Foruten å ha valgt en førsteklasses tittel, kan jeg allerede nå slå fast at Heidi Linde har klart det igjen: Å kapre det etablerte voksenlivet ved å skildre all kompleksiteten som bor i det banale i hverdagen.
Hadde hun ikke gjort dette på sin finurlige og subtilt ironiske måte, og hadde hun ikke skrevet såpass skarpt og flytende på en gang, hadde jeg ikke giddet å lese denne historien.
Men alt vel, for det gjør hun jo.
Familieidyllen
Vigdis pusher 50. Hun jobber som jordmor. Hun bor i et pent rekkehus, i et pent nabolag.
Vi møter henne idet hun, etter verdens lengste om og men, endelig har bestemt seg: Hun skal forlate mannen sin. De har tre barn sammen, og han tjener mesteparten av pengene, så det er ikke helt optimalt.
Vi spoler tilbake et halvt år. Til en familieidyll med antydning til dype sprekker. Hva er det som har gjort at Vigdis er blitt så desperat?
Kanskje det er fordi samtlige i familien tar henne og alt hun gjør fullstendig for gitt, og at det er hun som må gjøre alt?
Kanskje det er fordi alle de hun omgås, med unntak av en uglesett harrymor, bare engasjerer seg i overfladiske ting, og spiller ut sine polerte og lykkelige familieliv uten å mukke?
Kanskje det er fordi hun og mannen snakker til hverandre, men ikke med hverandre, ser forbi hverandre, og ikke på hverandre?
Kanskje det er fordi Vigdis dypest sett alltid har vært utilpass, og aldri har blitt ordentlig sett og forstått?
Tapt identitet
Så svinger linsa plutselig over på Linn. Hun pusher 40 og har – i likhet med Vigdis – et godt liv sett utenfra: En fin mann, en livlig fireåring, stilig leilighet i sentrum, jobb som interiørdesigner, og gode venninner hun kan drikke vin med.
Men, som du nok for lengst har gjetta, så har ikke Linn det noe bra i disse fine kulissene. Heller ikke i eget skinn, til tross for at hun er over gjennomsnittet attraktiv og alltid har kunnet «velge fra øverste hylle» av menn.
Kanskje er det nettopp dette som er hovedproblemet: Å leve i en 38-årig kropp som ikke lenger høster samme seksuelle applaus, og dermed ikke vite hvor man skal plassere identitetsforståelsen sin. Ekstra vanskelig er dette når rollen som mor ikke passer som den skal, og når man både som venninne og kjæreste føler seg malplassert og fraværende.
Privilegert voksenliv med trange vegger
Vigdis og Linn vet det ikke selv, men deres tråder er i ferd med å vikle seg inn i hverandre på usynlig vis.
Det er interessant å merke seg hvor mye de har til felles: Selv om den ene er narsissistisk og den andre er selvoppofrende, er begge fanget. Fanget i et privilegert voksenliv med trange vegger, med en rastløshet som konstant kryper under huden i en kropp som har startet sitt forfall. Begge er fremmedgjorte og dypt ensomme, og har et subtilt ufordelaktig syn på menn som et resultat av satte kjønnsroller og seksuell trakassering i ungdommen.
«Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet» handler om misforståtte individer, om skrudde forventninger, om kjipe roller, om dårlig kommunikasjon, og om hvor langt vi mennesker klarer å surre oss inn i liv vi har valgt, men ikke velger lenger.
Så les den hvis du A: Vil ha en litterær venn i nøden, eller B: Vil kjenne at du tross alt har det veldig bra der du er.
