Dette er de største nobelfavorittene

Fra 331 nominerte har NRK funnet frem til fem saksområder og et knippe kandidater som er favoritter til å vinne Nobels fredspris på fredag.

Nobelpriskandidater 2018

HVEM FÅR PRISEN?: Nadia Murad som kjemper mot menneskehandel og masseovergrep, humanitære organisasjoner her representert ved Shelterbox, FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere Michel Forst eller fengslede journalister i Tyrkia. Dette er noen av de antatte favorittene til å få årets fredspris.

Foto: Scanpix (Montasje: NRK)

Nobelkomiteen har hatt 331 kandidater å velge mellom til årets fredspris, 217 personer og 112 organisasjoner. Mange av nominasjonene gjenspeiler det som har vært de store temaene det siste året:

  1. #metoo
  2. Pressefrihet under press
  3. Flyktningkrisen uten ende
  4. Forsvar av menneskerettighetene og de som forsvarer dem
  5. Opptining av kjølte naboforhold

I gjennomgangen under vil NRK ta for seg saksområder i kjernen av denne utviklingen hvor årets prisvinner kan være å finne, med argumenter for og imot.

Menneskerettighetsadvokat Amal Clooney og Nadia Murad på FN-møte

Irakiske Nadia Murad (t.v.) har blitt et sterkt symbol for kvinner som har overlevd massevoldtekter i krig. Hun vært nominert til fredsprisen i flere år. Sammen med sin advokat Amal Clooney har hun skapt som mål å få stilt IS for Den internasjonale domstolen i Haag, dømt for krigsforbrytelser.

Foto: Bebeto Matthews / AP

1. #metoo

For vel ett år siden startet en kvinnebølge som fortsatt varer. Nå er #metoo-bevegelsen nominert til fredsprisen, av arbeidsminister Anniken Hauglie.

Statsråden mener #metoo-bevegelsen åpnet alles øyne for overgrep mot kvinner, men overlater til komiteen å velge seg en representativ vinner.

Hauglie treffer tidsånden med sin nominasjon – utover #metoo.

Lenge var voldtekt av kvinner betraktet «som noe som hørte krigen til». Det var ikke før i 1998 at FN løftet frem viktigheten av å bekjempe seksuell vold i krig og konflikt. Og i 2008 ble den banebrytende resolusjonen med nummer 1820 ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd.

Resolusjonen sidestiller seksualisert vold med andre våpen og som anerkjente voldtekt i krig som en krigsforbrytelse og forbrytelse mot menneskeheten.

Både regimestyrker og opprørsgrupper bruker nå seksuell vold bevisst i sin krigsstrategi. Eksperter på feltet identifiserer problemet som akutt både i Syria (IS), Myanmar (forfølgelsen av rohingyaer) og Nigeria (Boko Haram).

– Utallige møter med kvinner som har overlevd seksualisert vold i konflikter har fått meg til å forstå viktigheten av å plassere ansvar og å sikre rettferdighet for ofre, sa FNs spesialutsending Pramila Patten da hun var i Oslo tidligere i år.

Nadia Murad

SEKSUALISERT VOLD: Jezidi-kvinnen Nadia Murad ble bortført av IS. Nå hjelper ofre for folkemord, masseovergrep og trafficking.

Foto: FRANCOIS LENOIR / Reuters
Yanar Mohammed

RAFTO-PRISVINNER: Irakiske Yanar Mohammed snakker tydelig og høyt om at militsgrupper i Irak har som strategi å angripe kvinner.

Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
Denis Mukwege

GJENGANGER: Denis Mukwege har vært en gjenganger på favorittlistene. Blir dette hans år?

Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Ett av ofrene, som har delt sine erfaringer, er irakiske Nadia Murad. Hun har talt direkte til FNs sikkerhetsråd om temaet, dannet Nadia's Initiative som bistår ofre for folkemord, masseovergrep og trafficking og hun er utnevnt til FNs goodwillambassadør for trafficking-ofre.

Den irakisk-canadiske menneskerettighets- forkjemperen Yanar Muhammed er også nominert til årets fredspris i samme kategori, sammen med sin organisasjon OWFI. Muhammed har fått i stand beskyttelseshjem for kvinner i Irak og tør å snakke høyt om at voldtekt er en krigsstrategi for mange militsgrupper. Nå lever hun selv i skjul.

En av de få mennene som har engasjert seg i problematikken og bidratt til å få den på den internasjonale dagsordenen, er den kongolesiske legen Denis Mukwege.

Mukwege leder Panzi Hospital, et sykehus i Øst-Kongo som har spesialisert seg på å ta imot og behandle kvinner som er utsatt for seksualisert vold.

Den kongolesiske legen er en gjenganger på nominasjonslisten til fredsprisen. Han har mottatt både FNs menneskerettighetspris og EU-parlamentets Sakharov-pris for arbeidet for voldtektsofre og mot voldtekt som våpen.

Det er også andre representanter for temaet som er nominert, men uten å ha den klare krig-konflikt-dimensjonen som Murad, Mohammed og Mukwege har.

Dette kan tale for:

  • Tospann: Denis Mukwege har vært nominert til Nobels fredspris flere ganger og er velkjent for komiteen. Nadia Murad har bevist at hun er mer enn et offer. Ved å gi prisen til Mukwege og Murad sammen sementeres ikke voldtekt som våpen til en lokal afrikansk konflikt eller til konfliktene i Midtøsten.
  • Mer enn kvinner: Mukwege har vektlagt at denne typen seksuelle overgrep mot kvinner kan forstås som et sakte utfoldende folkemord, og at kampen mot det må skje gjennom forbrødring mellom menn, som sier at dette må bekjempes i både lokalsamfunn og militære enheter.
  • Årstall: Det er 10 år siden Resolusjon 1820 ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Nobelkomiteen har flere ganger tidligere vist at den gjerne knytter tildelinger opp mot «runde årsdager» og viser gjerne til vedtak i verdenssamfunnet i sine begrunnelser for vinneren.
  • Den internasjonale #metoo-kampanjen har løftet overgrep og maktmisbruk mot kvinner på den internasjonale dagsordenen.

Dette kan tale mot:

  • Helse eller fred?: Kritikere har pekt på at Mukweges arbeide best kan defineres som helse eller humanitær virksomhet, og ikke direkte knyttet til tradisjonelt fredsarbeid. Andre er uenige og mener det utmerket går an å knytte en pris til Mukwege til ordlyden i Nobels testamente.
  • Humanitært arbeid: Noen kan stille spørsmål ved om humanitært arbeid er fredsarbeid i henhold til Alfred Nobels testamente. Nobelkomiteen har riktignok gitt flere humanitære priser, deriblant den aller første fredsprisen i 1901 til slikt.
Kyaw Soe Oo (t.v.) og Wa Lone

DØMT: Rettssaken og dommen mot Reuters-journalistene Kyaw Soe Oo (t.v.) og Wa Lone i Myanmar har vakt internasjonalt oppsikt. De to ble dømt for å ha lekket statshemmeligheter, i forsøket på å innhente opplysninger om forfølgelsen av den muslimske rohingya-minoriteten i landet.

Foto: Thein Zaw / AP

2. Pressefrihet under press

Medienes rapportering står sentralt i krig- og konfliktspørsmål, for å gi omverdenen dokumentasjon om hva som skjer og en mulighet til å reagere.

I Myanmar, under tidligere fredsprisvinner Aung San Suu Kyis styre, er to Reuters-journalister dømt og fengslet for sitt arbeid med å avdekke hva som skjedde under regimets forfølgelse av rohingyaene.

Verdenssamfunnet mener hennes passivitet i forhold til militærets handlemåte og forsvar av dommen mot journalistene, gjør at hun bør fratas sin nobelpris, noe som riktignok ikke er mulig.

– Disse mennene er patriotiske borgere som ønsker å se landet sitt opptre moralsk og bevege seg nærmere det lovstyrte demokratiet som Aung San Suu Kyi lovet. Begge valgte journalistikk med en oppriktig tro på at de kunne nå disse målene gjennom å uavhengig avdekke fakta og fortelle sannheten, sa Reuters-sjef Stephen J. Adler under seminaret «Pressen bak lås og slå» i FN i forrige uke.

I Egypt hvor den arabiske våren nå er helt uten spor er nok en avis satt under statens styre, mens journalister og fotografer fengsles.

Det samme har utspilt seg for åpen scene i Tyrkia. Tyrkia er det landet som nå holder flest profesjonelle journalister fengslet, etter det president Recep Tayyip Erdogan mente var en nødvendig opprenskning i samfunnet etter kuppforsøket sommeren 2016. Over 150 aviser og publikasjoner er lagt ned. Andre opposisjonsaviser kjøpes opp av allierte av presidenten, slik at den offentlige kritikken stiler.

Den tyrkiske presidenten sa senest denne uken at mediene ikke må få styre et land, at de ikke kan opptre som den fjerde statsmakt og at politikere må slippe å ha mediene på nakken.

Den tyrkiske journalisten bor i eksil i Tyskland. Han er en av kandidatene til Nobels Fredspris.

Den tyrkiske journalisten og redaktøren Can Dündar bor i eksil i Tyskland, men Tyrkia ønsker han utlevert. Dündars avis avslørte hvordan syrisk etterretning gav syriske opprører våpen.

Samtidig er det fortsatt de som ofrer sin egen sikkerhet – og til slutt sine liv – i kampen for en opplyst sannhet. 82 journalister ble drept i fjor, ifølge tall fra journalistorganisasjoner. Journalister er også blitt et mål for kriminelle, geriljaer- og terrorgrupper for å hindre dokumentasjon av forbrytelser.

Også i Vesten er etablerte, redaktørstyrte medier under press og deres medarbeidere drepes for sine avsløringer.

Nobelkomiteen har lenge lett etter en kandidat på dette feltet. Spørsmålet er om de finner en person som har betalt en pris for sitt arbeid, og gjennom det kan være symboliserende for alle, eller om de ønsker å lete i bunken av overordnede organisasjoner som favner problematikken i flere land og verdensdeler.

Det har vært spekulert i den tyrkiske journalisten og redaktøren Can Dündar med kolleger og den russiske avisen Novaja Gazeta. I Vietnam, Egypt og Saudi-Arabia sitter kjente bloggere fengslet for sine ytringer, flere av dem er eller har vært nominert til fredsprisen.

Er det organisasjoner komiteen leter etter, kan franskbaserte Reportere uten grenser eller amerikanske Committee to Protect Journalists være aktuelle representanter, blant flere organisasjoner på feltet.

Hvis komiteen vektlegger informasjonshenting i krig- og konflikter, kan den gamle traveren International Crisis Group, dannet av tidligere diplomater, være en kandidat.

FN-tilknyttede UNESCO, FN-organet som har ansvaret for medier, kan også være en mulighet hvis komiteen ønsker å forplikte verdenssamfunnet.

Dette taler for:

  • Under press: Angrepene og forfølgelsen på medier og journalister har økt.
  • I verdens øyne: FN har vedtatt både resolusjoner og handlingsplaner mot angrep på journalister og den frie presse. Spesielt Resolusjon 2222 fra 2015 kan gi Nobelkomiteen ryggdekning, med sitt fokus på krig- og konflikt.
  • Forutsetning for demokrati: Ytringsfrihet regnes som forutsetning for demokrati, hvor mennesker ytrer seg og meninger brytes mot hverandre. Ytringsfrihet gjør at man kan stille de som sitter med makten i samfunnet til ansvar, forhindre at de misbruker makten og påtale hvis det skjer.
  • Konfliktløsende: Å hindre medier og deres representanter fra å dokumentere det som skjer i et krig- og konfliktområde hindrer også muligheten for konfliktløsning. Det samme gjelder avdekkingen av overgrep.
  • Uten konsekvenser: Det pågår en internasjonal diskusjon om straffefrihet for angrep på mediene, at ingen straffeforfølges. Ni av ti journalistdrap blir ikke oppklart. Det kan skyldes manglende rettsvesen, men det kan også skyldes regimer som ikke interessert i å rettsforfølge, fordi avsløringene berører dem selv.
  • Jubileum: Det er 25 år siden opprettelsen av den internasjonale dagen for pressefrihet, som UNESCO fikk FNs hovedforsamling til å erklære. Dagen brukes blant annet til å oppsummere tilstanden for medier i verden.

Dette kan tale imot:

  • I tråd med testamentet?: Finnes det en god kandidat som er representativ nok? Enten som talende symbol eller som treffer godt nok til å kunne forsvares i henhold til intensjonen i Nobels testamente.
  • Kjente nok?: Er det kandidater som er kjente og veletablerte nok og med godt nok dokumenterte meritter?
  • Tør man?: Verdenssamfunnet er avhengig av et visst forhold til Tyrkia og Russland, ikke minst når det gjelder Syria. Nobelkomiteen må vurdere konsekvensene av en eventuell tildeling til regimekritikere i disse landene.
  • For liten?: Er en tyrkisk og russisk avis og deres journalist- eller redaktørrepresentanter for smått til å kunne representere det komplekse feltet verden over?
  • Finansiering: Når kandidater vurderes ser Nobelkomiteen på hvordan virksomheten finansieres, og om det kan hefte negative bindinger til kandidaten.

Verdens matvareprogram i Jemen

Jemen står på kanten av en sultkatastrofe på grunn av den tre år lange konflikten mellom den saudistøttede regjeringen og den iranskstøttede huthi-militsen. Befolkningen holdes i live av blant andre Verdens matvareprogram.

Foto: Essa Ahmed / AFP

3. Flyktningkrisen uten ende

Det har vært ille – og det er fortsatt ille. Flyktningsituasjonen i verden ser ikke ut til å ha noen ende. 65 millioner er på flukt, 85 millioner har ikke noe hjem, ifølge offisielle FN-tall.

Til tross for sterke advarsler trosser fremdeles tusenvis både råd og farer, for å komme seg til Europa. Mens i Europa har bølgen av flyktninger og migranter ført til splittelse, innenfor land og mellom land.

Italia, som lenge fungerte som Europas mottakssenter sammen med Hellas, har nå lukket sine havner og grenser.

Hjelpeorganisasjoner forsøker så godt de kan å plukke opp både levende og døde i Middelhavet, det samme gjør tunisiske fiskere som tidlig vedtok å følge havrettens regler, at man skal hjelpe folk i nød. Noen av organisasjonene er formelt nominert til prisen, andre ikke.

USA forsøker i likhet med europeiske land å stenge sine grenser. Trump-regjeringen har møtt sterk internasjonal kritikk for sin håndtering av migranter fra Mellom-Amerika. Foreldre og barn har blitt skilt på grensen, mellom 2000 og 3000 barn havnet i ulike mottak mens foreldrene ble satt i varetekt.

Årsaken til at mange flykter, er sult og elendige og farlige levekår. Sult som sikkerhetsproblem er nå blitt en internasjonal definisjon.

David Beasly

SULT: David Beasly leder Verdens matvareprogram. Han ble utnevnt av president Donald Trump.

Foto: Alessandra Tarantino / AP

Organisasjonen som har løftet denne problematikken, er Verdens matvareprogram (WFP). Aktuell som favoritt i fjor og sannsynligvis aktuell i år.

WFP er verdens største humanitære organisasjon, men til forskjell fra flere andre FN-organisasjoner har den aldri fått Nobels fredspris.

Rundt 80 millioner mennesker i over 80 land får mat og hjelp gjennom organisasjonens arbeide, som strekker seg fra å gi barn mat på skolen, for å holde dem på skolebenken og slik utvikle samfunn, til å droppe mat over krigsområder og dele ut mat i flyktningleirer.

Men også andre nødhjelpsorganisasjoner kan være aktuelle. En av dem som er nominert, er Shelterbox. Ukjent for den store offentligheten, men med et tydelig bidrag ute i verden med sine grønne store bokser. I boksene er det telt, tepper, matlagingsutstyr, lys og vannrenseanlegg.

Shelterbox mener det er viktig å holde folk og familier sammen, for å begrense de menneskelige konsekvensene av en krise.

FNs høykommissær for flyktninger er også nominert, men de har fått prisen to ganger tidligere, og det skal mye til for at det blir en tredje.

Foruten Verdens matvareprogram er det flere av de store hjelpeorganisasjonene som aldri har fått prisen. Redd Barna er blant dem og kan anses som et trygt kort hvis komiteen ser den veien. Men mange av dem er likevel avhengig av logistikken til FN-systemet, spesielt Verdens matvareprogram.

De hvite hjelmene i Syria er nominert i år igjen, men organisasjonsstrukturen er for uklar og med for lite verifiserbar dokumentasjon til at de kan regnes med til de soleklare favorittene.

Dette kan tale for:

  • Økt nasjonalisme: De siste års flyktningstrømmer til Europa har splittet EU og enkeltland. Mange peker på fremgangen til nasjonalistiske partier som en direkte konsekvens av flyktningstrømmen. Nobelkomiteen kan ønske å belønne dem som legger vekt på «forbrødring».
  • Gjør noe med problemet: Nobelkomiteen har flere ganger vært opptatt av kandidater som gjør noe med årsakene til problemene, og ikke «bare» lindrer skadene. Mangel på mat kan utløse krig og konflikter. Verdens matvareprogram kan på gjennom sitt arbeid forhindre dette og forebygge flukt på grunn av sult.

Dette taler mot:

  • Fredsarbeid? Kritikerne kan hevde at det ikke er en umiddelbar sammenheng mellom krig, fred og mat. Tilhengerne derimot mener dette henger sammen.
  • Gjør jobben sin? Flere FN-organisasjoner har fått Nobels fredspris opp gjennom historien. Noen kan innvende at de får prisen for å utrette det de er satt til å gjøre. Det samme gjelder offentlige eller private hjelpeorganisasjoner.
FNs menneskerettighetsråd i Geneve

Den store salen hos FNs menneskerettighetsråd i Genève er et uttrykk for vår felles verden.

Foto: Fabrice Coffrini / AFP

4. Forsvar av menneskerettighetene og de som forsvarer dem

Det er 70 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Erklæringen blir regnet som en grunnpilar i den internasjonale verdensordenen og var epokegjørende da den kom i 1948. Og det er 20 år siden FN kom med sin deklarasjon for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere.

Norge fikk i fjor gjennom en ny FN-resolusjon om beskyttelse av menneskerettighetsforsvarerne. Her blir drap på dem som jobber for å beskytte og forsvare de viktige rettighetene fordømt, det samme med kriminalisering av slikt virke. Likevel skjer det, menneskerettighetsforsvarere forfølges, trakasseres, fengsles og drepes mange steder i verden.

En rekke miljøer har derfor gått sammen om å nominere det globale fellesskapet av menneskerettighetsforkjempere til årets fredspris.

Samtidig har norske politikere valgt å nominere FNs spesialrapportør for menneskerettigheter som representanter for dette fellesskapet; både den nåværende rapportøren Michel Forst og hans forgjengere Hina Jilani og Margaret Sekkaggya.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg er også nominert.

Dette taler for:

  • Verdenserklæring om menneskerettigheter er en av grunnsteinene i verdenssamfunnet. Mange av menneskerettighetene tar svært mange av verdens borgere som en selvfølge. I deler av verden hvor de ikke er det, fengsles og drepes mange for sin kamp for å få dem. Nobelkomiteen kan velge en prisvinner fra dette feltet, for å få rettet verdens oppmerksomhet mot menneskerettighetene og 70-års jubileet.

Dette taler mot:

  • Har Nobelkomiteen hatt mange nok klassiske kandidater å velge i, med dokumenterte meritter? Det er sjelden at en person vinner på «første forsøk». Komiteen liker «å kjenne» kandidaten gjennom god dokumentasjon, vite at det ikke er noe som hefter ved vedkommende. Interessante kandidater følges derfor gjerne litt over tid. Gode kandidatemner kan falle utenfor på grunn av mangel på tilgjengelig dokumentasjon.
  • Blir en pris til FN-representanter, selv på vegne av det globale fellesskapet, vel traust og kjedelig?
Moon Jae-in og Kim Jong-un har blitt enige om å fortsette fredsprosessen.

Moon Jae-in og Kim Jong-un har nå møtt hverandre flere ganger og ser ut til å funnet tonen. Den sørkoreanske presidenten anes per nå å være en mer realistisk og langt tyngre nobelkandidat enn nabolederen i nord.

Foto: AP

5. Opptining av kjølte naboforhold

Sør-Koreas president Moon Jae-in rager høyt i spekulasjonene når det gjelder favoritter til årets fredspris. Og mye av det som har skjedd i år mellom Nord- og Sør-Korea, var planlagt av sørkoreaneren med nordkoreansk opphav i fjor.

Det gjelder både den nordkoreanske deltakelsen i De olympiske leker og møtene mellom ham selv og Kim Jong-un, og ikke minst mellom Kim og USAs president Donald Trump.

Trump lytter til Moon, som er arkitekten bak opptinings- og nedrustningsforsøket på Koreahalvøya, men lar de to andre spille hovedrollene på verdensscenen. Den amerikanske presidenten er også nominert til fredsprisen, men nominasjonene som er gyldige gjelder først for neste år.

I Afrika er det opptining av forholdet mellom Eritrea og Etiopia, som har resultert i en historisk fredsavtale. Men den etiopiske statsministeren Abiy Ahmed, som er mannen bak fredsavtalen og en rekke demokratiske reformer innad i landet, tiltrådte først i april, lenge etter nominasjonsfristen. Men Ahmed vil sikkert ligge på komiteens bord til neste år.

Det er også forsiktige tilnærminger mellom Kosovo og Serbia, men heller ikke dette har kommet langt nok til å kunne fortjene en fredspris i år. I tillegg har Hellas og Makedonia bilagt den lange navnestriden, men også denne avtalen er i utakt med nobelkalenderen.

Dette taler for:

  • Lang konflikt: Korea-konflikten er en av verdens lengstvarende konflikter. Det er fortsatt ikke formell fred mellom de to naboene og alle steg som kan lede til en historisk fredsavtale følges trolig nøye av Nobelsystemet. Det kan være at de ønsker å gi prosessen en dytt, for å sikre at Moon Jae-in ikke gir opp.
  • Nedskalering: Forholdene på Koreahalvøya har gått fra akutt fare for krig til dialog.

Dette taler mot:

  • 2000-prisen: En pris til kun president Moon Jae-in på nåværende tidspunkt vil ligne svært mye på tildelingen til sørkoreanske Kim Dae-jung og hans solskinnspolitikk i 2000. Kims kampanje for å få nobelprisen kan ødelegge for Moon. I tillegg frøs naboforholdet til igjen etter årtusenskiftet.
  • Kommet langt nok?: Kritikere vil peke på at opptiningsprosessen og den lovede nordkoreanske nedrustningen ikke har kommet langt nok. Komiteen kan ønske å se et mer konkret resultat før belønningen kommer.
  • Brutte løfter: Nord-Korea har flere ganger tidligere lovet både forsoning og nedrustning, uten at man har kommet noe nærmere det ene eller andre. Dessuten er forholdene og styresettet internt i Nord-Korea fortsatt svært kritikkverdige, og regimet bryter de fleste av de før nevnte menneskerettighetene.
 Latifa Ibn Ziaten og Brigitte Macron

Latifa Ibn Ziaten (t.v.) fikk nok da hennes soldatsønn ble drept av en radikalisert ung landsmann. Hun er blitt en av landets ledende krefter mot radikalisering av fransk muslimsk ungdom. I mai var hun igjen på besøk i Elysee-palasset, hos presidentfrue Brigitte Macron.

Foto: Charles Platiau / Reuters

Outsidere:

Arktisk råd er nominert i år igjen. Det er en av de få møteplassene hvor Russland og USA fortsatt samarbeider og snakker sammen.

Fransk-marokkanske Latifa Ibn Ziaten er nominert av franske politikere for sitt banebrytende arbeide for å hindre radikalisering blant unge, franske muslimer.

I Gambia går det også rett vei. En av dem som var aktuelle i fjor, var den vestafrikanske organisasjonen ECOWAS som sørget for den fredelige maktovertakelsen i landet. Siden har veien mot et demokratisk Gambia fortsatt, med den nye presidenten Adama Barrow. Landet har også vedtatt forbud mot omskjæring av kvinner, kjempet frem av nobelnominerte Jaha Mapenzi Dukureh.

Biskopen av Bagdad, Mar Louis Raphael Sako, arbeider for et Irak hvor ulike religiøse grupper kan leve fredelig side om side. Muslimske ledere, både på sjia- og sunnisiden, roser den katolske lederen og støtter opp under nominasjonen.

SISTE NYTT

Siste nytt