Eldbjørg Hemsing hjem til Valdres med Grieg

Edvard Griegs tre fiolinsonater tilhører standardrepertoaret for fiolinister, og er noe av det fineste norsk musikkhistorie har å by på.

Ved siden av de «Lyriske stykkene» for klaver er sonatene den eneste verkkategori hvor man kan følge Griegs kunstneriske utvikling, fra den unge idealist i København (hvor Grieg skrev den første, bare 22 år gammel), til den siste store sonaten i c-moll, komponert av en verdensberømt kunstner som nå hadde vendt tilbake til sine hjemtrakter.

Prinsessen fra Nord

Eldbjørg Hemsings internasjonale karriere skjøt for alvor fart for tre år siden da hun undertegnet kontrakt med det svenske plateselskapet BIS. Røttene i folkemusikken og nærheten til hjembygda Aurdal har hele tiden vært en del av Hemsings varemerke, og tendensen til mytologisering når et nytt høydepunkt på dette albumet.

Med et coverbilde som burde appellere i Game of Thrones-segmentet (Hva? Har Daenerys Targaryen begynt å spille fiolin?) skulle budskapet være tydelig: denne dama sitter ikke på kaffebar mellom slagene. Kraften i spillet kommer fra naturen selv, slik den har formet Valdres-folk gjennom uminnelige tider.

Det er imidlertid gode grunner til å plassere nettopp Griegs fiolinsonater i spennet mellom myte og virkelighet, fantasi og realitet. Lengselen mot «det andre stedet» er gjennomgående i disse tre verkene: Grieg komponerer den mest nasjonalromantiske av sonatene (nr. 2) i Kristiania, og den mest internasjonale (nr. 3) på Troldhaugen.

Slik befinner Grieg seg i spennet mellom det norske eventyret og den strenge «tyske» satsteknikken han lærte ved konservatoriet i Leipzig, en syntese som riktignok aldri blir helt sømløs i Griegs komposisjoner i det store formatet.

Spenstige strøk

Det er når lyden strømmer ut av høyttalerne at det blir mer enn tydelig at Eldbjørg Hemsing er the real thing. Elementer fra folkemusikken (Hemsing er også en kløpper på hardingfele) er en integrert og naturlig del av hennes spillestil. Disse merkes i spensten i strøkene, de kvikksølvaktige ornamentene, den fleksible bruken av vibrato, den suverene rytmiske presisjonen i dobbeltstrøkene, og den usentimentale rett-på-sak-aktige innfallsvinkelen til Griegs duggfriske sonater.

Det er rett og slett en friskhet, vitalitet og nyanserikdom i spillet som jeg opplever som enormt tiltalende.

Pianist i toppklasse

Hemsings makker på albumet er Simon Trpčeski, opprinnelig fra Moldova, og nå en av Europas mest etterspurte konsertpianister. Hans mer bohemaktige spillestil gjør det sannsynlig at han ikke var til stede da coverbildet ble tatt.

Trpčeski har lenge vært en av mine favoritter blant pianister i sin generasjon, og slår meg aller mest som en raffinert klangkunstner med et særegent blikk for detaljer. Hans behandling av klaverstemmen er simpelthen magisk – jeg kan ikke huske å ha hørt bedre pianospill i disse sonatene siden Maria João Pires tidlig på 90-tallet.

Trpčeskis musikalske personlighet er i utgangspunktet noe mindre spenstig og utadvendt enn Hemsings, og han bidrar derfor til å farge Griegs musikk i litt mer melankolsk retning. Dette understrekes av den utmerkede lydproduksjonen (sonatene er spilt inn i et radiostudio i Bremen, av alle steder), hvor den runde og mørke klaverklangen utgjør en fin og naturlig kontrast til Hemsings funklende og overtonerike buestrøk.

Hjem til slutt

Som et naturlig punktum avsluttes albumet med «Homecoming», som er Hemsings egne variasjoner for solofiolin over temaet Grieg bruker i sin Ballade i g-moll, Op. 24. Grieg fikk denne melodien (via Ludvig Mathias Lindeman) fra Hemsings tipptippoldefar, Anders Nielsen Pelesteinbakken. Som seg hør og bør er denne flotte fiolinminiatyren spilt inn i Aurdals korskirke fra 1737.

Med klare referanser til 1800-tallsvirtuoser som Paganini skaper Hemsing sin egne forbindelse mellom hjemtraktene og den romantiske fiolintradisjonen. Slik kommer Grieg omsider til Aurdal, etter selv å ha brakt bygda ut til kontinentets fornemme salonger og konsertsaler gjennom sitt berømte klaverstykke.

Det ble ingen Spellemann på Eldbjørg Hemsing forrige helg. Hun var nominert for sitt forrige album med musikk av den kinesiske stjernekomponisten Tan Dun. Det sier noe om nivået på vinneren – Oslofilhamornien og dirigent Mariss Jansons innspilling av Gustav Mahlers Symfoni nr. 3 – for på sin siste plate står Hemsing frem som nettopp en fenomenal spellemann.

Anbefalt videre lesing: