Skittent spill-mirakel

Til informasjon: I etterkant av lanseringen har Sony fjernet spillet fra Playstation-butikken som følge av klager på kvaliteten. Dette gjelder PlayStation 4 og PlayStation 4 Pro.

Å spille «Cyberpunk 2077» er en spesiell opplevelse. Hver gang jeg starter, føles det som om jeg forlater hjemmet mitt og flytter inn i en futuristisk, syndig verden hvor alt kan skje.

Night City er en av de best realiserte spillverdener noensinne. Enorme reklame-hologrammer skyter opp i himmelen. Megabygninger skjuler hele bydeler i etasjene. Folkelivet, arkitektur, interiørdesign, lydene – det er en vanvittig detaljrikdom over alt.

Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av å tre inn i en annen verden første gang jeg besøkte Tokyo. Night City i «Cyberpunk 2077» etterlater det samme, måpende inntrykket.

Etter timer som fotturist i dette spillet, føles det fortsatt som starten på noe med uante muligheter. Denne intense følelsen av tilstedeværelse er noe jeg bare har opplevd noen få ganger i spill.

Velg hvem du skal være

Du skaper rollefiguren V, som har det pronomenet du selv ønsker. Her kan du velge kjønnsorgan, hårstil, sminke, negler, klær og mye mer helt fritt. Min V vil garantert være radikalt forskjellig fra din V.

Selve spillopplevelsen vil også variere fra spiller til spiller avhengig av dine valg. Det er mye action, stilig hacking og teknologibruk uansett, men du velger selv om du skal bruke skytevåpen og eksplosiver eller sniking og alternativ problemløsing.

På toppen av dette kan du modifisere kroppen til V med teknologi. Den enorme valgfriheten som presenteres har utgangspunkt i et grunnleggende spørsmål for våre virtuelle liv: hvis du kan være hvem du vil, hvem vil du da velge å være?

Den samme valgfriheten finner du i hva du kan velge å faktisk gjøre i Night City. Du kan bruke mange titalls timer på nydelige sidehistorier, engasjerende sideoppdrag, glimrende biroller og hemmeligheter du avdekker gjennom utforsking.

Det er altoppslukende, rett og slett. Noe som også skaper spennende utfordringer i mitt eget liv.

Man kan nemlig ha sex i dette spillet. Voksen, troverdig sex. Man kan også innlede dypere forhold til noen av de beste spillrollefigurene jeg har sett i et spill.

Da jeg fortalte kona om disse opplevelsene, føltes det litt skamfullt. Som om jeg hadde blitt revet med og gjort noe jeg ikke burde ha gjort.

Og så tar jeg et skritt tilbake og betrakter disse følelsene. Det grenser til eufori for meg personlig å kunne snakke om et spill på denne måten.

Ingen revolusjon, men perfeksjon

«Cyberpunk 2077» er ikke et revolusjonerende spill, men låner sjenerøst fra de beste. Her er det elementer fra «Grand Theft Auto V» og alle andre store, åpen verden-spill. Det er elementer fra «Hitman»-serien. Fra rollespill. Fra cyberpunk-sjangeren generelt, «Deus Ex»-spillene, «The Matrix», «Neuromancer» og «Blade Runner», naturligvis.

Utvikleren CD Projekt Red har studert alle disse elementene, og så gått hardt inn for å forbedre dem.

I de fleste tilfeller lykkes de med det, men som i mange andre åpen verden-spill får du et kart stappfullt av symboler og ting å gjøre, og en telefon som aldri slutter å levere det ene nye oppdraget etter det andre.

Det aller meste du får tilbud om å gjøre er vel verdt tiden din. Men jeg får hodepine av det endeløse maset.

På vei gjennom historien opplevde jeg også enkelte tekniske problemer. Noen av scenene blir satt i skyggen av tvilsomme animasjoner, svevende sigaretter og manglende dialog – dette er gjerne ting som blir fikset i oppdateringer etter lanseringen.

Alle innvendinger falmer derimot når man betrakter det deilige, unike spillbeistet disse lånte spillelementene har skapt.

«Cyberpunk 2077» kommer til å få den samme påvirkningen på åpen verden-sjangeren som «The Witcher 3» hadde på rollespillsjangeren.

Personlig mener jeg spillet er aller best når du følger hovedhistorien og noen av de mer personlige sidehistoriene. Her går «Cyberpunk 2077» sirkler rundt det meste i denne sjangeren. Hvert eneste oppdrag føles meningsfullt, og som regel er de også vilt engasjerende.

Et filosofisk og grunnleggende spørsmål

Og så må vi snakke litt om skuespilleren Keanu Reeves. Han har rollen som den legendariske Johnny Silverhand, en revolusjonær – og død – punkrocker som gjenoppstår i hodet til V – altså din egenskapte hovedperson.

Silverhand er en lenke til rollespill-opphavet til «Cyberpunk 2077», som stammer fra slutten av 80-tallet. Men han fungerer også som et slags alter ego for spilleren, en Tyler Durden-lignende tilstedeværelse som både forer deg med nyttig informasjon og som diskuterer valgene du gjør med deg.

Det er først og fremst et effektivt historiegrep, et grep som blir så intenst mot slutten at jeg ikke var i nærheten av å kunne rive meg vekk fra skjermen. Men det er også et interessant filosofisk grep.

Her er vi ved kjernen i dette spillet, tror jeg. I starten er V og Silverhand fremmede. Motpoler. Lite villige til å lytte til hverandre. Men etter hvert blir diskusjonene mellom de to mer sokratiske og preget av gjensidig respekt.

De kjemper begge for sin egen eksistens. Min V er allerede en slags forlengelse av internett og har erstattet store deler av kroppen med teknologi. Johnny Silverhand eksisterer kun som lagret informasjon på en biobrikke i hodet til V.

Fienden – og frelseren – til dem begge er megaselskapet Arasaka, som tilbyr evig liv på biobrikker til dem som har råd til å betale for det. Og når man står ved veis ende i dette spillet, har spørsmålene tårnet seg opp.

Hva vil det si å være levende?

Hva vil det si å være et menneske? Finnes det en sjel? Et liv etter døden? Evig liv? Og det største, mest klisjétunge spørsmålet av dem alle: Hva er egentlig mening med livet?

Her krysser «Cyberpunk 2077» over i spørsmål knyttet til religion og livssyn. I denne verdenen er teknologien så fantastisk, så integrert i livene til alle, at det for mange har blitt den nye religionen.

Utopi – eller dystopi?

Biobrikkene med lagrede liv kalles relikvier. Legene som bytter ut kroppsdeler kalles sjamaner. Superhackere blir betraktet som guder. Samhandlingen mellom mennesker og teknologi blir av mange sett på som noe sakralt og hellig.

Mye av dette, kanskje alt dette, er kjennetegn for hele cyberpunk-sjangeren. Men fremtidsvisjonene i «Blade Runner» (Ridley Scott, 1982) og «Neuromancer» (William Gibson, 1984) er nå så nærme at vi puster dem i nakken.

Det er ikke mange år til samhandlingen mellom mennesker og teknologi har blitt så avansert at spørsmålene som reises i «Cyberpunk 2077» løftes ut av populærkulturen og inn i de faktiske livene våre.

Jeg vet ikke om vi da snakker om utopi eller dystopi. Men jeg vet diskusjonene vi har på veien dit, blir de viktigste og vanskeligste menneskeheten har hatt til nå.

Før vi kommer så langt, kan vi betrygge oss med at denne fremtiden foreløpig kun eksisterer i populærkultur som «Cyberpunk 2077».

Og selv om tematikken i spillet påvirker nattesøvnen min, er det bare å slå fast at det er en makeløs opplevelse som innfrir absolutt alle forventninger.

Årets heftigste spillopplevelse. Punktum.

15. desember, 2020: Etter mange rapporter om tekniske problemer med Playstation 4- og Xbox One-versjonene har utvikleren gått ut med en beklagelse.

Rune Fjeld Olsen anmelder spill for NRK og produserer også Level Up gjennom produksjonsselskapet Buffkitten AS.

Anbefalt videre lesing: