Åtte klassiske vårtips

Ingen årstid har inspirert komponister mer enn våren. Musikkhistorien er full av kvitrende fugler, rislende bekker, mild bris og stemningen av yr og sitrende oppvåkning.

Samtidig som både naturen og kjærligheten blomstrer, forsterkes følelser av sorg, tap og ulykkelighet når naturen eksploderer i farger, lyder og lukter. Våren har også sine mørke, til og med blodige sider.

Denne lista favner hele følelsesregisteret.

Løssluppen vårstemning

Verk: «Våren»
Komponist: Antonio Vivaldi
Komponert: Ca. 1717–18

«De fire årstider» er Vivaldis mest kjente verk, og han troner øverst på lista over komponister som har definert lyden av våren.

Vivaldis utgangspunkt er et mytologisk univers som ikke lenger er så velkjent: Antikkens pastoraldiktning der hyrder, nymfer (kvinnelige naturånder) og naturguder lever i en idyllisk og bekymringsløs tilværelse. Her utfolder kjærligheten og seksualiteten seg fritt mellom menneskelige og guddommelige vesener, uhemmet av samfunnets sosiale normer.

Den berømte åpningen av første sats skildrer vårens ankomst, med frydefulle stemninger og fuglekvitring i fiolinene. Deretter hører vi den milde brisen fra vest som bringer våren, representert ved den greske vindguden Zefyros. Torden (i orkesteret) og lyn (i solofiolinen) bringer inn et forfriskende element av dramatikk, før fuglesangen og vårens fryd vender tilbake.

Nasjonalromantisk postkort

Verk: «Til våren» («Lyriske stykker», Op. 43 nr. 6)
Komponist: Edvard Grieg
Komponert: 1886

På en solid andreplass finner vi Edvard Grieg, som med sitt klaverstykke «Til våren» utvetydig erstatter antikkens pastoral med romantisk naturskildring og nasjonalt tonefall.

Griegs stykke er som et musikalsk postkort fra norske dalstrøk, med ruvende fjellsider, rislende bekker og vegetasjon i full blomstring.

Ingen komponist har fanget bedre den sitrende følelsen av å våkne til liv etter en lang vinter i bitende kulde.

Våryr gamling

Verk: «Våren», fra «Årstidene»
Komponist: Joseph Haydn
Komponert: 1799–1801

Haydns oratorium deler tittel med Vivaldis berømte fiolinkonserter, men også her er antikkens forestillingsverden forlatt. Tonefallet er umiskjennelig tysk, naturen er nordeuropeisk, og det finnes kun én gud, som holder til i himmelen.

Derimot har naturen selv blitt guddommelig i sin overjordiske skjønnhet. Komponistens oppgave er å gjenskape denne skjønnheten som klingende musikk.

Og Haydn leverer. Musikken har en sjelden vitalitet, skaperkraft og skjønnet. Utrolig nok er verket skrevet av en 69 år gammel olding (etter samtidens målestokk) som så vidt hadde krefter til å få musikken ned på papiret.

«Årstidene» ble Haydns svanesang. I hans livssyklus var høsten på hell, og vinteren sto for døra.

Klar himmel over sjelens avgrunn

Verk: «Im Frühling»
Komponist: Franz Schubert (1797–1828)
Komponert: 1826

Det romantiske jeg-et har det med å vandre alene i naturen. Årstider, meteorologi og vegetasjon blir metaforer for sjelens omskiftelige tilstander.

25 år etter at Haydn komponerte «Årstidene» befant en annen wienerkomponist seg i livets siste fase – i en alder av 29 år.

Schuberts Lied «Im Frühling» handler om hvordan følelsen av ensomhet og ulykkelig kjærlighet kan bli enda mer intens om våren, omgitt av blomstring, klar himmel og strålende sol – og minnene om henne du fremdeles elsker.

Vårlig ekstase

Verk: «Primo vere», fra Carmina Burana
Komponist: Carl Orff (1895–1982)
Komponert: 1936

Carl Orffs «Carmina Burana» er en av den klassiske musikkens største monsterhits. Senest i januar fremførte Oslo-Filharmonien verket i et stappfullt Oslo Spektrum, med 500 korsangere på scenen.

Men verket har en mørk historie som få kjenner. Carl Orff begynte sin karriere som venstreradikal modernist, men snudde brått mot høyre da Nazistene kom til makten. Carmina Burana hadde premiere i 1937, og ble et av de mest populære verk i Det tredje riket. Tilfeldig?

Tekstene er fra middelalderen, og går «Decameronen» en høy gang i sin burleske karakter. Åpningskoret handler om å være underkastet skjebnens vilkårlige omkastninger. Resten av verket hyller livskreftenes overskridende potensial, i tråd med den vitalistiske bevegelsen som var en drivkraft for både Nazismen og Fascismen.

I sine taler snakket Hitler igjen og igjen om at raserenhetsprinsippet innvarslet en ny vår for det germanske folket. «Våren» blir den sentrale metaforen for den verdenshistoriske begivenheten som innvarsler det nye Tusenårsriket.

Vårens blomstring og sjelens ørken

Verk: «Zefiro torna e ‘l bel tempo rimena», fra 6. Madrigalbok
Komponist: Claudio Monteverdi (1567–1643)
Komponert: 1614

Monteverdi tonesetter her en sonette av Petrarca hvor poeten sørger over tapet av Laura, sin idealiserte kjærlighet.

Første del er en nydelig skildring av vårens tilbakekomst med mange av de samme elementene som hos Vivaldi: Zefyros, den milde vestavinden som bringer våren, samt fugler i sine klassiske greske allegoriske gestalter: Prokne (=nattergalen) og Philomela (=svalen).

I andre del snur musikken brått om til en intens skildring av sorg og smerte, i sterke dissonanser. Omgitt av blomstrende natur og vakre kvinner føler dikteren seg som en ørken, omkranset av ville rovdyr.

Nok et eksempel på at følelser av tap og sorg forsterkes om våren.

Blodig skandale

Verk: «Vårofferet»
Komponist: Igor Stravinskij (1882–1971)
Komponert: 1911-12

Våren er også tid for ofring, blodsutgytelse og brutal død, i tråd med den urgamle tanken om at noe må dø for at noe annet skal våkne til liv.

I Stravinskijs «Vårofferet» skal vi tilbake til hedenske skikker. Omgitt av eldre, vise menn danser en ung kvinne seg til døde. Inspirasjonen er fra urgamle vårritualer, plassert i et mytisk «Russland».

Selv sa Stravinskij at temaet for «Vårofferet» er mysteriet om vårens skaperkraft. Verkets mirakel er at det selv legemliggjør dette mysteriet, og dermed innvarsler en helt ny epoke i kunsten.

Premieren 29. mai 1913 er legendarisk, med roping av ukvemsord, tomatkasting og håndgemeng i publikum. 14 måneder senere brøt første verdenskrig ut, en ofring av uskyldige menneskeliv av hittil uhørt omfang.

Vårstemning fra Roma

Verk: «Mai», fra «Das Jahr»
Komponist: Fanny Hensel (1805–47)
Komponert: 1841

Eneste kvinne på listen, Fanny Hensel, var Felix Mendelssohns storesøster, mentor og sjelevenn. Mens Felix kunne velge musikken som karrierevei, måtte derimot hans like begavede storesøster holde musikkutøvelsen innenfor privatsfærens rammer.

Hennes private søndagskonserter ble den mest prestisjetunge musikalske begivenhet i Berlin på 1830-tallet. Her spilte og dirigerte hun musikk av Bach, Beethoven og Mendelssohn, i tillegg til egne komposisjoner, for et spesialinvitert publikum på opptil 300 personer.

Klaversyklusen «Das Jahr» består av korte klaverstykker til hver av årets tolv måneder, i tillegg til et avsluttende etterspill. Stykkene er fulle av inntrykk fra Hensel-familiens årslange opphold i Italia i 1839–40.

Den fremstår som en musikalsk refleksjon over hennes sosiale, politiske og kulturelle posisjon som kvinnelig, protestantisk komponist av jødisk opphav.

Anbefalt videre lesing: