Anmeldelse

Vokal stråleglans skjemt av svak lydproduksjon

Operakometen Lise Davidsen leverer varene på sitt andre studioalbum. Men lydkvaliteten holder dessverre ikke nivået som en sopran i toppklassen fortjener.

Lise Davidsen
Foto: JAMES HOLE / Promo
Terningkast 5 Musikk

Beethoven - Wagner - Verdi

Lise Davidsen (sopran), London Philharmonic Orchestra, Mark Elder (dirigent)

Opera/klassisk musikk

2021

To år etter debutalbumet er operasensasjonen Lise Davidsen tilbake med nytt album. Mens debuten bød på Wagner og Richard Strauss, er spennet i repertoar nå betydelig større: fra arier av Beethoven og Cherubini, via noen velkjente utdrag fra operaer av Verdi og Mascagni, til orkestersanger av Wagner.

Davidsen ønsker åpenbart å vise bredde, og selv om ikke alt fungerer like bra er det ingen tvil om at vi her møter en sanger med et enormt register både i omfang, stemmeklang og uttrykk.

For la det ikke være noen tvil: også andrealbumet bekrefter Lise Davidsen som «en stemme blant millioner», for å si det med dirigenten Antonio Pappano.

Verden er for tiden velsignet med mange sopraner utrustet med praktfulle stemmer, formidabel teknikk og velutviklede evner til å skape gripende rolletolkninger. Men Lise Davidsen er som et jordskjelv, en naturkraft. Selvfølgelig ligger det beinhardt arbeid, perfeksjonert teknikk og stor kunstnerisk intelligens bak dette «naturfenomenet».

Likevel er Lise Davidsen mest av alt opplevelsen av en stemme som skiller seg markant ut fra mengden i kraft, intensitet og klangfylde. Å høre Lise Davidsen i en konsertsal eller et operahus er en opplevelse som bringer tankene mot den type erfaring som den filosofiske estetikken siden 1700-tallet har sortert under kategorien «det sublime» – en erfaring av å stå overfor et fenomen så overveldende at våre alminnelige begreper og forståelseskategorier rett og slett kommer til kort.

Denne velsignelsen kommer imidlertid med en ulempe: Den lar seg simpelthen ikke fullt ut gjenskape via mikrofoner, miksepulter og høyttalere. I et platestudio kan selv en lett barokksopran blåses opp til å matche et symfoniorkester. Sangere av Davidsens format må derimot i noen grad «skrus ned til innestemme» for å i det hele tatt få plass i det virtuelle lydrommet som befinner seg hinsides mikrofonenes membraner.

Og nettopp i møtet mellom stemme og mikrofon har noe tidvis gått galt under innspillingen av Davidsens siste album. Mer om det etter hvert.

Fremragende Beethoven

Albumet åpner med en solid dose musikk fra rundt 1800: Først Beethoven, i form av Leonores store soloscene fra første akt av «Fidelio» (1814), og deretter den frittstående Gluck-inspirerte konsertarien «Ah! Perfido» komponert allerede i 1796. I tillegg slenger Davidsen på en arie fra Luigi Cherubinis franske opera «Medée» (1797), riktignok i den italienske versjonen som sopranlegenden Maria Callas populariserte fra 1950-tallet og fremover (jeg skulle gjerne hørt den franske originalversjonen, men greit nok).

Særlig de to Beethoven-ariene er lange og høydramatiske soloscener som er komponert for å la en sanger vise fram hele uttrykksregisteret, fra raseri og fortvilelse i det innledende resitativet, via det mer intime og sårbare i den rolige midtdelen, til det kraftfulle og triumferende i den hurtige avslutningen.

LYRISKE KVALITETER: Den langsomme midtdelen fra Ludwig van Beethoven konsertarie «Ah! perfido», Op. 65.

At Davidsen har krefter kommer ikke som noen overraskelse, men det som virkelig imponerer meg er fleksibiliteten, hvor krevende løp og melodilinjer med tricky sprang avleveres med en slående letthet.

Davidsen står rett og slett fram som en sanger som har alt: fullkommen kontroll over hele styrkeregisteret, fra pianissimo til fortissimo, en stemmeklang som er like fyldig og uttrykksfull fra topp til bunn, samt en vibrato som fremdeles er relativt lett og hurtig, og som derfor aldri kommer i veien for evnen til å sno seg smidig rundt et melodisk hjørne.

Dette viser med all tydelighet at Davidsen, til tross for at hun allerede nå sammenlignes med legender som Flagstad og Birgit Nilsson, fremdeles er primært en lyrisk sopran.

Jeg nyter Davidsens lyriske kvaliteter i fulle åndedrag, for jeg antar at noe av lettheten og fleksibiliteten vil forsvinne når hun om noen år etter all sannsynlighet tar steget opp i det mest høydramatiske faget. Som naturligvis er det hele operaverden går og venter på.

Den dagen Davidsen kunngjør sin debut som Isolde eller Brünnhilde, er det bare å legge seg i sovepose utenfor billettkontoret.

Litt for mye torden

Etter denne styrkedemonstrasjonen etterlater albumets italienske avdeling et litt mer blandet inntrykk. Davidsen synger her noen velkjente arier fra sen 1800-tallsopera, av Verdi («La forza del destino» og «Otello») og Mascagni («Cavalleria rusticana»). Det er tydelig at Davidsen på dette tidspunktet i karrieren er noe mindre hjemme i det italienske repertoaret enn det tyske, og jeg tar meg i å savne noen av de typiske vokale manierismene som kan løfte Verdi og Mascagni til den mest sublime form for guilty pleasure.

I tillegg viser disse ariene at Davidsen har best grep om de sterke, standhaftige og litt statueaktige kvinneskikkelsene, som Leonore og Medea. Kvinner mer på randen av sammenbrudd, som Santuzza og Leonora, fremstår i Davidsens fortolkninger som en anelse for, vel, standhaftige og statueaktige. Skrik fra sjelens dyp blir litt for mye torden fra Olympens høyder.

Jeg savner også noe av den bølgende og pulserende fleksibiliteten hos London-filharmonikerne som denne musikken krever. Dirigent Mark Elder blir for stivbent, og det er ikke alltid helt tydelig om det dramatiske initiativet kommer fra solist eller dirigent.

Det som gjør størst inntrykk på meg er den gripende «Ave Maria, piena di grazia», Desdemonas fortvilte bønn før det siste dødelige møtet med den forblindede Otello.

YPPERLIG VOKALKUNST: Desdemonas bønn fra 4. akt av Giuseppe Verdis «Otello».

Davidsens relativt enkle og nøkterne fremføring er en studie i lavmælt intensitet og står frem som ypperlig vokalkunst – i tillegg til at dette er den vakreste musikken på hele albumet.

Gripende romansekunst

Det meste faller på plass igjen når Davidsen på albumets siste avdeling nok en gang tar for seg komponisten som trolig mest forbindes med hennes navn: Richard Wagner. Om alt går etter planen skal Davidsen debutere som Sieglinde i «Die Walküre» i Bayreuth til sommeren, og til høsten venter rollen som Eva i «Der Meistersinger von Nürnberg» ved Metropolitan.

I stedet for de forventede utdragene fra disse operaene, velger imidlertid Davidsen «Wesendonck Lieder», Wagners tonesetting av fem dikt av kvinnen som en periode fungerte som hans muse, kanskje til og med elskerinne: Mathilde Wesendonck. Selv om disse sangene med god grunn regnes som forstudier til operaen «Tristan und Isolde» (noe av det musikalske materialet endte opp i operaen), er dette romansekunst og ikke musikkteater. Kravene til vokal poesi og fortolkningskunst blir desto større.

SUBTILE NYANSER: Lise Davidsen synger «Im Treibhaus» fra «Wesendonck Lieder»

Jeg må innrømme at det er først i disse sangene at Davidsens nye album for alvor griper meg. Det må sies at fordums legender som Martha Mödl og Christa Ludwig i enda større grad har evnet å la denne musikkens paradoksale form for ekstatiske sorgfullhet sende slør av lys ned i værens avgrunn.

Men du verden altså, så fint Lise Davidsen synger her, ikke minst i de mer lavmælte partiene. Dette handler om evnen til å skape spenning gjennom en frase ved hjelp av små og subtile nyanser i styrke og klang, ofte nesten helt uten vibrato.

Når Davidsen så på utvalgte steder virkelig slipper kreftene løs er det en opplevelse som vanskelig kan beskrives, selv på plate.

Sjenerende forvrengning

Det store problemet med Davidsens nye album er lydproduksjonen. Ikke så rent få av Davidsens kraftfulle toner i det høye registeret skjemmes av at stemmelyden «sprekker» på grunn av forvrengning på opptaket, noe som oppleves som spesielt sjenerende hvis man lytter konsentrert med hodetelefoner på et noenlunde realistisk lydnivå.

En stemme av Lise Davidsens kaliber setter riktignok mikrofoner og teknisk utstyr under hardt press, men jeg er forundret over at en så rutinert produsent som Deccas John Fraser har latt dette passere.

KNITRELYDER: Wesendonck-sanger, nr. 4 «Schmerzen». Davidsens stemmelyd «sprekker» på grunn av forvrengning ved ca. 0.38.

Ta for eksempel Wagners «Schmerzen», den fjerde av Wesendonck-sangene. Når Davidsen bygger opp mot å slippe løs alt hun har av stemmemessig stråleglans på tekstlinjen «Doch ersteht in alter Pracht/Glorie der düstren Welt», blir flombadet av vokalt sollys på ordet «Glorie» (ved ca. 0.38) supplert med en aldri så liten haglskur av knitrelyder. Den klimaktiske fortissimo høye Bb på slutten av Verdis «Pace, pace, mio Dio» kunne vært albumets store gåsehudøyeblikk, men blir i stedet en ufrivillig ironisk kommentar («Maledizione!») til den lydmessige forbannelsen som altfor ofte hjemsøker Davidsens stemme når den for alvor skal stå frem som det unike fenomenet den faktisk er.

Jeg har telt til sammen et drøyt dusin tilfeller av tilsvarende forvrengning på albumet, og disse fremtrer nøyaktig likt både på lydfiler i fullkvalitet kjøpt fra Prestomusic.com og på mp3-versjonen av albumet som ligger på Spotify.

Decca bør gjøre en bedre jobb på neste album.

Nå mer enn noen gang fortjener verden å høre Lise Davidsen, men helst uten rusk i lydmaskineriet.

Anbefalt videre:

Hør Mari Lunnans intervju med Lise Davidsen: