fingerarbeid så frapperende at man nesten glemmer å puste.

Jo da, elementet av show og sirkus er utvilsomt til stede når Wang kommer til byen. Likevel er det altså ingen tvil om at hun er en fenomenal musiker.

Overmenneskelig og demonisk

Det finnes et fem år gammelt YouTube-klipp hvor Wang spiller Prokofjevs «Toccata» Op. 11.

Jeg tipper jeg har sett det klippet 50 ganger. Én ting er at teknikken er på et overmenneskelig nivå. I tillegg spiller hun som om Gamle-Erik sjøl har tatt bolig i kroppen hennes.

Det er så kraftfullt og demonisk at det rett og slett er skummelt.

Disse kvalitetene var absolutt til stede også i Wangs fremføring av Franz Liszts Klaverkonsert nr. 1 i Oslo Konserthus. Hun overbeviser imidlertid mest i partier hvor hun får vist fram sin utrolige evne til å artikulere klart og ryddig i Liszts karakteristiske fossefall av toner.

De mer lyriske og inderlige partiene låter derimot litt flatt og fantasiløst. Hun har noe å gå på når det gjelder poesi og fortolkningsmessig særpreg.

Den virkelig elleville stemningen kommer først etter de to ekstranumrene: Først Vladimir Horowitz' hypervirtuose variasjoner over temaer fra Bizets «Carmen», deretter Liszts arrangement av Schuberts vakre «Gretchen am Spinnrade».

Jeg hadde håpet på en sinnssyk pianistisk tour de force til, men det ble med disse to. Kanskje like greit, egentlig.

Ikke trolsk nok

Konserten åpner med musikk som er den rake motsetningen av sirkus: Jean Sibelius' tonedikt «Tapiola». Dette er Sibelius' siste verk, og utgjør kulminasjonen av komponistens fascinasjon for den gamle finske folketroens forestillinger om naturguder og underjordiske krefter.

Det er riktignok mye å glede seg over når Oslo-Filharmonien spiller dette dypt fascinerende verket.

Strykerklangen er rik og varm, og enkelte partier formes av Mäkelä med en slående, nesten Mendelssohn-aktig vektløshet.

Likevel er det noe med det suggererende, mytologiske og trolske som aldri helt slippes løs i Mäkeläs tolkning. Stormen mot slutten låter for eksempel forunderlig kontrollert og detaljstyrt.

Alt i alt er det noe seksjon-for-seksjon-aktig over Mäkeläs måte å dirigere verket på som svekker dramaturgien, og som gjør at det gåsehud-frembringende høydepunktet i strykerne helt mot slutten ikke helt får den virkningen det skal ha.

Skinnende orkester

Kveldens mest helstøpte opplevelse kommer etter pausen, i form av Richard Strauss' enorme orkesterfantasi «Ein Heldenleben». Verket er en slags ironisk selvbiografi i toner som samtidig kynisk peker nese mot den vestlige kulturens mest høyverdige idealer.

Fremføringen er en oppvisning av hvor sterkt Oslo-Filharmonien kan skinne under Klaus Mäkelä. Ikke minst får orkesterets konsertmester Elise Båtnes vist frem, nok en gang, hvilken flott fiolinist hun er.

Høydepunktene kommer som perler på en snor: Elskovsscenen er fullstendig magisk, og den påfølgende slagscenen en oppvisning i orkestral klangstyrke og presisjon.

Ikke engang den lett langtekkelige sistedelen av verket blir noensinne kjedelig under Mäkelä.

Nå er det ikke langt igjen til Royal Albert Hall, men dette smaker av fugl.

At klaverfenomenet Yuja Wang velger Oslo-Filharmonien som partner til sin eneste opptreden under årets Proms, er nok en fjær i hatten til et orkester som så langt har hatt et helt eventyrlig år.

Og ennå er det bare sensommer. Det kan bli en spennende høst og vinter i Oslo Konserthus.