En av de mest interessante klassiske musikkfestivaler i verden

For de av oss som har tilbrakt mesteparten av det siste halvannet året på hjemmekontoret, med smarttelefonen som viktigste kilde til kulturopplevelser, så Rosendal kammermusikkfestival lenge ut til å kunne bli en begivenhet som gjenopprettet en slags følelse av normalitet. I slutten av juli kom imidlertid den uunngåelige kunngjøringen om at to av de mest interessante utenlandske ensemblene og musikerne måtte kansellere på grunn av karantenebestemmelser. Som erstatning hentet festivalen inn et knippe unge talentfulle norske strykere som allerede har markert seg sterkt på festivaler de siste par årene, senest under Festspillene i Bergen i mai.

La det være sagt med en gang: Fiolinistene Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde, bratsjist Eivind Ringstad og cellist Sandra Lied Haga er uten tvil formidable begavelser. De stiller opp på kort varsel, gyver løs på det ene omfangsrike og krevende verket etter det andre – og de «leverer» til overmål. Å karakterisere disse som en fullgod erstatning for amerikanske Dover Quartet ville likevel være en fornærmelse mot det nivået av kunstnerisk mesterskap som disse unge musikerne tross alt strekker seg mot, og som de forhåpentligvis kommer til å nå på et tidspunkt.

For å komme til poenget: Årets utgave av Rosendal kammermusikkfestival fremsto som løsere i fisken og av mer ujevn kvalitet enn tidligere. Samtidig er det altså ingen tvil om at dette delvis skyldes pandemien.

En unik festival

Rosendal kammermusikkfestival er etter min mening en av de mest interessante klassiske musikkfestivaler i verden for tiden. Dette skyldes festivalsjef Leif Ove Andsnes’ evne til å for det første programmere festivalen stramt og kompromissløst rundt et tydelig definert tema, belyst både gjennom fremførelser, foredrag og utstillinger, og for det andre til å overtale noen av vår tids mest fremragende klassiske musikere til å tilbringe noen augustdager i en bortgjemt dalkrok i en av Europas utkanter. Rosendal kammermusikkfestival er en intens opplevelse, i år med ti konserter og tre foredrag fordelt på fire dager (68 timer, for å være helt nøyaktig). Men stemningen er avslappet og påfallende uformell, og omgivelsene naturligvis spektakulære.

Hovedtema: Dvořák

Temaet for årets festival var komponisten Antonin Dvořák og hans relasjon til 1800-tallets nasjonalromantiske bevegelser. Hele ti verk av Dvořák ble fremført i løpet av festivalen, i tillegg til musikk av hans landsmenn Bedřich Smetana, Josef Suk og Leos Janacek. Musikk av ungareren Béla Bartók og rumeneren George Enescu skulle formodentlig gi supplerende perspektiver, og ellers var det også ryddet plass til et lite knippe verk av våre hjemlige nasjonalromantikere Grieg og Svendsen.

Temaet er kanskje noe overraskende, all den tid Dvořák generelt ikke har vært vurdert som en komponist av samme format som Schubert, Mozart og Sjostakovitsj. Et slående eksempel er nestoren Carl Dahlhaus' standardverk om 1800-tallets musikkhistorie, hvor Dvořák karakteriseres som en «naiv» komponist og kun omtales i to korte avsnitt. Ifølge Andsnes er imidlertid Dvořák «kraftig undervurdert», og hans geni ligger i måten han transformerer enkle folkemusikkaktige temaer til «musikalske juveler».

Ut over ønsket om å «slå et slag for Dvořák» var det likevel for meg litt uklart hva Andsnes egentlig ville med årets festival. Spørsmålet om hvorfor Dvořák har vært undervurdert ble aldri stilt, heller ikke spørsmålet om hva det Andsnes beskriver som Dvořáks «bøhmiske appell» egentlig består i. Sammenlignet med tidligere år gav dermed ikke festivalen i år samme opplevelse av å være med på en slags oppdagelsesreise i ord og toner.

Fra et Dvořák-perspektiv var utvilsomt den største begivenheten under årets festival Andsnes’ egne fremføring fredag ettermiddag av komponistens timelange klaversyklus «Poetiske tonebilder» Op. 85 (1889), et verk som knapt spilles av dagens pianister. Fremføringen ble en time med klaverspill i ypperste klasse, preget av et enormt uttrykksspenn, formmessig overblikk og klarhet i artikulasjon og klangbehandling. Personlig kunne jeg ønsket meg en større frihet i tempo, men akkurat dét er og blir en smakssak.

Unge strykere redder dagen

Allerede under åpningskonserten kvelden før kunne publikum i Rosendal oppleve Dvořák i det større kammermusikkformatet. Andsnes fremførte da et av komponistens oftest spilte verk, klaverkvintetten i A-dur, Op. 81 sammen med de fire strykerne Ludvig Gudim og Sonoko Welde (fiolin), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello). Disse fire kom som tidligere nevnt inn på nokså kort varsel etter at amerikanske Dover Quartet måtte kansellere. Fremføringen av kvintetten bar muligens i noen grad preg av dette, med litt variabel presisjon og tendenser til overspill.

Langt mer treffsikker var derimot de samme fire strykernes fremføring av Dvoraks Strykekvartett nr. 12 i F-dur (den såkalte «Amerikanske») på konserten lørdag formiddag. Særlig samspillet mellom de to fiolinistene i den lyriske andresatsen var presist og uttrykksfullt.

Generelt fremstår 22 år gamle Ludvig Gudim for meg fremdeles som en uslepen diamant, mens cellist Sandra Lied Haga har en del å gå på når det gjelder å utvikle en tydeligere fortolkningsvilje. Av de fire fremstår Sonoko Welde og Eivind Ringstad for meg de mest modne musikerne. Særlig Ringstad spiller med en tilbakelent og upretensiøs stil, samtidig som det ligger en tanke bak hver eneste tone.

Talentenes festival – og noen eminente Berlinere

Godt over halvparten av konsertene under årets festival i Rosendal besto av samspill mellom unge talenter og etablerte topputøvere, noe som gjenspeiler den omfattende talentsatsingen som har foregått innenfor kulturfeltet de senere år i regi av Talent Norge. Alle tidligere nevnte strykere er (eller har tidligere vært) en del av mentorprogrammet Crescendo, et samarbeid med Festspillene i Bergen hvor Leif Ove Andsnes har vært hovedmentor sammen med fiolinisten Janine Jansen.

Et tilsvarende prosjekt er KonstKnekt, som i perioden 2017–20 var et samarbeid med Vinterfestspill i Bergstaden. Musikere i startgropa mottok her undervisning fra medlemmer av Berlinerfilharmonikerne. Under festivalen fikk KonstKnekt et etterliv som ensemble, bestående av en blanding av unge nordmenn og proffe Berlinere.

KonstKnekt sto for noen av de fineste øyeblikkene under årets festival. Dvořáks elegante Serenade for blåsere, cello og kontrabass i d-moll, Op. 44 fikk en praktfull fremførelse med den eminente oboisten Christoph Hartmann i spissen. Like imponerende var imidlertid ensemblets fremføring av George Enescus Oktett for strykere, Op. 7 – et beist av et kammerverk som ble fremført med imponerende energi og presisjon.

Størst inntrykk blant de unge kunstknektene gjorde fiolinist Joakim Røbergshagen og bratsjist Michael Grolid, som begge vartet opp med strålende strykespill hver gang spotlighten kom på. Sammen med fiolinist Josef Špaček, cellist Hans Emil Sollesnes og kontrabassist Arnulf Ballhorn sørget disse to for en sprek og elegant avslutning av hele festivalen i Dvořáks blinkskudd av en strykekvintett, nr. 2 i G-dur Op. 77.

Sidetema: Piazzolla

Som et tidsaktuelt sidetema hadde Andsnes ryddet plass for en solid dose musikk av argentinske Astor Piazzolla, som i år ble født for 100 år siden. Piazzolla er kjent for å ha løftet tangoen fra det svette dansegolvet og inn i den høyverdige konsertsalen.

Tilfeldigvis er en av vår tids fremste utøvere av Piazzollas musikk norsk: Per Arne Glorvigen, en mester på det argentinske tangotrekkspillet bandoneon. Sammen med fiolinist Daniela Braun og kontrabassist Arnulf Ballhorn ga Glorvigen en oppvisning i kunstferdig utformet tangomodernisme.

Glorvigen sto også bak festivalens eneste bestillingsverk. «Corazones en el viento» («Hjarter i vinden») låt mørkere og skumlere enn tittelen antyder. Se for deg Piazzolla møte Hitchcock en sen nattetime på en bar i Darmstadt, hvor Penderecki og Stockhausen sitter ved nabobordet og skuler mistenksomt på hverandre – det hele filmet og regissert av Aki Kaurismäki. Helt klart et høydepunkt dette også.

Kontrapunkt: Grenager

Årets festivalkomponist var norske Lene Grenager (f. 1969), en nøkkelfigur i det norske samtidsmusikkfeltet helt siden slutten av 90-tallet, både som komponist og improviserende cellist. Ingen kan beskylde Grenager for å være nasjonalromantiker, men samtidig er koblingen til folkemusikken åpenbar for eksempel i «Huldreslått» (2006) – et av to verk for solo cello Grenager selv fremførte til stor jubel fra salen.

I tillegg ble to av Grenagers kammerverk forbilledlig fremført av et knippe av festivalens musikere. Trioen «Systema naturae» er en musikalsk skildring av Carl von Linnés reise til Lappland på 1700-tallet, mens Grenagers «Kvartett» tar utgangspunkt i en berømt scene fra Bergmans film «Høstsonaten». Begge stykker viste Grenagers evne til å skape spennende musikalske klangbilder, men avslørte også at hun har en tendens til å tvære litt for lenge på det musikalske materialet.

Gode utlendinger

Hvis man ser bort fra Berlinerfilharmonikerne i KonstKnekt var det i år kun to gjestende utenlandske profiler ved Rosendal kammermusikkfestival. Den ene var den tsjekkiske fiolinisten Josef Špaček, en sympatisk musiker som åpnet opp nye aspekter ved både Smetanas og Dvořáks musikk.

Enda større inntrykk gjorde imidlertid russiske Zlata Chochieva, som løftet nivået et par hakk i de fleste sammenhenger hvor hun bidro. Hennes fremføring av Béla Bartóks Klaversonate (1926) var for meg festivalens mest helstøpte musikkopplevelse. Den utmerket seg gjennom et suverent rubato (variasjoner i tempo), og kombinerte temperament og eksplosivitet med presist nyanserte klangfarger.

Fremførelsen satte en standard for både verk og fortolkning som årets utgave av Rosendal kammermusikkfestival dessverre ikke alltid evnet å strekke seg helt opp til. På grunn av avlysningene som følge av koronapandemien ble som allerede antydet årets festival i stor grad et utstillingsvindu for Talent Norge. Dette førte til mange usedvanlig flotte musikkopplevelser, men også unektelig til et savn av etablerte ensembler på internasjonalt toppnivå. Øyeblikkene av eksepsjonell fortolkningskunst var færre i år enn tidligere.

Men hva med «nasjonalromantikk»?

Hva så med foredragene, som formodentlig skulle bidra til å plassere Dvořák og den tsjekkiske nasjonalromantikken inn i en større sammenheng? Forfatter Erik Fosnes Hansens kåseri handlet om hvorfor vi mennesker på godt og vondt er så opptatt av nasjonal tilhørighet, og viste samtidig hvor tilfeldige og unge mange av våre tilsynelatende «urgamle» tradisjoner i virkeligheten er.

Erika Fatland tok utgangspunkt i nasjonalstatlige grenser og ga en rekke slående illustrasjoner av hvordan storpolitiske hendelser kan utløse nokså merkverdige strategier for å utvikle nasjonal identitet nærmest fra scratch. Ta for eksempel den 80 år gamle georgiske bonden som våknet opp en morgen og plutselig bodde i utbryterrepublikken Abkhasia, fordi russiske soldater i løpet av natten hadde flyttet grensegjerdet forbi gården hans.

Hva har dette med tsjekkiske nasjonalromantikere som Smetana og Dvořák å gjøre? Antagelig en god del, men nøyaktig hva ble hengende i løse luften. Heller ikke kunsthistoriker Gunnar Danbolt kom i sitt foredrag særlig lenger enn å antyde at både Smetana og Dvořák samlet inn folkemelodier, og brukte disse i sine klassiske komposisjoner.

Men som blant annet musikkhistorikeren Richard Taruskin har demonstrert, er dette en høyst tvilsom påstand. Smetana hadde tysk som morsmål og kjente i liten grad til autentisk tsjekkisk folkemusikk. Han protesterte heftig mot kravet om å bruke tsjekkiske folkeviser i sine operaer med nasjonal tematikk, og mente generelt at å basere kunstmusikk på folkemusikk ville gjøre det første til en dårlig kopi av det siste. Dvořák inntok på sin side en temmelig avslappet holdning til folkemelodiene (hentet fra noteutgivelser) han brukte som utgangspunkt i noen av sine verk. Publikumsappell var viktigere enn autentisitet, og hans status som «nasjonalist» ble i større grad påført av omgivelsene enn dyrket av ham selv.

Ikke desto mindre har både Smetanas og Dvořák verk blitt oppfattet som selve essensen av českost («tsjekkiskhet») i musikken. Dette sier muligens noe om at «nasjonale særtrekk» avhenger av ørene som hører – som i neste omgang reiser spørsmålet om hvilke andre ører det er mulig å høre denne musikken med. Fritt ord-direktør Knut Olav Åmås kom i sin åpningstale med en mild og betimelig påminnelse om at «nasjonalismer» ikke bare kommer i hyggelige varianter. Gitt tiden vi lever i hadde det vært på sin plass å pirke litt borti hva «nasjonalromantikk» egentlig er, og hvilke sosiale, kulturelle og politiske formål denne ideologien har tjent, og fremdeles tjener. Dette vil på ingen måte være til forkleinelse for en komponist som Antonin Dvořák – tvert imot vil det kunne gjøre musikken rikere og mer interessant.

Vi kan håpe at anledningen gripes i en forhåpentligvis nær fremtid hvor det eneste som smitter i betydelig grad er begeistring. Neste sommer kommer Beethoven til Rosendal. Jeg kan knapt vente.

Anbefalt videre lesing:

Endringslogg - 17. august, 2021: Ludvig Gudims alder ble feilaktig satt til 21 år da anmeldelsen ble publisert den 12. august. Han var da - og er på tidspunktet for denne endringen - 22 år gammel.