Anmeldelse

Barneobjektet som forsvant

Ei lita jente som utnyttes til siste søte smil for Instagram-genererte annonsekroner, mens mammabloggens konto vokser seg feit. Så forsvinner barnet. Det er tema i Kristine Getz' kriminalroman «Poppy».

Bokomslag "Poppy" og Kristine Getz
Foto: Julie Harris / Aschehoug forlag
Bok

«Poppy»

Krim

Mars 2021

Aschehoug

Begrepet mamma-blogger er et fenomen jeg har hatt uklar, men dypt skeptisk kunnskap om. Derimot kjenner jeg fornuftige mennesker som praktiserer absolutt forbud mot at deres barn avbildes i sosiale medier. Med Kristine Getz' krimroman «Poppy» tror jeg det skapet har funnet sin plass.

Lotte Wiig er mamma-blogger. Hun lever, og lever godt, av å la seg selv, det vesle barnet sitt og hjemmet deres på Tjuvholmen avbilde på Instagram. Det skjer helst flere ganger daglig, til glede for deres 440.000 følgere, mange av dem intenst nærgående.

Skjønt det ovenstående er ikke helt korrekt. Lotte har en ektemann, Jens Wiig, en fallert nesten-stjerne i tennisverden, oppvokst i romslig velstand på Bygdøy. Det er han som de facto driver bloggen Flotte Lotte fram, og det med stort trykk.

Gleden som forsvant

Lotte blogget egentlig om klær, mote, fancy vesker og accessoirer. Det livet likte Lotte, men så ble hun gravid og Jens tok over. Han lærte seg å fotografere, og de skiftet profil til den bambus-miljøvennlige sfæren – men først og fremst til mamma og barnet. Det ligger penger i slikt, sponsorene står i kø. Lotte er ikke så glad lenger.

Det er ikke godt å si, men glad er kanskje ikke Poppy heller – barnet altså. Hun er to år, viser ingen tegn til å si noe, men vet hvordan hun skal te seg foran farens kamera. Barnehagen er bekymret for Poppy. De er også trøtte av Lotte- og Poppy-fansen som samles utenfor gjerdet der de roper og vinker.

Det er forsommer i Oslo, byen på sitt fineste. For en liten stund siden forsvant ei lita jente fra foreldrenes hjem der mor og datter er ihuga Flotte Lotte-følgere. Etter 12 timer dukker jenta opp igjen ut av det blå, like hel. Så forsvinner Poppy fra besteforeldrenes hjem på Bygdøy – en kort barnevaktøkt, og så er det gjort.

Forfriskende etterforsker

Jeg har sagt og skrevet før at moderne kriminallitteratur gjerne vil skrive samtidsproblemer og samfunnskritikk inn i bøkene, at viljen kan være god, men at det ikke alltid lykkes. Det påtatte, eller påståtte, er vanskelig unngått. Slik var jeg også skeptisk da jeg leste starten på «Poppy»: Flotte Lotte, mammablogg og mammaforum, en eksponering av barn på nett som dras langt i retning av utbytting og overgrep. Alt for en haug med penger. Viktige ting, men funker det som litteratur?

Det tok ikke mange sidene før skepsisen måtte rykke bakover i vogna, til fordel for raskt stigende interesse.

En viktig årsak er det aldeles nye og forfriskende etterforsker-bekjentskapet Emer Murphy. Emer har irske røtter, barnebarn av den enda mer irske sannsigersken, spåkona Marceline Bandini som er stjerne i eget talkshow, Sjeleprat.

Forfriskende er for øvrig ikke helt riktig ord å beskrive Emer med. Idet fortellingen drar i gang, har Emer fremdeles en uke igjen av en sykmelding. Institusjonspsykiateren mener hun har vært gjennom en psykose utløst av politiarbeidet. Emer trenger tung medisinering og avhold fra stress og tunge saker. Farmor er uenig, det var helt andre ting som satte Emer ut av spill. Etterforsker-makker Mons Tidemand, en brande i femtiårsalderen, har gode grunner for å være glad til når Emer uanmeldt ankommer politihuset en uke før tida, idet Poppy meldes forsvunnet.

Bokas fortellerstemme er av det allvitende slaget, men fortellingens ståsted veksler, mest mellom Lotte og Emer – med avstikkere til ektemann Jens og svigermor på Bygdøy.

Slik skifter også synsvinkler og tankesett mens spenningskurven blir brattere.

Spørsmålet er åpenbart det fortvilte: hvor er Poppy, hvem har tatt henne? Det har vært en truende stalker inne i bildet, hvem er han – eller hun? Den verste muligheten, en pedofil overgriper? Hvorfor dukker Poppy ikke opp etter tolv timer, slik den andre jenta gjorde?

Tida går og sjansene minker.

Treffende, med høy standard

Under lesingen tar jeg for god fisk de mange innblikkene i mammaforumenes kommentarfelt. Hvis dette ligner virkelighet, står det verre til i noen hoder enn hva jeg helst vil tro. Det blir ikke bedre i sekvenser der forfatteren tar leseren med til det mørke nettet og pedofile forum der ubegripelige lyster og dragninger luftes for den engeste av kretser.

Vendingen i fansens og publikums stemningsleie når det viser seg at Lotte også har en fortid, er tydelig og troverdig beskrevet.

Kan det bli happy ending av en slik historie? Den som leser får se.

Kristine Getz har lyktes med sitt krimforsett på minst to plan: «Poppy» holder høy standard i det meste som har med plott, spenning og karakterbeskrivelse å gjøre. Dernest makter boka å sette fingeren på den kommersielle bloggingen generelt og mammabloggerne spesielt – som samfunnsproblem.

Underveis er etterforskerne Emer og Mons' engasjement aldri til å tvile på. Jeg møter gjerne de to igjen.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: