Dette er den brutale sannheten om Korea

Koreakrigen og den kalde krigen mellom øst og vest skapte konflikten mellom Sør-Korea og Nord-Korea, og de to naboene har kjeklet i 68 år. Kan en fredsavtale endelig komme?

Grensen mellom Nor og Sør-Korea

Grensesonen mellom Nord-Korea og Sør-Korea er en av verdens mest militariserte områder, hundrevis av soldater er stasjonert på begge sider og det tomme ingenmannslandet er tungt minelagt.

Foto: SCANPIX

For å forstå bakgrunnen for den stadige kjeklingen mellom de to naboene og mange alvorlige hendelser gjennom årenes løp, må man se bakover til 1945.

Møtet ved 38. breddegrad

Koreas historie preges av at halvøya, med de to nåværende statene, ligger mellom Kina og Japan.

I århundrer var det Kina som hadde størst innflytelse over den koreanske staten, som hadde vært selvstendig i århundrer. Men fra slutten av 1800-tallet fikk Japan overtaket og koloniserte landet fra 1895 og fram til andre verdenskrig.

For å tvinge Japan til kapitulasjon i august 1945, invaderte sovjetiske styrker Korea fra nord. Amerikanske soldater ble ilandsatt i sør og troppene møttes ved 38. breddegrad.

Etter krigens slutt var planene å innsette en midlertidig regjering, utnevnt av USA og Sovjetunionen i fellesskap. Men de ble aldri enige om hvem som skulle lede regjeringen, og Korea ble delt i to, ut fra møtepunktet på 38. breddegrad.

Den nordlige sonen ble administrert av Sovjetunionen, den sørlige av USA. Sonene var ment å være midlertidige, men slik skulle det ikke gå.

To stater ser dagens lys

I nord formet Sovjet et kommunistisk system. I 1946 ble Den midlertidige nordkoreanske folkekomiteen, under ledelse av Kim Il-sung, dannet. Folkekomiteen fikk oppgaver tilsvarende en regjering. Året etter ble Den sentrale folkekomiteen og Den øverste folkeforsamlingen utnevnt.

USA svarte med å innsette en midlertidig regjering i sør, bestående av moderate nasjonalister.

USA brakte Korea-spørsmålet inn for FN i 1947, hvor medlemslandene gjennom generalforsamlingen oppnevnte en kommisjon som skulle planlegge og gjennomføre allmenne valg i hele Korea – med sikte på en fellesstyrt, demokratisk stat.

Sovjetunionen nektet imidlertid å slippe FN-kommisjonen inn i sin sone, og FN fikk kun holdt valg sør for 38. breddegrad.

Etter valget i mai 1948, ble Republikken Korea erklært i sør. Sovjet svarte med å arrangere valg til en ny folkeforsamling i Korea, og i september 1948 var Den demokratiske folkerepublikken Korea etablert.

Den nye staten i nord fikk politisk, økonomisk og militær støtte fra Sovjetunionen, mens den i sør fikk ditto støtte fra USA.

Offisielt trakk Sovjet tilbake sine militære styrker i 1949, men et stort antall med sivile og militære rådgivere ble likevel værende.

USA la ikke skjul på sin støtte, og en amerikansk styrke ble utplassert. USA mente det som skjedde på Koreahalvøya var nok et bevis på Sovjetunionens ønske om kommunistisk herredømme.

Koreakrigen

Tusenvis av sivile flyktet sørover fra de nordkoreanske og kinesiske kommunisttroppene. Her fra Yongdong 26. juli 1950.

Foto: AP

Krigen som kom

Det bygget seg raskt opp til en propagandakrig mellom de to nye nabostatene, og langs 38. breddegrad forekom det sammenstøt og gjensidige provokasjoner.

I 1950 gikk nordkoreanske tropper over delelinjen. Hensikten var å tvinge frem en gjenforening av landet, og Koreakrigen var et faktum.

FNs sikkerhetsråd fordømte angrepet, stemplet Nord-Korea som den angripende part, og bad FNs medlemsstater støtte Sør-Korea med tropper. Sovjet var på grunn av sin FN-boikott ikke representert i Sikkerhetsrådet og kunne dermed ikke nedlegge veto.

Det var USA som kom til å dominere den 300.000 mann store FN-styrken. 260.000 av soldatene var amerikanske, noe som eskalerte konflikten også i kald krig-perspektiv.

Koreakrigen

Soldater fra den amerikanske hærens 24. infanteriregiment på vei til stridssonene 18. juli 1950.

Foto: NATIONAL ARCHIVES / AFP

Fredsforhandlinger mellom statene ble innledet i 1951. To år senere, 27. juli 1953, ble det inngått våpenhvile, undertegnet i grensebyen Panmunjom.

Den tidligere delelinjen ble erklært som demilitarisert sone.

En formell fredsavtale kom aldri på plass, og derfor er det 38. breddegrad og den demilitariserte sonen som fortsatt utgjør grensen mellom de to koreanske statene.

Det ble i tillegg trukket opp en grense i Gulehavet for å gi de to nye nasjonalstatene hvert sitt nasjonale farvann. Nord-Korea har imidlertid aldri akseptert grensen, og krever den flyttet lenger unna sin kyststrekning.

Det originale kartet fra juli 1953 som viser den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea.

Det originale kartet fra juli 1953 som viser den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. Kartet finnes i USAs nasjonalarkiv.

Foto: Jim Bourg / Reuters

To land – to systemer

Etter Koreakrigen utviklet de to statene seg i to svært forskjellige retninger.

Sovjet, Kina og Øst-Europa hjalp Nord-Korea med å bygge seg opp, og den nordkoreanske industrien var i en periode Sør-Korea overlegen. Det ble også utviklet et sosialt system hvor innbyggerne fikk gratis utdanning og gratis helsetjenester.

Sør-Korea på sin side fikk massiv hjelp av USA, og bygde seg industrielt sakte, men sikkert opp, satset tungt på eksport og ble til slutt en av verdens fremste industrinasjoner.

Politisk var landet i sør fra dominert av autoritære militærpresidenter og regjeringer, selv om det ble holdt valg. Etter gjentatte studentdemonstrasjoner og krav om reformer, fikk demokratiet fotfeste rundt 1990 og den militære innflytelsen ble redusert.

I nord bygget Kim Il-sung, kommuniststatens første leder, opp sin «juche»-politikk, som betyr «selvtillit», og hadde et mål om økonomisk selvberging.

Kim Jong-Il og Kim Il-Sung i april 1982

Kim Jong-Il fortsatte farens Kim Il-Sungs egenutviklede selvbergingspolitikk. Her er far og sønn avbildet sammen i den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang i april 1982.

Foto: AP/Kyodo, File / AP

Kim tapte handelsslaget

Juche-politikken viste seg å lede til isolering.

På 1970-tallet var det en periode tegn til noe mer åpenhet i den kommunistiske staten. Nord-Korea fikk observatørstatus i FN, kontakt med alliansefrie stater, handlet med omverdenen og importerte teknologi fra vest.

I tillegg ble en forsiktig dialog med naboen i sør innledet. I 1972 ble det undertegnet en intensjonserklæring om fredelig gjenforening mellom de to statene, men dette stanset opp da Kina og Sovjetunionen havnet i konflikt.

Nord-Koreas ubestridte leder Kim Il-sung helte mot Kina, og Sovjetunionen valgte å trekke seg ut. Siden ble også hans forhold til Kina kjøligere.

Regimene i Moskva og Beijing ble på slutten av 1980-tallet lokket av de økonomiske fordelene som handel med det fremgangsrike Sør-Korea gav.

I 1990 opprettet Sovjetunionen diplomatiske forbindelser med den tidligere fienden, og i 1992 fulgte Kina etter. Samme år sa Russland – etter Sovjetunionens sammenbrudd – opp vennskaps- og samarbeidsavtalen med Nord-Korea, og i 1995 ble forsvarsavtalen mellom de to landene annullert.

Nord-Koreas kontakt med Russland og Kina ble likevel aldri kuttet helt. Spesielt Kina har av geopolitiske hensyn holdt sin hånd over naboen.

Atomvåpen eller ikke atomvåpen

Under Jimmy Carters tid som amerikansk president på slutten av 1970-tallet, startet USA å fjerne hundrevis av atomvåpen som supermakten hadde plassert ut langs grensen mellom Nord- og Sør-Korea etter Koreakrigens slutt.

De amerikanske atomvåpnene var trolig årsaken til at Nord-Korea søkte tilgang på atomteknologi.

Den amerikanske oppryddingsprosessen ble avsluttet i 1991, og året etter inngikk Nord-Korea en avtale med USA om å stanse utviklingen av atomvåpen og stoppe planene om prøveskytinger. Avtalen ble gjentatt i 1994, uten at det stanset landets atomambisjoner.

Solskinn fra sør

Etter den kalde krigens slutt, søkte Sør-Korea en mer aktiv dialog med nord, og handel og politiske samtaler kom i stand.

Nord-Korea har aldri erkjent Sør-Koreas legitimitet, og har helt siden Koreakrigens slutt hatt gjenforening som mål, men på kommuniststatens premisser.

Da den tidligere regimekritikeren og dødsdømte fangen Kim Dae-jung ble valgt til president i Sør-Korea i 1997, innledet han sin «solskinnspolitikk» hvor han tilbød nabolandet økonomisk hjelp og bistand uten betingelser.

Møte mellom Kim Jong Il og Kim Dae Jung

Fra flyplassen i Pyongyang 13. juni 2000, hvor Nord-Koreas Kim Jong Il mottar Sør-Koreas Kim Dae-jung.

Foto: POOL / REUTERS

Det viste seg nødvendig, for dystre rapporter fra militære avhoppere avslørte en virkelighet som skapte riper i kommunistlakken.

I 1999 innrømmet regimet for første gang at millioner av nordkoreanere hadde sultet i hjel, og de åpnet motvillig for internasjonal hjelp. Sør-Korea trådte til, på samme måte som under flomkatastrofer på 1980-tallet.

Selv om borgerne sultet, ble det likevel på slutten av 1990-tallet utformet en politikk med mottoet «songun» – «militære først» – hvor de militære utgiftene skulle få «absolutt prioritet». Med én million soldater er den nordkoreanske hæren den femte største i verden.

Solskinnspolitikken endte i et historisk toppmøte i juni 2000. Da tok Kim Jong-Il imot Kim Dae-jung på statsbesøk i Pyongyang.

De to lederne ble enige om å innlede et økonomisk samarbeid, gjenopprette jernbaneforbindelsen mellom sør og nord samt åpne et forbindelseskontor ved grensestasjonen Panmunjom. I tillegg skulle borgere fra begge sider kunne reise på besøk til familie i den andre staten.

Målet for begge var gjenforening på sikt.

Målet var en gjenforening på sikt, og familier fra begge sider skulle få besøke hverandre

Under de 27. olympiske sommerlekene i Sydney få måneder senere, marsjert den nordkoreanske og sørkoreanske OL-troppen sammen inn på den olympiske stadion.

Nobels Fredspris 2000 til Kim Dae Jung

Kim Dae-jung mottok Nobels fredspris i 2000.

Foto: Poppe, Cornelius / SCANPIX

USAs utenriksminister Madeleine Albright kvitterte med et historisk besøk i Nord-Korea, som den første amerikanske minister på offisielt besøk i Pyongyang.

Kim Dae-jung ble samme år tildelt Nobels fredspris for sine forsøk på avspenningspolitikk.

Les: Sørkoreansk avhopper: – Vi lurte Nobel­komiteen

Les: Stålsett: – Hadde vi visst det vi vet nå, hadde ikke Kim Dae-jung fått Nobels fredspris

En plass på «ondskapens akse»

Avspenningen ble til ny spenning da USAs president George W. Bush i 2002 plasserte Nord-Korea langs «ondskapens akse» og på listen over terrorstater.

Samme høst kunne amerikanske tjenestemenn opplyse at Nord-Korea for første gang hadde innrømmet at landet hadde nok plutonium og var i stand til å anrike uran for bruk i atomvåpen. Produksjonen av plutonium skal ha foregått siden 1984.

Nord-Korea valgte imidlertid å bestride innrømmelsen de skal ha gitt, og i 2003 trakk landet støtten til Ikke-spredningsavtalen og utviste de internasjonale atominspektørene.

George W. Bush på grensen mellom Nord-Korea og Sør-Korea

USAs president George W. Bush på grensen mellom Nord- og Sør-Korea, hvor han så over på det han betegnet som en terrorstat. Også presidenter som forgjengeren Bill Clinton og etterfølgeren Barack Obama har stått på samme utkikkspunktet.

Foto: J. Scott Applewhite / AP

Forsøkene på dialog mellom naboene fortsatte likevel.

I 2004 møttes nord- og sørkoreanske generaler, for første gang siden Koreakrigen.

Generalene kom til enighet om å minske de militære spenningene, avvikle propagandaradioer og opprette en direktelinje mellom militærledelsene. Det ble også enighet om å se på den omstridte grensen i Gulehavet.

Nord-Korea fortsatte uansett atomprogrammet, og 9. oktober 2006 meddelte det statlige nordkoreanske nyhetsbyrået at landet på «en fremgangsrik måte» hadde gjennomført sin første kjernefysiske prøvesprengning.

Landet valgte å provosere ytterlige med prøveoppskytning av kort- og mellomdistanseraketter.

Kunngjøringen førte til enstemmig fordømmelse fra FNs sikkerhetsråd og innføring av sanksjoner.

For første gang sluttet Kina seg til kritikken, noe som ble ansett som et diplomatisk nederlag for Nord-Korea. Kina var det nærmeste nordkoreanerne kom en alliert, og Kim-regimet var helt avhengig av naboen for handel og matvarehjelp.

Nord-Korea truet med å angripe Sør-Korea, hvis landet sluttet seg til sanksjonene.

Roh Moo-hyun og Kim Jong Il

Toppmøtet mellom den sørkoreanske presidenten Roh Moo-hyun og Kim Jong-Il ble holdt selv om truslene hadde haglet.

Foto: AP

Tross den harde ordbruken, kom det til nok et toppmøte i 2007, hvor avspenning mellom de to naboene ble diskutert.

I en deklarasjon på åtte punkter ble det erklært ønske om forhandlinger om en permanent fredsavtale. Sør-Korea lovet også å bidra til gjenoppbygging av Nord-Koreas økonomi.

Kald vind over halvøya

Men allerede i 2008 kjølnet forholdet igjen.

Sør-Koreas nyvalgte president Lee Myung Bak la seg på en tøff linje, noe som igjen skapte skarpe reaksjoner fra nord.

Lee Myung Bak forlangte at Nord-Korea måtte respektere menneskerettighetene overfor sine egne borgere, frigi sørkoreanske krigsfanger som hadde vært holdt i fangenskap siden krigen og etterkomme internasjonale atomavtaler i bytte mot bistand og nødhjelp.

Nord-Korea svarte med prøveoppskytning av raketter samt utvise sørkoreanere fra et felles industriprosjekt på den nordkoreanske siden av grensen. Senere samme år stengte de like godt hele grensen. Dette gjorde slutt på turistreiser, den spede togtrafikken og handelen mellom landene.

Sør-Koreas president Lee Myung-Bak i november 2010

Sør-Koreas president Lee Myung-Bak avbildet i militærets kommandosenter 23. november 2010, etter at Nord-Korea skjøt en rakett mot den sørkoreanske øya Yeonpyeong og traff.

Foto: Dong-a Ilbo / AFP

De nordkoreanske lederne mente president Lee Myung Bak hadde valgt konfrontasjon fremfor samarbeid.

I april og mai 2009 ble spenningen ytterligere trappet opp, da Nord-Korea anklaget Sør-Korea for å ha flyttet på en grensemarkering og med det «gjennomført en hensynsløs provokasjon».

Samtidig ble den andre underjordiske kjernefysiske sprengingen utført, etterfulgt av nok rakettoppskytning da den internasjonale fordømmelsen kom.

Nordkoreanerne lovet også militær gjengjeldelse fordi regjeringen i Seoul sluttet seg til Ikke-spredningsavtalen av masseødeleggelsesvåpen.

Grensen mellom Nord- og Sør-Korea

Hele grensen mellom Nord- og Sør-Korea er strengt bevoktet av hundrevis av soldater på begge sider og det tomme ingenmannslandet er tungt minelagt.

Foto: YONHAP / REUTERS

Ifølge Nord-Korea innebar denne beslutningen en krigserklæring, og landet hevdet at det ikke lengre var bundet av våpenhvileavtalen fra 1953.

Det kom til trefninger og sammenstøt i Gulehavet, ubåtkrenkelser og raketter skutt over grensen.

Sør-Korea og USA gjenopptok også sine felles militærøvelser, noe som fikk Nord-Korea til å true med at alle provokasjoner ville besvares med bruk av kjernevåpen.

Siste hilsen til solskinnspresidenten

Da solskinnspresidenten Kim Dae-jung døde høsten 2009, la imidlertid det nordkoreanske regimet krigsretorikken til side og sendte en delegasjon for å hedre den døde.

Med seg hadde de en hilsen fra president Kim Jong-il, hvor det het at ønsket var et bedre samarbeid.

Nord-Koreas delegasjon ved begravelsen til Kim Dae-Jung

Den nordkoreanske delegasjonen ved minneseremonien for Kim Dae-jung.

Foto: KIM JAE-HWAN / AFP

Det førte til tøvær en stund, med åpnere grenser og gjenforening mellom familier samt en ny avtale mellom Nord-Korea og USA, hvor Nord-Korea skulle fjernes fra terrorlisten hvis landet bygget ned anlegg som anriker uran.

Men det varte ikke lenge før det var «på'n igjen» etter gammelt mønster, og da et sørkoreanske krigsskip ble senket og nordkoreanske raketter nådde den sørkoreanske øya Yeonpyeong, var det full diplomatisk krise.

Ødelagte hus på den sørkoreanske øya Yeonpyeong, som ble truffet av nordkoranske raketter

Hus og infrastruktur på Yeonpyeong ble ødelagt av nordkoreanske raketter.

Foto: Ongjin County Office / AFP

Arvingen overtar

Da den 27 år gamle Kim Jong-un i desember 2011 overtok styringen av Den demokratiske folkerepublikken Korea, var det forhåpninger om at lederskiftet skulle føre til større åpenhet og færre konfrontasjoner.

Men Kim Jong-un fortsatte der faren Kim Jong-il slapp.

Bare få uker etter at landet nok en gang lovet å stanse det omstridte rakett- og atomprogrammet i bytte mot matbistand fra USA, var beskjeden fra den nordkoreanske hovedstaden om at de hadde planer om å skyte ut en satellitt i verdensrommet ved hjelp av en langdistanserakett.

De internasjonale reaksjonene var sterke. Mathjelpen fra USA ble innstilt og Japan og Sør-Korea truet med å skyte ned raketten hvis den kom inn i deres luftrom.

North Korean leader Kim Jong-Un talks with generals as soldiers of the Korean People's Army (KPA) take part in landing and anti-landing in the eastern sector of the front and the east coastal area

Kim Jong-un snakker med noen av landets generaler mens soldater holder vakt under en militærøvelse øst i Nord-Korea i mars 2013.

Foto: Kcna / Reuters

Den unge arvingen befestet etter hvert sin maktposisjon, og det kom opplysninger gjennom sørkoreansk etterretning om store utrenskninger i både kommunistpartiet og militæret.

Heller ikke Kims egen familie ble spart, hans onkel Jang Song-thaek, som hadde vært landets mektige nummer to, ble anklaget for forræderi og henrettet. Bak lå trolig en maktkamp om landets retning, både økonomisk og politisk.

Kim Jong-un mistenkes også for å ha beordret drapet på halvbroren Kim Jong-nam, som ble forgiftet på flyplassen i Kuala Lumpur.

Den unge lederen la seg på en aggressiv politisk linje, med trusler mot Sør-Korea og USA, og han opprettholdt atomprogrammet.

Vinteren 2013 kom landets tredje atomprøvesprengning, og da den internasjonale kritikken fulgte truet Kim med å oppheve våpenhvilen fra 1953.

Tre år senere, i 2016, ble den første hydrogenbomben sprengt, ifølge regimet.

Som svar måtte landet tåle stadig hardere internasjonale sanksjoner, med forbud mot handel, restriksjoner på finansfraksjoner og reiseforbud.

Les: «Bomben er først og fremst en melding til Kina»

Den olympiske fredsvind

I dette klimaet var derfor overraskelsen relativt stor da den unge lederen i starten av 2018 plutselig nærmet seg erkefienden og naboen i sør, i forbindelse med De olympiske leker som skulle arrangeres i Pyeongchang.

Les: Spillet bak Nord-Koreas OL-deltagelse

I Sør-Korea hadde Moon Jae-in overtatt som president. Moon, som kommer fra en nordkoreansk flyktningfamilie, hadde en drøm om at lekene skulle bidra til forsoning og grep sjansen.

Moon Jae-in og Kim Yo Jong

Sør-Koreas president Moon Jae-in hilser på Kim Yo-jong, søsteren til Nord-Koreas leder Kim Jong-un under åpningen av De olympiske lekene i Pyeongchang 9. februar 2018.

Foto: Kim Ju-sung / AP

For første gang på over 10 år reiste en sørkoreansk regjeringsdelegasjon over grensen. Kim Jong-un bød på velkomstmiddag, noe som ble starten på en rekke videre møter og samtaler.

I april møttes Moon Jae-in og Kim Jong-un til et historisk toppmøte i Panmunjom, grensebyen i den demilitariserte sonen.

Kim Jong-un er den første nordkoreanske lederen til å krysse grensen til Sør-Korea siden 1953.

Der ble Kim den første nordkoreanske lederen som satte sine ben i Sør-Korea etter Koreakrigen, da han krysset grensen.

De to lederne ble også enige om at de skal arbeide for å få til en full atomnedrustning på Koreahalvøya.

Nord- og Sør-Koreas ledere skal arbeide for en fredsavtale mellom landene som endelig kan avslutte Koreakrigen. Det sa de to lederne i en felles uttalelse etter dagens toppmøte.

Og ikke minst – de skal forsøke å få til en endelig fredsavtale. Slik at krigen mellom de to landene formelt kan avsluttes – 68 år etter Koreakrigen og delingen av landet ved 38. breddegrad.

Urix forklarer: Dette står på spill før skjebnemøtet

Nordkoranske soldater marsjerer under 70-års markeringen februar 2018 for opprettelse av militæret

Nordkoreanske soldater marsjerte 8. februar 2018 taktfast for å markere at det er 70 år siden det nordkoreanske forsvaret ble grunnlagt.

Foto: AP

SISTE NYTT

Siste nytt