Medaljenes bakside

Den som leser mange memoarer etter hverandre, kan fort bli overmannet av en viss matthet. Historiene om mennesker i det internasjonale toppsjiktet, om det så handler om politikk, kultur eller idrett, har en tendens til å ligne på hverandre.

Det handler stort sett om å følge en hovedperson gjennom livets bølgedaler frem til vedkommende står og skinner som en stjerne i sitt felt.

Skiller seg ut i bunken

«1000 års gleder og sorger» skiller seg ut i bunken på flere måter. For denne usedvanlig gripende, morsomme og lærerike boken om den kinesiske kunstneren, aktivisten og systemkritikeren Ai Weiwei handler like mye om faren, Ai Qing.

Livshistoriene til faren og sønnen speiler hverandre. Begge faller i unåde, før de blir «rehabilitert» igjen.

Begge har den samme trangen til å reise vekk, men både far og sønn er også drevet av en voldsom trang til å bygge og forandre hjemlandet.

Faren tar med seg poetiske impulser fra mellomkrigstidens Paris. Sønnen kommer hjem fra åttitallets New York med inspirasjon fra Andy Warhol og den franske konseptkunstneren Marcel Duchamps i bagasjen.

Høyreavviker

Ai Qing er et lojalt medlem av kommunistpartiet, og skriver dikt som blir lest over hele landet, og oversatt til mange språk.

Når den chilenske poeten Pablo Neruda kommer på besøk, er det Ai Qing som tar imot. Når den unge folkerepublikken trenger et nytt flagg, er Ai Qing sentral i konseptutviklingen.

Ingen av disse merittene hindrer ham i å bli stemplet som høyreavviker under den såkalte Kulturrevolusjonen. Sammen med sønnen, den da ti år gamle Ai Weiwei, blir han fraktet ut av hovedstaden, og plassert i en omskoleringsleir nordvest i landet, i provinsen Xinjang i mai 1967.

Ufrivillig eksil

Dette er de samme leirene som i de siste årene har «omskolert» den muslimske minoriteten Uigurene. Det var også her norske trenere nylig oppholdt seg, da kineserne ønsket å få frem egne langrennsutøvere til årets vinter-OL i Beijing på rekordtid.

Barndomsminnene fra det ufrivillige eksilet i «Lille Sibir», som provinsen blir kalt, danner et slags fundament i Ai Weiweis fortelling. Her lever han tett på faren. Han ser de daglige ydmykelsene faren blir utsatt for. Disse minnebildene er det Ai Weiwei lokker frem når han selv blir arrestert 2011, og fraktet av sivilt politi med hette over hodet til et ukjent sted, og holdt i forvaring i 81 dager.

Tenker i bilder

Ai Weiwei har det felles med skjønnlitterære forfattere at han tenker i bilder. Hans minner har også en, la oss kalle det figurativ kvalitet. Det merkes at den som skriver er billedkunstner, ikke forfatter. Når faren hakker løs på frossen avføring med dertil egnet spett i omskoleringsleiren, dukker minnet opp i Ai Weiweis erindring som en skulptur av den franske billedhuggeren Rodin.

Andre minner tegner han opp med blyant, slik han husker dem. Små illustrasjoner av alt fra saueinnvoller til atombombene amerikanerne droppet over Hiroshima, ledsager teksten.

Ikke nådig mot kinesisk kapitalisme

Når Mao Zedong dør, blir Ai Weiweis far tatt til nåde igjen, men de reformene som fører til et bedre liv for faren, er ikke nok for sønnen. Rettssikkerhet og ytringsfrihet er ikke en del av moderniseringsprosjektet til det kinesiske kommunistpartiet under Deng Xiaoping, og fører i sin tur til det demokratiske underskuddet vi har sett nok av eksempler på i dagens Kina under Xi Jinping.

Ai Weiwei er heller ikke nådig overfor dagens kinesiske versjon av kapitalisme, der grådige utbyggere ødelegger kulturminner med statens velsignelse, og kunsten er blitt en vare.

At hans egen bok nå er blitt en vare på det internasjonale bokmarkedet, som selges til høystbydende forlag, er typisk et slikt paradoks som han ville være i stand til å lage kunst av – og få oss til reflektere over.

Får en ny plattform

Når internett vokser frem, blir Ai Weiwei blogger og aktiv på Twitter. Det er fra disse plattformene han begynner å dokumentere historiene til de tusenvis av barna som forsvant under jordskjelvet i Sichuan-provinsen i 2008, inntil Kinas etterretning får kontroll på hans ulike kontoer og stenger dem ned. Senere henger han opp 9000 skoleransler til minne om de samme barna på veggen til museet «Haus der Kunst» i München.

«1000 års gleder og sorger» viser hvor ambivalente makthaverne i autoritære stater er overfor sine største kunstnere. I 2008 var Ai Weiwei nok inne i varmen til å få være med i teamet som skulle bygge det nye OL-stadionet i byen. Ideen de kom opp med, det såkalte «Fugleredet» skulle gi verden et signal om at OL skulle finne sted i et mer demokratisk og åpnere Kina.

Hentet ut av køen på flyplassen

«Mitt håp var at stadionet skulle bli et uttrykk for universelle og markere begynnelsen på en søken etter åpenhet og forståelse», skriver Ai Weiwei. Helt slik gikk det ikke. Ett år senere ble han hentet ut av køen på flyplassen i Beijing og plassert i forvaring.

Det er den samme flyplassen som spente norske idrettsutøvere lander på i disse dager, på vei mot nye triumfer og medaljer.

«1000 års gleder og sorger» er herved varmt anbefalt – også til alle norske idrettsutøvere etter en lang dag i løypene. Der vil våre gullhåp kunne erfare at medaljene har flere sider.

Anbefalt videre lesing: