Rapport fra et annerledes festspill

Jeg har vært på Festspillene i Bergen, som i år fant sted på mitt eget hjemmekontor. Med hodetelefoner foran dataskjermen har jeg hatt store og mindre store opplevelser, med både yngre talenter og etablerte toppmusikere, stort sett alle norske.

Det er sannelig rare tider. Ikke trodde jeg at Norges viktigste festival for musikk og scenekunst skulle innebære lunken kaffe og hyppige avbrytelser. Ikke én eneste gang lyktes jeg i å oppleve en hel konsert uten å måtte stoppe datastrømmen av trivielle grunner. Ikke minst har jeg kjempet hardt med min egen utålmodighet.

Er dette fremtiden? Det håper jeg virkelig ikke. Men det er tross alt bedre enn ingenting, veldig mye bedre.

Et mindre og mer norsk festspill

Omtrent én måned etter at den planlagte versjonen ble kansellert, kunngjorde Festspillene pandemiversjonen av årets festival. Den har i stort og smått bestått av 60 arrangementer fordelt på de vanlige to ukene i mai-juni, alle uten publikum, strømmet gratis på festivalens nettsider. De fem første dagene med konserter overført på NRK 2 i beste sendetid.

Festspillene i Bergen i 2020 ble dermed en heldigital begivenhet i et omfang verden tidligere knapt har sett maken til.

Mest av alt ble dette et festspill uten de store utenlandske profilene, og uten de spektakulære sceniske forestillingene. Utvilsomt har dette vært et stort tap for festivalen.

Årets festspill ble i all hovedsak en kammermusikkfestival, med et sterkt fokus på yngre talenter i samspill med et lite knippe topputøvere. Det meste av repertoaret har ligget trygt plassert langs hovedstrømmen av klassisk musikk fra det «lange 1800-tallet» (1780-1920).

Unge musikere fra mentorprogrammet Crescendo (et samarbeid mellom Festspillene, Barratt Due og Oslo-Filharmonien) har vært involvert i seks av de til sammen 16 konsertene med klassisk musikk i løpet av festivalen, og fungerte dermed nærmest som et slags festivalensemble. Det er et stort ansvar å bære for musikere i etableringsfasen, men disse unge menneskene håndterte oppgaven for det meste med overbevisning.

Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Weldes fremføring av fiolinduetter av Béla Bartók er bare ett av mange eksempler på vital og overskuddspreget musisering.

Mest imponerende fra denne gjengen var en forrykende fremføring av festivalkomponist Jörg Widmanns Strykekvartett nr. 3 «Jakt», hvor Gudim og Welde ble supplert med bratsjist Eivind Ringstad og cellist Amalie Stalheim.

• Se: «Idyll and Abyss» på Festspillene i Bergen sine nettsider

Hjemme best

Fordelen i en global lockdown er at også norske topputøvere får sine utenlandsoppdrag kansellert, og dermed står fritt til å bidra på kort varsel på hjemmebane.

Sopran Mari Eriksmoen skulle egentlig stått på operascener i Frankrike og Østerrike denne våren, men endte i stedet opp som en profilert artist under årets digitale festspill. Hennes fremføring av fransk romanserepertoar på Troldhaugen viser en sanger som behersker den særegne franske fraseringskunsten (og ikke minst det franske språket) til fullkommenhet.

Pianist Leif Ove Andsnes skulle i utgangspunktet bare stå for Festspillenes avslutningskonsert (sammen med Oslo-Filharmonien), men ble i praksis en slags festivalmusiker.

Som eneste tilstedeværende mentor for Crescendo-musikerne var Andsnes ofte å høre i samspill med de unge talentene, blant annet i en vakker og intens fremføring av Schumanns Klaverkvintett fra Håkonshallen.

Ypperlig var også Andsnes’ fortolkning av festivalkomponist Widmanns Schubert-portretterende klaverstykke «Idylle und Abgrund», et verk som ikke sto på programmet i den opprinnelige utgaven av Festspillene.

Hadlands stødige hånd

Mest imponert er jeg likevel av pianist Christian Ihle Hadland, som på kort varsel «overtok» klaverstemmen i en rekke store og krevende kammermusikkverk fra kansellerte utenlandske pianister.

I løpet av én uke har Hadland med stødig hånd akkompagnert sanger av Ravel, Duparc og Poulenc, spilt fiolinsonater av Schubert, Szymanowski og Grieg, celloverk av Debussy, Prokofjev og Schumann, samt turnert det voldsomme klaverpartiet i César Francks ruvende klaverkvintett i f-moll, et verk av nærmest symfoniske dimensjoner.

En nesten umenneskelig prestasjon som krever enorm teknikk, stor rutine, og ikke minst nerver av stål.

Sammen med den unge cellisten Amalie Stalheim sto Ihle Hadland også for et av høydepunktene under årets festival. Dette var en konsert i Ole Bulls villa på Lysøen, hvor Stalheim gikk løs på krevende sonater av Debussy og Prokofjev, samt Schumanns mye spilte Fantasistykker Op. 73. Stalheim sto her frem som en moden fortolker med suveren teknisk kontroll. Hun ble lydhørt fulgt opp av Ihle Hadland, som kreativt fargela Stahleims mørke celloklang på Lysøens amerikanske Hume-flygel fra 1903.

• Se konserten: «Melankolsk skjønnhet» fra Lysøen på fib.no

Rebecka Ahvenniemi: Kvinne, levende

Årets mest forfriskende konsert var utvilsomt samtidsensemblet BIT 20s portrettkonsert av den Bergensbaserte komponisten Rebecka Ahvenniemi. Her fikk vi både innblikk i komponistens tanker (i samtale med ensemblets kunstneriske leder Trond Madsen), i tillegg til å høre tre av Ahvenniemis verk, innsiktsgivende sammenstilt med ruvende samtidsmusikknavn som Saariaho og Lachenmann.

37 år gamle Ahvenniemi er en komponist som både implisitt og eksplisitt kritiserer de mytiske verks- og komponistbegrepene som den klassiske musikkulturen har overtatt fra 1800-tallet.

For henne er komponering alltid en sosial praksis, i dialog med annen musikk.

Ahvenniemis tre verk, i ytterst konsentrerte og lyttende fremføringer av BIT 20, blottstilte begrensningene som ligger i det tradisjonelle verksbegrepet. Lyd og struktur ble her utforsket som en pågående prosess, hvor hver kontakt mellom finger og streng rommer et uuttømmelig potensial for musikalsk mening.

• Se konsert: Et portrett av komponisten Rebecka Ahvenniemi med BIT 20 på fib.no

At dette var den eneste klassiske konserten under årets festspill som inkluderte verk av kvinnelige komponister (to faktisk) kan kanskje til nød tilgis, festivalens korte planleggingshorisont tatt i betraktning.

Mozart i toppklasse

Det virkelig store musikalske løftet kom først på festivalens siste dag, paradoksalt nok i en konsert overført fra Oslo Konserthus. Leif Ove Andsnes var her solist i to av Mozarts klaverkonserter, i tillegg til å lede en Oslo-Filharmoni redusert til kammerorkesterstørrelse.

Jeg kunne ønsket meg en enda tydeligere forming av orkestersatsen, men Andsnes' turnering av klaverstemmen var en mesterlig oppvisning i delikat klangbehandling og diskret fraseringskunst, ikke uten rytmisk snert.

• Se konserten: Mozart med Leif Ove Andsnes og Oslo-Filharmonien på fib.no

Fremtidens festspill?

Selve den bildemessige formidlingen av konsertene har vært tradisjonell, og ikke ulikt det vi er vant til å se av fjernsynsproduserte klassiske konserter. Alle begivenheter har vært rammet inn med flotte utendørsbilder av konsertstedene, og introdusert med flyvertinneaktig profesjonalitet av - hvem hadde trodd? - skuespiller og avantgarde-kunstner Kate Pendry.

Enkle flerkameraproduksjoner har gitt en dynamisk men samtidig lite påtrengende formidling av musikere i aksjon.

Det har blitt en klisjé at den «vestlige konsertformen» er «rituell» i dårlig forstand, men når jeg sitter foran dataskjermen og ser musikere spille i tomme konsertsaler er det nettopp de sosiale ritualene jeg savner: alle de mer eller mindre uttalte påbudene og tabuene som konstituerer konserten som en ekstraordinær begivenhet.

Samtidig har årets festspill vært en stor prøveballong for medierte måter å formidle festivalopplevelser på.

På festivalens siste dag kunne Festspillene selv rapportere om 448 800 påbegynte strømminger fra 116 land. Jeg tipper disse tallene setter i gang noen tanker hos festivalsjefer både her hjemme og utenlands.

Anbefalt lesing: