Den unge outsideren i videregående skole-alder er skildret gang på gang i norsk litteratur. Så uimotståelig fremstår åpenbart denne livsfasen der vi ikke har fasttømret personlighet og (seksuelle) preferanser, at den blir skildret i sentrale romaner fra forfattere som Olaug Nilsen, Ingvar Ambjørnsen, Per Petterson, Lars Ramslie, Karl Ove Knausgård, Tore Renberg og Lars Saabye Christensen.
Inn fra Stavanger kommer så debutanten Øxnevad. Han skriver Renbergs roman «Mannen som elsket Yngve» en gang til – og samtidig helt annerledes. Nytt. Friskt!
Ny slang
Vår mann denne gangen heter Erik, og han er selvsagt ute å kjøre. Eller sykle. Han sykler fra Hillevåg til Stavanger sentrum på en time og et kvarter. I øreproppene har han indiepop-bandet The Shins. The Shins største hit «New Slang» handler om å føle seg frakoblet og utenfor i hjembyen Albuquerque, New Mexico.
Mye tyder på at Erik hadde tatt imot en enveisbillett bort og vekk fra livet i Stavanger hvis han hadde kunnet. Han er delansvarlig for at broren har mistet tre av fingrene. Foreldrene er vel det egentlige problemet, for de sier lite og ingenting som det er.
Finsnekkeri
Til gjengjeld finnes det samværet med jevnaldrende. Det eksperimenteres med sex og røykes hasj. Følgeseddelen fra forlaget forklarer at forfatteren ønsket å skrive frem hele personer med LHBT+-legning. Innenfor denne romanens univers ser vi denne legningen ta sine alle første, ustø dansetrinn. Ett steg frem. To tilbake. Her er det rom for oppfølgere.
Men den virkelige originaliteten til Øxnevad ligger i detaljene. Det er som om ethvert fenomen, hver eneste gjenstand i Stavanger og omegn til nå bare er omtrentlig skildret. Og at det derfor er helt nødvendig for denne forfatteren å trå til med forstørrelsesglasset. Øxnevad driver med finsnekkeri, og det bør han fortsette med.
Denne detaljrikdommen er riktignok litt ulikt fordelt på romanens personer. Hovedpersonens mor og far er litt enkelt snekret, og dermed mer overlatt til leserens fantasi.
Smellfeit mormor på scooter
Da er det noe annet med den smellfeite, snorkende, scooterkjørende mormoren som presterer å ha tre åpnede, blå ølbokser foran seg samtidig når barnebarnet kommer på besøk. Det er også hun som, i et lyst øyeblikk, er i stand til å si det som skal og bør sies – at hun faktisk bryr seg og er glad i dette unge mennesket som kommer på besøk.
Det snakkes lite på tvers av generasjonene, og det sies enda mindre. Ulike variasjoner av «Går det bra», eller: «Hvordan går det» understreker bare fraværet av det som det egentlig burde snakkes om. Foreldregenerasjonen fremstår som såpass lite taleføre at det jammen ikke er rart at ungene havner i terapi.
Norsk realisme
Den norske realismen, som denne boken skriver seg inn i, viser ikke flere følelser enn strengt tatt nødvendig. Romanen er full av dialog, men vi må gjette oss til hva som ligger bak ordene som sies. Slik var den norske folkesjelen til alle tider her ytterst på den nøgne ø.
I slike karrige landskap er det godt at det kommer bøker som i sum sier det vi har vanskelig for å uttrykke. Det er slik vi er, og det er slik vi har det.
«En sånn rød amerikansk scooter» er en sterk debut, som gir mening til tilværelsen.
