Musikken de skapte ble først hyllet – så glemt

Biografiene du er i ferd med å lese fremstår ytre sett som suksesshistorier: Følgende fem komponister kom fra ressurssterke middelklassefamilier, ofte av blandet etnisk opphav, de fikk stipender og utmerkelser, studerte ved prestisjetunge institusjoner, hadde støttespillere i de aller øverste sirkler i amerikansk musikkliv, og fikk verk fremført av ledende orkestre og operahus, kringkastet av nasjonale radiostasjoner.

De utrettet store kunstneriske bragder, og ble hyllet i sin samtid – for så å synke som stein ned i historiens glemsel.

Kanoniserte, vestlige komponister har uten unntak vært hvite menn. Disse fem svarte komponistene, to av dem kvinner, utgjorde en gren av amerikansk musikkhistorie som i så måte var dødsdømt allerede fra fødselen.

Jobbet for aksept

Navn: Robert Nathaniel Dett
Leveår: 1882–1943

Verkene til den kanadisk-amerikanske komponisten Robert Nathaniel Dett er ikke ofte å se på dagens konsertprogrammer, til tross for at han regnes som en av de viktigste musikere i amerikansk historie. Han var en av de første som skapte en syntese av svarte amerikaneres musikktradisjoner og vestlig kunstmusikk, og han drev et utrettelig arbeid for å bevare og oppnå kulturell aksept for musikk skapt og videreført av svarte slaver.

I tillegg til sitt virke som komponist, dirigent, arrangør av spirituals, musikkforsker og lyriker inneholdt Dett en rekke prestisjetunge posisjoner i amerikanske musikalske institusjoner, blant annet som president for National Association of Negro Musicians, en organisasjon som fremdeles eksisterer under samme navn.

Under sin studietid ved Harvard-universitetet på 1920-tallet ble Dett prisbelønnet for korverket «Don’t Be Weary Traveller», mens essayet «The Emancipation of Negro Music» vant den prestisjetunge James Bowdoin-prisen utdelt av samme institusjon.

Detts oratorium «The Ordering of Moses» ble urfremført av 350 korsangere sammen med Cincinnati Symfoniorkester 7. mai 1937. Direktesendingen på radio ble imidlertid avbrutt midt i verket av radioannonsøren. Heller ikke i ettertid foreligger det noen offisiell begrunnelse, men ifølge den amerikanske kulturhistorikeren Joseph Horowitz er det grunn til å anta at sendingen ble stoppet på grunn av klagestorm over at komponisten var svart.

Hendelsen kom neppe som noe stort sjokk på Dett, som tidligere hadde skrevet: «Det er tvilsomt om noe folkeslag noe sted har blitt så latterliggjort i fortellinger, drama og sanger som den svarte amerikaneren».

R. Nathaniel Detts stort anlagte klaversyklus «Åtte bibelske vignetter» (1943) utgjør en bemerkelsesverdig afrikansk-amerikansk parallell til musikken Olivier Messiaen komponerte samtidig på den andre siden av Atlanteren. Mens katolikken Messiaen utforsker det guddommelige mysterium gjennom nedskrevet fuglesang og eksotiske skalaer, bruker derimot Dett bibelske vignetter – «Barcarolle of Tears», «I am the True Wine», «Other Sheep» etc. – som metaforer for svart identitet og konkret, levd erfaring.

Måtte ha politibeskyttelse

Navn: William Grant Still
Leveår: 1895–1978

William Grant Still omtales ofte som nestoren blant afrikansk-amerikanske komponister. Han var den første svarte komponist som fikk en symfoni fremført av et amerikansk orkester, den første som dirigerte et større amerikansk symfoniorkester, både i nord- og sørstatene, den første som fikk oppført en opera ved et større amerikansk operahus, og den første som fikk en opera sendt på nasjonalt fjernsyn.

Still var født og oppvokst i sørstatene, men havnet i New York på 1920-tallet. Her ble han en aktiv del av den afrikansk-amerikanske kulturelle oppvåkningen kjent som «Harlemrenessansen», en bevegelse bestående av intellektuelle, forfattere, kunstnere, akademikere, musikere og komponister. Stills økte bevissthet om betydningen av sitt etniske og kulturelle opphav førte til at han oppga tidlige eksperimenter med modernistiske teknikker, og utviklet et tonespråk som forenet tradisjonell tonalitet med jazz, blues og spirituals

Stills største suksess var hans «African-American Symphony» (hans første av fem) som ble urfremført av Rochester symfoniorkester i 1931. New York Philharmonic fulgte etter i 1935, og innen tiåret var omme hadde symfonien blitt fremført av 34 amerikanske orkestre. Fremføringer i Berlin, Paris og London fulgte i løpet av 40-tallet.

Et høydepunkt i Stills karriere var «Song of a City», komponert til Verdensutstillingen i New York i 1939. Komposisjonen ble spilt i loop som en del av utstillingen «Democracity», en utopisk framstilling av fremtidens bysamfunn. Still kunne ikke besøke utstillingen uten politibeskyttelse – bortsett fra på «Negro Day».

Samme år måtte Still reise til Mexico for å gifte seg med pianisten Verna Arvey, fordi ekteskap på tvers av etniske skillelinjer fremdeles var forbudt i California.

Måtte flykte fra lynsjinger

Navn: Florence Beatrice Price
Leveår: 1887–1953

Florence Price var den første svarte kvinne som fikk et verk oppført av et amerikansk symfoniorkester. Hennes allerede prisbelønnede Symfoni nr. 1 i e-moll ble fremført av Chicago Symphony i 1933.

Price vokste opp i sørstatene, og fikk en solid musikerutdannelse ved New England Conservatory i Boston, en av få institusjoner som tok inn svarte studenter. Etter studiene vendte hun tilbake til Arkansas, men flyktet i likhet med millioner av andre svarte nordover for å komme seg vekk fra lynsjinger og Jim Crow-lovgivning.

I Chicago på 1920-tallet ble hun del av Harlemrenessansen (bevegelsen spredte seg raskt fra Harlem i New York til andre større byer i Midtvesten), og fortsatte med studier i komposisjon. Hennes musikk vakte nasjonal oppmerksomhet, og ble fremført av fremtredende (svarte) operasangere som Marian Anderson og Leontyne Price.

I et brev til dirigenten Serge Koussevitzky skrev Price at hun led av et dobbelt handikap: hun var både svart og kvinne. Etter hennes død ventet den totale glemsel.

Utrolig nok ble store deler av hennes produksjon, blant annet hennes to fiolinkonserter, funnet ved en tilfeldighet i 2009 i en falleferdig rønne i utkanten av småbyen St. Anne i Illinois, ifølge en artikkel i The New Yorker.

Kort blaff av suksess

Navn: William Levi Dawson
Leveår: 1899–1990

William Dawson er i dag mest kjent som arrangør av spirituals, men opplevde også et kort blaff av suksess og anerkjennelse som komponist med sin «Negro Folk Symphony» fra 1934. Verket ble urfremført av Leopold Stokowski og Philadelphia-orkesteret, til stående ovasjoner etter hver av de tre satsene – en sjeldenhet innenfor den dannede klassiske musikkulturen, for å si det pent.

Sammen med allerede omtalte symfonier av William Grant Still og Florence Price, regnes Dawsons symfoni i dag som Harlemrenessansens mest fremragende produkt på den klassiske musikkens område. Orkestermusikk av alle tre komponister har de senere år kommet i kurante innspillinger, og er kanskje til og med i ferd med å på ny etablere seg i randsonen av repertoaret, i hvert fall i USA.

Det er likevel noe med den generelt forsoningsorienterte tonen hos både Still, Price og Dawson som skaper en mistanke om at prisen svarte komponister betalte for å gjeste parnasset var å ikke smelle for hardt med dørene, en skjebne som minner om betingelsene Sjostakovitsj og Prokofjev arbeidet under på den andre siden av jernteppet.

Kun unntaksvis artikuleres reelle erfaringer av hvordan det var å leve som svart i et samfunn hvor «raseskiller» (i dag et problematisk uttrykk) fremdeles var juridisk nedfelt.

Følte et kall

Navn: Margaret Allison Bonds
Leveår: 1913–1972

Margaret Allison Bonds var en av de første svarte amerikanske kvinner som oppnådde anerkjennelse som komponist og musiker. I 1933 var hun den første svarte solist med Chicago Symphony Orchestra. Året etter urfremførte hun Florences Prices Klaverkonsert sammen med Women’s Symphony Orchestra of Chicago, en begivenhet som ble sendt på riksdekkende radio.

Få komponister har vært så tett involvert i svartes livsvilkår og rettighetskamp som Bonds, både i liv og virke. Hun arbeidet utrettelig som musikklærer for svart ungdom, både i Chicago, New York og Los Angeles. I en rekke verk, ofte i samarbeid med poeten Langston Hughes (en av Harlemrenessansens førende litterære skikkelser), fremmet hun et budskap om svart stolthet.

I kjølvannet av «Den blodige søndagen» under protestmarsjene mot Montgomery, Alabama i 1965 komponerte Bonds orkesterverket «Montgomery Variations», tilegnet Martin Luther King Jr. Hun hadde da nylig havnet på en æresliste for «Outstanding Negro Women», i tillegg til å bli beæret med en «Woman of the Century Award».

Rett etter hennes død i 1972 fremførte Zubin Mehta og Los Angeles Philharmonic utdrag fra hennes monumentale «Credo» for solister, kor og orkester, med tekst av sosiologen og borgerrettsaktivisten W.E.B. Du Bois.

Så ble det stille. I dag er størstedelen av hennes produksjon gått tapt eller forsvunnet, kun et begrenset antall er utgitt på noter, og knapt en håndfull spilt inn på plate.

Ett av dem er korkantaten «The Ballad of the Brown King», med tekst av Langston Hughes. Den forteller Juleevangeliet fra perspektivet til Balthasar, den etiopiske kongen som reiste til Betlehem for å være vitne til Jesu fødsel.

I forbindelse med urfremføringen skrev Bonds i et brev til Hughes: «Det er stort kall å fortelle svarte mennesker hvor betydningsfulle de er». Hennes mer eller mindre totale fravær fra dagens konsertprogrammer kan tyde på at den hvite amerikanske musikkulturen ikke var like begeistret for dette budskapet.

Anbefalt videre lesing: