Hopp til innhold
Anmeldelse

Med Oslo-Filharmonien fra avgrunn til ekstase

Oslo-Filharmonien viste samtidsmusikkens evne til å trenge ned i sjelens avgrunner under årets Ultimafestival.

Amalie Stalheim og Oslo-Filharmonien

Fremragende solist: Amalie Stalheim fremførte Lasse Thoresens cellokonsert «Reise gjennom tre daler» sammen med Oslo-Filharmonien under Ultimafestivalen. FOTO: Rune Bendiksen/OFO

Foto: Rune Bendiksen / OFO
Konsert

«Reise gjennom tre daler», «Second Symphony», «Onze Lieder»

Oslo konserthus

16.-17. september 2020

To av Skandinavias mest anerkjente komponister sto på plakaten i Oslo Konserthus under Ultimafestivalen den siste uka. De fikk imidlertid skarp konkurranse fra en 94 år gammel fransk kvinne som på tampen av karrieren forhåpentligvis vil oppnå den internasjonale oppmerksomhet hun fortjener.

Ulv i fåreklær

Lasse Thoresens monumentale cellokonsert «Reise gjennom tre daler» (2008), opprinnelig en sambestilling mellom Oslo-Filharmonien og Fransk Radios Symfoniorkester, var eneste verk på programmet under torsdagens konsert i Oslo Konserthus, den andre av to med Oslo-Filharmonien under årets Ultimafestival.

Få nålevende norske komponister nyter større prestisje enn Lasse Thoresen, både nasjonalt og internasjonalt. Blant høydepunkter kan nevnes Nordisk råds musikkpris (2010), samt det ærefulle oppdraget som «composer in residence» ved den prestisjetunge Festival Présences i Paris over en treårsperiode (2004-06).

Oppmerksomheten skyldes at Thoresen har skapt en særegen syntese mellom kontinental modernisme og elementer fra norsk folkemusikk, samtidig som hans verker treffer et bredt publikum. Thoresens modernisme har et menneskelig ansikt med et vennlig og inviterende smil.

Tittelen «Reise gjennom tre daler» kan riktignok gi bange anelser. Gitt Thoresens orientering mot folkemusikken kunne man frykte at verket havnet farlig nær en ukomfortabel dyrking av «norskhet» på et tidspunkt hvor knapt noen kategori er mer omstridt.

Cellokonserten er imidlertid ulv i fåreklær. Bak den postkortaktige tittelen skjuler det seg et mørkt beist av et verk som langsomt bygger seg opp mot et av de mest fryktinngytende klimaks jeg kan huske å ha hørt i en konsertsal. Dalen viser seg å være en avgrunn, et bunnløst mørke. Ifølge komponisten selv er hver av de tre satsene reiser gjennom «et mentalt landskap hvor sidene er så bratte at man ikke engang kan se over horisonten».

Komponist Lasse Thoresen i samtale med Lars Petter Hagen før fremføringen av cellokonserten Reise gjennom tre daler.

Komponist Lasse Thoresen i samtale med Lars Petter Hagen før fremføringen av cellokonserten «Reise gjennom tre daler».

Foto: Rune Bendiksen / OFO

Mørket råder imidlertid på ingen måte grunnen alene i verkets psykiske dalfører. Mer enn noen annen er Lasse Thoresen lysets og ekstasens komponist, noe jeg antar kan ha sin opprinnelse i komponistens status som troende Bahá’í.

Allerede den langsomme og meditative andresatsen holdes lys og mørke i en slags ustabil balanse, i hvert fall inntil den voldsomme katastrofen inntreffer mot slutten av satsen. Ikke uventet er det i finalesatsen at tåken for alvor letter, og åssidene bades av skimrende stråleglans.

«Reise gjennom tre daler» viser bredden i Thoresens mesterskap, hvor en nesten naiv spontanitet suppleres av en enorm orkesterpalett. Thoresen er fremfor alt en klangkunstner av internasjonalt format, og ble fulgt opp av et orkester som gnistret under Ingar Bergbys solide ledelse.

Fremragende solist

HØR FRA KONSERTEN: Amalie Stalheim som solist i Lasse Thoresens cellokonsert «Reise gjennom tre daler». Her utdrag fra siste sats. FOTO: Rune Bendiksen/OFO

«Reise gjennom tre daler» ble opprinnelig skrevet for stjernecellist Truls Mørk, som urfremførte verket sammen med Oslo-Filharmonien i 2008. Denne uken var cellokrakken overtatt av 27-årige Amalie Stalheim, som allerede har markert seg som en musiker på terskelen av en internasjonal karriere. Stalheims turnering av det ekstremt krevende solistpartiet var intet mindre enn fremragende.

Allerede fra åpningstaktene, hvor solisten nakent og alene setter an tonen i celloens mørke register, viser Stalheim seg som en musiker som omhyggelig pleier hver eneste frase. Til og med de mest halsbrekkende partier utover i verket ble avlevert med en sikkerhet og autoritet som avslører en sjelden begavelse.

Torsdagens fremføring har overbevist meg om at Thoresens cellokonsert er et av de beste norske orkesterverk skrevet på denne siden av millenniumsskiftet. I så måte er det helt på sin plass at forrige ukes fremføring ble foreviget for en plateutgivelse som kommer på nyåret.

Skrik og melankoli

Bent Sørensen

Nostalgisk melankoliker: danske Bent Sørensen.

Foto: Marit Hommedal / NTB

Dagen før kunne publikum i Oslo Konserthus oppleve Bent Sørensens «Second Symphony», en sambestilling mellom Oslo-Filharmonien og Danmarks Radios Symfoniorkester som opprinnelig skulle ha fått sin Norgespremiere i vår som del av Oslo-Filharmoniens 100-årsjubileum.

Bent Sørensen er trolig den danske komponist som har oppnådd størst internasjonal oppmerksomhet siden Carl Nielsen. Her i Norge har Sørensen vært en svært hyppig gjenganger på konsertprogrammene, godt hjulpet av Arne Nordheims til kjedsommelighet siterte fyndord: «Hans musikk minner meg om noe jeg aldri har hørt

Sørensens verk er ofte innhyllet i en aura av nostalgisk melankoli som åpenbart appellerer til det nordlige sinn, og ikke minst til musikerne på podiet, som stadig vekk kan dra kjensel på små motiver som vekker vage minner om musikk de har spilt før.

Sørensen har understreket at verkstittelen «Second Symphony» ikke er generisk («Symfoni nr. 2»), men derimot et egennavn som understreker verkets paradoksale posisjon som både innenfor og utenfor sjangeren. Verket er en annen symfoni.

Like fullt følger «Second Symphony» en tradisjonell inndeling i fire satser. Første sats åpner med et langsomt skrik som først nølende åpner munnen i en ensom trompet, for deretter å spre seg til et brøl i hele orkesteret. I andresatsen aner jeg noen referanser til Mahlers dødstyngende Niendesymfoni, mens den påfølgende Scherzo-satsen fremstår som en slags forsiktig og hjelpeløs danse macabre.

Siste sats er ifølge programmet preget av at Sørensens mor døde underveis i komponeringen, og utgjør et slags musikalsk farvel. «Et skip nærmer seg for atter å forsvinne», sier komponisten selv om satsen, som siterer hans egen strykekvartett «Schreie und Melancholie».

HØR FRA KONSERTEN: Oslo-Filharmonien under ledelse av Ingar Bergby. Fra Norgespremieren av Bent Sørensens «Second Symphony». FOTO: Rune Bendiksen/OFO

Som alle forstår – dette er musikk som handler om tunge og vanskelige menneskelige erfaringer. Nok en gang har Sørensen levert et verk som:

  1. Blottstiller den moderne mannens sårbarhet på en måte som
  2. Innreflekterer sin egen posisjon i forlengelsen av en «stor» musikktradisjon som i dag har tapt sin status og kulturelle prestisje, samtidig som Sørensen
  3. Legger for dagen en mesterlig behandling av orkesteret, hvor den klanglige paletten stadig utvides på nyskapende måter.

Ikke småtterier, altså. Likevel må jeg innrømme at jeg sliter med å få tak på Sørensens «Second Symphony». Som ofte ellers hos Sørensen dyrker verket et musikalsk materiale som aldri helt utkrystalliserer seg i tydelige utsagn, og hvor de stadige reminisensene fra den kunstmusikalske tradisjonen sjelden utgjør mer enn konvensjonelle stilfigurer. Det er en musikalsk tale som hele tiden ligger på grensen mellom vage utsagn og «sjelens akk og ve». Jeg kan beundre håndverket og refleksjonsnivået, men klarer bare unntaksvis å la meg berøre emosjonelt.

Inderlige sanger fra en sjelfull trompet

Betsy Jolas med London Symphony Orchestra i 2019

Betsy Jolas ble i fjor fremført av London Symphony Orchestra og dirigent Sir Simon Rattle.

Foto: Doug Peters / London Symphony Orchestra

Onsdag kveld var første gang jeg har sett Betsy Jolas’ navn på et konsertprogram. Etter å ha hørt hennes «Onze Lieder» (1977) for trompet og kammerorkester stusser jeg over hvorfor.

Jolas (f. 1926) skal ha lett sarkastisk kommentert det faktum at hun nå opplever økt oppmerksomhet fra festivaler og institusjoner: Fordi hun er gammel og fremdeles aktiv som komponist. Og ikke minst fordi hun er kvinne. I et institusjonelt felt som lettere panisk har adoptert identitetspolitiske dogmer, har ekskluderings- og inkluderingsmekanismene blitt snudd til hennes fordel.

Nå ville det være en overdrivelse å påstå at Betsy Jolas har blitt ekskludert. I 1978 tok hun over det prestisjetunge professoratet etter legendariske Olivier Messiaen ved Pariskonservatoriet. I 2011 ble hun utnevnt til Officier de la Légion d’Honneur i sitt hjemland. Som komponist har hun likevel stått utenfor hovedstrømmen, og svært få musikere og ensembler har tatt seg bryet med å spille inn hennes musikk på plate.

Kanskje skyldes dette at hun i den «abstrakte» etterkrigsmodernismens storhetstid var opptatt av noe så gammeldags som å dyrke musikalsk skjønnhet og uttrykke sin egen personlige erfaring.

«Onze Lieder» («Elleve sanger») er en forunderlig og gåtefull musikk som liksom ikke helt hører hjemme noen steder. Valget i tittelen av den tyske betegnelsen «Lieder» i stedet for franske «mélodies» eller «chansons» røper en orientering mer i retning av tysk ekspresjonisme enn den typiske franske orienteringen mot klanglig sensualitet og raffinement.

I det drøye kvarteret verket varer møter vi en trompet som forteller små ordløse historier, ofte lavmælt og melankolsk, alltid inderlig og personlig. Musikken er «toneknapp», men tonene rommer mye mer enn det som umiddelbart møter øret. Av de tre verkene fremført på disse to konsertene sto «Onze Lieder» fram som det som i størst grad skapte rom for refleksjon og ettertanke.

HØR FRA KONSERTEN: Håkan Hardenberger, sjelfull trompetsolist i Betsy Jolas' «Onze Lieder». FOTO: Rune Bendiksen/OFO

Kveldens trompetsolist var svenske Håkan Hardenberger, en musiker i internasjonal toppklasse som har bestilt og urfremført rekke verk av ledende komponister. Han leverte en usedvanlig sjelfull og poetisk tolkning av soliststemmen. Dirigent Ingar Bergby sørget for at Oslo-Filharmonien redusert til kammerorkesterstørrelse supplerte med presist utmeislede klangfigurer.

Konsertens ekstranummer ble Ultimafestivalens kanskje mest rørende øyeblikk. Hardenberger fortalte fra podiet hvordan han i april, midt under korona-nedstengningen, fikk en e-post fra Jolas. Vedlagt var et bitte lite stykke hun hadde komponert med tittelen «Hello out there», for solo trompet med en «imaginær» andrestemme (spilt av Oslo-Filharmoniens solotrompetist).

Stykket ble en påminnelse om musikkens evne til å artikulere erfaringer i en krisetid. Og ikke minst at det sterkeste budskapet kan komme fra der man minst venter det.

De to konsertene sendes på NRK Klassisk torsdag 24. september kl. 19.03.

Anbefalt videre lesing: