Hvorfor fortaper jeg meg ikke i bøker som jeg gjorde før?

Godt nytt år, kjære leser!

I forrige Bokbrev uttrykte jeg en sorg over at jeg ikke leste «Ringenes Herre» da jeg var ung, og fortsatt hadde evnen til å forsvinne helt inne i et litterært univers.

Nå har jeg hørt en podkast som tyder på at det kanskje ikke handler om alder, men om måten å lese på.

Et tips fra en god kollega har ført meg hodestups inn i to av nyårets bøker, som du får høre om.

Har du kaffen klar?

Da jeg var barn, forsvant jeg så dypt inn i bøkene at mamma måtte rope mitt fulle døpenavn for at jeg skulle reagere.

– SISSEL KRISTIN, HØYRE DU IKKJE TELEFONEN?

Hvis vennene mine ringte på døra midt i en spennende fortelling, ba jeg henne si at jeg ikke var hjemme. Jeg ville heller leve videre i boka mi enn i virkeligheten.

Dette skjer ikke lenger. Tvert imot står jeg selv for distraksjonene når jeg leser: Hvor er mobilen? Er jeg ikke litt sulten? Burde jeg sette på en vask?

Mange voksne jeg snakker med sier de har det på samme måte. Mange unge i dag har aldri opplevd den oppslukende boklesingen.

Men hva skyldes det? Det forskes en del på lesing og hjernen for tiden, og jeg har nettopp hørt en podkast som ga meg nye perspektiver.

Ezra Klein er journalist i New York Times, og er supersmart. Selv han sliter med å finne tilbake til den gode leseopplevelsen. Derfor inviterte han i 2023 en hjerneforsker til sin ukentlige podkast der han undersøker viktige temaer i tiden.

Amerikanske Maryanne Wolf forsker innenfor kognitiv nevrovitenskap. Hun har skrevet to bøker om lesing og snakker engasjert og ganske enkelt om forskningen sin.

Wolf begynte sin samtale med Klein med å si noe oppsiktsvekkende:

Lesing er unaturlig for hjernen.

Menneskebabyen er født med et språksenter i hjernen, som ligger klart til å formulere det første ma-ma og pa-pa. Men forskerne har ikke funnet et tilsvarende lesesenter i hjernen. Lesing er ikke medfødt.

Selv om lesing er «unaturlig» for hjernen, kan det læres, og det bør læres, for slik bringer vi verden fremover.

Sivilisasjonene våre er basert på lesing og skriving, sier Wolf. Bare tenk på Platons «Staten», Karl Marx' «Das Kapital», Adam Smiths «Nasjonenes velstand», eller Mary Wollstonecrafts manifest for kvinners rettigheter.

Når barna staver seg gjennom SIRI SER SEL i ABC-boka, utgjør dekodingen av bokstaver det enkleste nivået av lesing. Først etter flere år med lesing vil menneskehjernen utvikle nye baner og sammenhenger som gir grunnlag for ordentlig lesing.

I det Maryanne Wolf kaller deep reading, dybdelesing, aktiverer hjernen din flere ulike felt: Det språklige så klart, men også det du har av teoretisk og praktisk kunnskap, hendelser du har opplevd og – ikke minst – følelsene dine.

Denne komplekse prosessen forsterker seg selv jo mer du leser og skaper nye baner i hjernen din. Jeg ser for meg at det dannes et nettverk av stier i en tett skog.

Disse nye banene hjelper deg å tenke kritisk, til å tenke nytt, og den øker evnen din til medfølelse. Bra greier, sant?

Men dybdelesing er ikke som sykling. Ferdigheten kan svekkes eller mistes hvis den ikke brukes. Stiene i skogen gror igjen.

Som Wolfe sier det: «Use it or lose it.»

Med internett og e-bøker fikk hele menneskeheten tilgang til kunnskap: En seier for demokratiet. Men med tilgang på så store mengder kunnskap, endrer vi måten å lese på. Vi jakter på rask informasjon, og hjernen fremelsker evnen til å skumlese, på bekostning av dybdelesing.

Dette skremmer meg. På egne vegne og på menneskehetens.

I fjor syntes jeg at jeg hadde funnet en bra life hack: Høre på lydbok mens jeg spilte mobilspill. Da fikk jeg gjort to favorittsysler på én gang, og jeg tenkte at nå stimulerer jeg hjernen skikkelig bra, siden den både lytter og løser oppgaver i spillet!

Etter å ha hørt Wolfe, skjønner jeg at det var et selvbedrag. Ifølge hennes og hennes kollegers forskning får ikke hjernen samme utfordring av å lytte til en bok som å lese den, og ikke av å lese en bok elektronisk som å lese på papir.

I podkasten forteller Ezra Klein at hans drøm er å kunne laste bøker rett inn i hjernen slik de gjør med Neo i «Matrix», via en plugg i nakken. Men der må Maryanne Wolf skuffe ham. Det er selve prosessen med å dybdelese som gjør at du forstår teksten på ordentlig. Veien er målet, som det heter i ordtaket.

En hjerne som overbelastes med skumming og sortering av informasjon, vil søke seg til kjente og enkle ting for å hvile ut. Kjenner du deg igjen?

Hvis menneskeheten kaster dybdelesinga ut med informasjonssamfunnets badevann, kan vi som art redusere evnen til kritisk tenkning og til empati, frykter Wolf.

Kan det hende at hangen til å stemme på politikere som tilbyr enkle løsninger er et resultat av denne utviklingen?

Det moderne livet gjør hvert individ til en slags driftsbestyrer over eget liv. Det er så mye hver dag som skal huskes, ordnes, bestilles, avklares og fikses.

Maryanne Wolf henvender seg til hver enkelt av oss når hun sier: Jeg unner alle å finne en eget rom, en anledning til å legge fra seg denne driftsbestyreren, og finne fram en bok. For en stakket stund kan være vi være et tenkende menneske, med et hjerte, et sinn og en sjel.

Dette appellerer til noe dypere i meg enn trendy slankekurer og nye treningsformer gjør.

Første uka i januar sletta jeg alle mobilspillene mine. Det har faktisk ført til at jeg får lest mer – og lenger av gangen. Nå har jeg bestilt begge Wolf sine bøker, på papir. De skal jeg lese sakte, med kritisk sans og åpne følelser.

Leser nå

– Kjære Knut, har du noe tips for å øke begeistringen min for bøkene i det nye året?

Kollega Knut Hoem lå utstrakt på sofaen utenfor radiostudio og nyttårsgjespet. Han så i grunn ut som den minst energiske kollegaen jeg kunne finne tredje januar.

Men, skinnet bedro.

– Ja, det har eg! Du må bare lese noe som er skikkelig bra. Sånn som denne klassikeren, sa han og viftet med Alfred Döblins «Reise i Polen» fra 1925.

Den ble omsider utgitt på norsk i 2023 og var Knuts bidrag til Klassiker-sending i Åpen bok.

Jeg gikk gjennom forlagenes vårlister og fant to lovende kandidater.

Alle jeg kjenner som har lest «Koke bjørn» av Mikael Niemi er bestyrtet over at jeg ennå ikke har fått lest den boka. Nå er svensken aktuell med ny roman fra Tornedalen, «Stein i silke», som er en slektskrønike fra 1920–2017.

Jeg hadde også hørt mye godt om «In memoriam», en amerikansk debutroman om to engelske kostskolegutter som forelsker seg i hverandre. Så kommer The Great War, og begge verver seg til skyttergravene. Kjærlighet og krig, der har du to evige temaer.

Vi var tomme for ved da sprengkulda kom, og leiligheten ble iskald. Jeg krøp under ullpledd og dyner og byttet på å lese svensk arbeiderhistorie og britisk krigshistorie.

Knut sitt tips funka. Begge romanene er så gode at jeg ble energisk og begeistret for bokvåren 2024.

«Stein i silke» og «In memoriam» kommer på norsk i løpet av januar og kan forhåndsbestilles i bokhandel og bibliotek, med mindre du vil vente og høre hva NRKs kritikere mener!

Tips noen om saken

Du kan sende bokbrevet til en venn på e-post

Startskudd for Romanprisen

Nå er tidspunktet for Lytternes romanpris satt. Sendingene starter med forfatterintervjuer fredag 2. februar og går hver fredag frem til finalen 1. mars.

Skriv det inn i kalenderen din allerede nå!

Les også Bli kjend med finalistane i Lytternes romanpris

Jeg synes det er kult at det i år er nominert tre ganske ubeskrevne blad: Debutant Signe Holm, Dordi Strøm, og den mye omtalte unge debutanten Oliver Lovrenski.

Dordi Strøms slanke roman «Odel» var en av de store overraskelsene for meg i fjor. Boka bød på en del mystiske og magiske ting som jeg ikke er sikker på hvordan jeg skal tolke. Blant annet henger det et landskapsmaleri på veggen i huset, der motivet endrer seg på ulike dager!

Jeg ble helt opphengt i det mystiske maleriet. Kanskje oppsto fascinasjonen for bevegelige bilder da jeg så det superskumle maleriet i «Brødrene Dahl og spektralsteinene», for dere som husker 1980-talls barne-TV.

Da Dordi Strøm var på NRK denne uka for å bli intervjuet til Romanprisen, kastet jeg meg over henne for å spørre om maleriet.

Jeg skal ikke avsløre noen fasit, men «Heksene» av Roald Dahl har bidratt med noe av inspirasjonen, fortalte forfatteren, som også jobber som scenograf.

Jeg gleder meg til å høre juryen diskutere boka og kaste lys over flere mystise hendelser. Ryktet sier at årets lytterjury byr på både prest, jordmor og finansmann. Det lover godt for bredden i diskusjonen.

Nå håper jeg å ha smittet deg med leselyst i det ferske året.

Hold deg varm og les en god bok, kjære leser!

Siss

Kommentér

Hva med deg, er du redd vi mister evnen til å lese grundig i den digitale tidsalderen?