Anmeldelse

Eventyrlig Sibelius fra Klaus Mäkelä og Oslo-Filharmonien

Oslo-Filharmoniens nye sjefdirigent Klaus Mäkelä er det største dirigenttalent jeg har opplevd i min tid som kritiker og konsertgjenger.

Klaus Mäkelä dirigerer Sibelius
Foto: Liv-Randi Holann / OFO
Konsert

Sibelius Mäkelä

Oslo-Filharmonien spiller verk av Lotta Wennäkoski og Jean Sibelius

Oslo Konserthus

26.08.2020

Sibelius’ to siste symfonier fremsto i et eventyraktig skjær i Oslo konserthus onsdag kveld. Klaus Mäkelä kan være dirigenten som sørger for en ny storhetstid for Oslo-Filharmonien.

Ung og fremadstormende

I en alder av 24 år (jepp, du leste riktig) har finske Klaus Mäkelä allerede en imponerende merittliste. Han synes å inneha en egenskap som i høyeste grad må sies å være karrierefremmende: Symfoniorkestre har en besynderlig tendens til å tegne kontrakt med ham omtrent umiddelbart etter han har gjestedirigert dem for første gang.

Så langt har dette skjedd med Sveriges Radios Symfoniorkester (1. gjestedirigent 2018-21), Orchestre de Paris (sjefdirigent fra 2022, foreløpig en kontrakt på fem sesonger), og altså Oslo-Filharmonien, som hyret ham inn som sin nye sjefdirigent et snaut halvår etter at han gjestet orkesteret i mai 2018. Mäkelä blir dermed sjefdirigent for to prestisjefylte europeiske orkestre samtidig – lenge før fylte 30.

Sjefdirigent Klaus Mäkelä og Oslo-filhamonien

SJEFEN: Klaus Mäkelä er i en alder av 24 år sjefdirigent for Oslo-Filharmonien.

Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix

I Oslo har i tillegg det usedvanlige skjedd at kontrakten hans har blitt forlenget med ytterligere fire sesonger allerede før han tiltrådte. Sju sesonger altså, fra og med i høst.

Forventningene skulle dermed være høye nok da den unge finske maestro inntok podiet, nå ikke lenger som ung og lovende gjestedirigent, men derimot som selveste sjefen over alle sjefer.

Frisk og spradende åpning

Onsdagens konsert åpnet vennlig og imøtekommende med Lotta Wennäkoskis «Flounce», et befriende upretensiøst verk opprinnelig skrevet til åpningen av Last Night at the Proms i 2017. På snaue fem minutter kombinerer verket fengende rytmisk driv med en sikker og leken utforskning av orkesterets klanglige muligheter.

Ordet «Flounce» betyr visstnok «volang» eller «frill» (altså en slags pynteremse på et plagg), men kan også brukes som verb i betydningen «å styrte ut, fare av gårde, svinse, sprade».

Hvis komponistens poeng var å skape en slags overdrevet og teatralsk gest fantes det muligens et potensiale som orkesteret kunne utnyttet i enda større grad. Mäkeläs tolkning fremsto mest av alt som presis og strømlinjeformet.

Som konsertåpner fungerte Wennäkoskis verk imidlertid utmerket, ikke minst fordi det ikke krevde all verdens ettertanke.

Rent vann for pengene

Overgangen fra Wennäkoskis frillende svinser til Jean Sibelius’ sjette symfoni kunne knapt vært større. Sibelius komponerte verket i årene etter 1. verdenskrig, på et tidspunkt hvor Europa rent musikalsk var rystet av en modernisme med hovedbase i Paris og Wien.

Jean Sibelius i 1923.

Jean SIbelius (1865-1957) i 1923, året hvor Symfoni nr. 6 ble urfremført.

Foto: Ukjent/Public Domain

Sibelius var ingen modernist, og ville servere sine lyttere «rent og helsebringende kildevann» i stedet for sentraleuropeiske «cocktails». Om sjettesymfonien uttalte Sibelius at den alltid minnet ham om «lukten av den første snøen».

Under Klaus Mäkeläs taktstokk fremsto Sibelius’ naturmystikk som mer eventyraktig enn jeg har hørt tidligere. Som dirigent og fortolker kombinerer Mäkelä en nesten (i beste forstand) barnlig naivitet i uttrykket med en uanstrengt autoritet på podiet man skulle tro krevde årevis med erfaring.

Gjennom verkets fire satser viste Mäkelä en sjelden evne til få musikken til å fremstå som ren natur, som noe som oppstår og utvikler seg spontant og utvungent. Mäkeläs tolkning var kjemisk rensket for enhver form for utvendig sentimentalitet og overdreven ungdommelig entusiasme. Tempi lå ofte på den moderate siden, og de store kreftene ble tålmodig spart til siste sats, med fabelaktig effekt.

Mektig høydepunkt

Etter den rene og milde sjettesymfonien avsluttet Oslo-Filharmonien konserten med Sibelius' syvende og siste symfoni, et verk som Mäkelä selv – ifølge konsertprogrammet – friskt karakteriserer som «et av verdens underverker». Syveren har noe kortere spilletid enn nummer seks, men består til gjengjeld bare av én lang sats.

Verket fremstår på alle måter som tyngre, større og mektigere enn sin umiddlebare forgjenger. Sibelius konsentrerer her hele sitt opparbeidede symfoniske mesterskap i ett ruvende musikalsk-dramatisk forløp, som kulminerer i musikkhistoriens kanskje mest storslagne C-durakkord.

Med en bemerkelsesverdig kontroll over klang, balanse og artikulasjon lot Mäkelä verket folde seg ut i én stor organisk bølge. Opplevelsen var nærmest som om musikken strømmet ut av orkesteret som en ustoppelig naturkraft, og at Mäkelä med milde og uanstrengte gester bare trengte å kanalisere kreftene i riktig retning.

Noe sier meg at vi her er i nærheten av dirigentkunstens mysterium.

Oslo-Filiharmonien har liksom aldri helt fått dreisen på det etter storhetstiden under Mariss Janons på 90-tallet. Det skal i så måte bli svært interessant å følge med på hva de neste syv sesongene bringer.

Konserten sendes på radio på NRK Klassisk 10. september klokka 19.00.

Anbefalt videre:

Finale! To deltakere gjenstår. En vinner skal kåres og du er med å bestemme!

Maestro: Se finalen fra TV-serien der deltakerne konkurrerte om å bli beste dirigent for Kringkastingsorkesteret.

Oslo Filharmoniske orkester framfører "Triptychon, op. 53" (1979) av Johan Kvandal. Dirigent: Mariss Jansons. Bilderegi: Ida Simonsen.

Oslo Filharmoniske orkester dirigert av Mariss Jansons i 1989.