Rørende roadmovie med stramt korsett

Sist vi hørte fra Molly Øxnevad hadde hun et mannsnavn.

Debutromanen «En sånn rød amerikansk scooter» var en hjemme-alene-fest av en Stavanger-roman, full av lokale ungdommer, samt en meget minneverdig mormor.

Og noen lange økter i svømmehallen.

Kløtsjer med flippflopper

Bok nummer to, «Feminin gange», er et smalere konsept – uten at det reduserer den litterære kvaliteten. Det er nok av spenning på de drøyt hundre sidene – ikke minst mellom de to hovedpersonene.

Tor og Liam er på vei til Rikshospitalet i en lånt, møkkete og muggen Opel varebil. Liam utredes for om han skal få bekreftende behandling.

Han er fast i troen på at han vil ut av sitt opprinnelige kvinnekjønn. Tor, som sitter ved siden av iført stramt skjørt og barberte legger, er mest av alt opptatt av at de to skal fortsette å ha en intim relasjon.

Vi henger med i svingene, og får lyst til å skrike ut at det kanskje ikke er så fornuftig å lete etter kløtsjen iført flippflopper.

Ingen av dem våre to helter møter på veien synes ideen om kjønnsbekreftende behandling eller å kle seg i kvinneklær, når du opprinnelig er mann, er noen særlig god idé.

Her lugger det på alle bauger og kanter hele veien inn til kontoret til legen.

Omverdenens motvilje ligger tjukt over hvert eneste stoppested, men det finnes også eksempler på en form for røff medmenneskelighet.

Kjærlighetskorrigerende behandling

I den grad denne boken er et debattinnlegg kommer det til uttrykk når Liam og Tor omsider kommer inn til legen. De intimtyranniske spørsmålene fra legen fremstår som unødige og mistenkeliggjørende.

Her er det sikkert leger som jobber med denne problematikken til daglig som vil protestere og si at de ikke kjenner seg igjen i Øxnevads bilde.

Romanen gir mulighet til å vise frem noe annet som ligger under eller bakenfor debatten om det er riktig eller galt å gi unge transpersoner kjønnsbekreftende behandling.

Vi består av et indre og et ytre. Det er ikke gitt at vi blir verken likt eller elsket uansett hvordan vi presenterer oss for omverdenen. Hvilken legekontor skal Tor gå til når det han trenger er kjærlighetskorrigerende behandling?

Uromantiske E18

I «Feminin gange» blir det tydelig at det heller ikke alltid nytter å snakke om det, selv når man sitter i samme bil, i en lignende situasjon, og tilsynelatende har all tid i verden.

Liam har en alternativ kommunikasjonsform – han tegner. På et av stoppene langs veien tegner han

Som i forrige bok er det en glede å se hvordan Øxnevad tegner opp disse detaljene.

Norge er rett og slett ikke på sitt mest sjarmerende når du ser det fra E18.

Det går i eksosfylte veikanter og plutselige stopp i små busslommer, mens vogntogene dundrer forbi. Men det er nå en gang sånn det (også) ser ut, dette landet her vi bor.

Ensomt valg

Liam bruker en spesialbandasje, en binder, for å skjule brystene han er født med. Vi skjønner mer av hvor skoen, eller her, binderen trykker når vi blir kjent med dem som har den på.

Det grunnleggende budskapet til Øxnevad er at den som har tatt det drastiske valget å starte kjønnsbekreftende behandling grunnleggende sett er alene om det.

Selv fra de nærmeste er det lite hjelp å få.

Men akkurat i de timene det tar å lese denne boken er vi på en måte sammen om det – forfatteren, romanfiguren, og leseren.

Endringslogg 11. mars 2022: Begrepet «skifte kjønn» er byttet med «kjønnsbekreftende behandling».

Anbefalt videre