Sjelelig opprustning

Det er utvilsomt en begivenhet når den anerkjente kunstneren Sol Calero nå viser et flunkende nytt prosjekt i Stavanger Kunstmuseum.

Den Berlin-baserte, venezuelanske kunstneren har internasjonal vind i seilene.

Gjennom et drøyt tiår har hun gjort seg bemerket med sine egenartede kunstprosjekter: I en staselig gammel bygning i Berlin gjenskapte hun bestemorens venezuelanske bondestue, og tok publikum med på en erindringsreise tilbake til sin egen barndom.

I London designet hun skole for forelesninger og individuell fordypning, og i Bregenz ble publikum ledet inn i et vakkert saunaområde, der de fikk vandre rundt med slippers og badekåpe.

I Stavanger inviterer hun publikum til å skape fargerike mosaikker, som selv blir en del av utstillingen.

Det at hun med sine kunstprosjekter gjerne inviterer publikum til deltakelse gjør det naturlig å koble henne til den relasjonelle kunsttradisjonen, som favner kunstverk som på ulike måter legger til rette for sosiale møter og mellommenneskelige prosesser.

Publikum i skapende prosess

Det første som møter oss i utstillingen er en liten verkstedavdeling der vi altså kan sette oss ned og formgi vår egen lille mosaikk av vakre glaserte miniatyrfliser.

Etterpå blir bildene våre stilt til tørk, før de blir lagt på gulvet, og blir en del av et voksende flettverk av mosaikker.

Etter hvert som ukene går, vil stadig større deler av gulvet dekkes.

På denne måten blir vi som besøkende aktivt medskapende i en installasjon i kontinuerlig utvikling og forvandling. Og mens mosaikkene skapes oppstår det forhåpentlig samhandling og samtale rundt verkstedbordet.

I utstillingssalen har Calero bygget et slags podium der man kan stå og se på dette varierte flislagte gulvet.

Et rekkverk som går over i en slags pergola, er dekket av et provisorisk plasttak med riller som skal styre regnvannet unna.

Da regnbyger ytterst sjeldent forekommer inne på museet, fremstår dette taket som nokså malplassert, og gir det hele et kulisseaktig preg. Sprossene i rekkverket og bjelkene i taket er «overgrodd» av kunstige slyngplanter.

Sjablongaktig virkelighet

Selve podiet har også noe midlertidig og enkelt over seg.

Her er det tilsynelatende ingen klar eller gjennomtenkt formgivning.

Derimot er det en mye tydeligere formvilje i de små organiske, fargerike krakkene Calero har designet. Disse er håndmalt i klare kontrasterende farger, og står i en ganske skarp kontrast til de billige hagemøblene i plast som inngår i verkstedsavdelingen.

Denne kombinasjonsestetikken er typisk for Sol Calero.

På den ferskenfargede veggen er det malt seks store malerier som illuderer rundbuede søyleganger med firkantede vinduer.

Vinduene er malt i bleke pastelltoner og skildrer abstraherte, frodige landskaper.

Disse er flankert av mektige søyler som henter inspirasjon fra en oldtidssivilisasjon, kanskje det gamle Egypt?

Gjennomført estetikk

Måten hun utforsker flaten med dekorative elementer, viser at hun hovedsakelig henter sin inspirasjon fra den franske maleren Henri Matisse, uten at bildene på noen måte har energien eller formstyrken som kjennetegner denne modernistiske kjempen.

Isolert sett er ikke maleriene å regne som stor billedkunst, heller ikke vil jeg beskrive interiørelementene eller møblene som betydelig formgivning; men alt inngår i en fascinerende og veldig gjennomført naivistisk estetikk.

Calero vektlegger det idylliske, det drømmeaktige, det kunstige og kulørte.

Det at interiørelementene minner om kulissene eller rekvisittene gir helheten et fiktivt og scenisk preg.

Det får meg til å tenke på hvordan vi bygger vår identitet gjennom sjablongbilder og klisjeer i sosiale medier.

Det fargesprakende, varme og frodige uttrykket kan også forstås som en harselas med klassiske eksotiske klisjeer og forslitte forestillinger knyttet til det latinamerikanske.

Mer enn en kjølig kommentar

Men prosjektene er så mye mer enn kjølige, kritiske kommentarer.

Jeg opplever at de også bærer i seg en genuin nostalgi.

Det er uansett det mellommenneskelige som er kjernen i Sol Caleros prosjekt.

I en tid der det fysiske nærværet taper terreng i rasende fart, der kunstig intelligens stadig invaderer nye felter av vår virkelighet, og der mye av det sosiale foregår på skjerm, skaper Calero arenaer for virkelige menneskemøter.

Jeg synes utstillingen «De seks vinduene» er spennende og forfriskende.

Prosjektet har mange betydningslag og lever i meg en lang stund etter at jeg har forlatt museet.

Gjennom verkstedet sitt i utstillingen tilbyr oss øyeblikk av konsentrasjon og fordypning som virkelig er mangelvare i vår tid.

Jeg tror det er nettopp slike prosesser vi trenger å stå i, som del av vår egen sjelelige opprustning i møte med virkelighetens ulike kriser.