Iver Jåks er en utrolig viktig skikkelse i norsk sammenheng. Han var en av de få samiske kunstnerne som tidlig fikk en plass i den norske kunstkanon.
Da jeg var ung kunststudent rundt millenniumsskiftet, var han den eneste samiske kunstneren jeg kunne navnet på. Jeg husker at jeg ofte svingte innom hans mektige installasjon av dyregevirer, som var permanent utstilt på Museet for samtidskunst. Jåks utviklet en universell, samisk modernisme.
Han bygget bro mellom den rike samiske håndverkstradisjonen og det vestlige, modernistiske kunstregimet.
En kunsthistorisk kjempe
Nå viser det lille galleriet Stormen kunst en utstilling med denne kjempen i norsk moderne kunsthistorie. Utstillingen er en del av den storslagne innledning av året der Bodø er europeisk kulturhovedstad.
På vei nordover kjenner jeg at jeg gleder meg som et lite barn. Det er laget altfor få utstillinger med Iver Jåks. Jeg synes det er rart og kritikkverdig at ingen av de store museene har tatt ansvar for å skape en bredspektret presentasjon av dette viktige kunstnerskapet.
Nå vet jeg på forhånd at det ikke kan være snakk om noen stor utstilling i Bodø. Visningsrommet på Stormen er nemlig forholdsvis lite. Men jeg håper at man kanskje har tenkt til å ta i bruk noen flere rom, og at det blir mulighet for å se litt flere verk i sammenheng.
NATURENS VRAKGODS: Drivved, pinner, grovt tilhuggede treelementer og reinsdyrhorn. Basert på materialene ville vi nok spurt oss selv om ikke det var et Jåks-verk, men ved nærmere øyesyn kanskje begynt å tvile litt. For det er ganske åpenbart at den karakteristiske formstyrken mangler. Det hele virker litt umotivert. Her har man ikke klart å sette elementene i spill i møte med hverandre.
Foto: Stormen kunst/dájddaFri rekonstruksjon
Utstillingen viser seg å bare favne to arbeider. Dette er to installasjoner som inntar en slags særstilling i Jåks kunstnerskap. Han har nemlig ikke gitt noen oppskrifter eller instrukser til hvordan elementene i installasjonene skal ordnes. Tvert imot oppfordrer han til fri rekonstruksjon av de enkelte delene.
Der jeg står i gallerirommet kjenner jeg meg litt skuffet og veldig oppstemt på samme tid.
Skuffet fordi følelsen av å komme i berøring med den store Iver Jåks blir litt mindre når jeg vet at det er kuratoren som har formgitt helheten (riktignok med materialelementer som Jåks har samlet og bearbeidet).
Men også oppstemt fordi jeg ikke kjente til denne siden ved kunstnerskapet, der han som en konseptualist à la John Cage eller Sol Le Witt inviterer inn noe tilfeldig i uttrykket sitt.
Her igangsetter han en levende uforutsigbar prosess som er utenfor hans egen kontroll. Som Cage ville formulert det, utfolder han «ikke en kompetanse, men utsetter seg selv for inkompetanse.»
MANGLER BEVISSTHET: Her får jeg følelsen av at mange av objektene liksom ikke er tatt i bruk; At tingene ikke virker sammen i formkomposisjonen. En del av disse trepinnene bare ligger der, som om de venter på å bli ryddet tilbake i boksen sin. Jeg opplever ikke at det oppstår formmessige og bevisste spenninger her: som det myke mot det harde, det mørke mot det lyse, det stående mot det liggende, osv. Verken objektene eller mellomrommene lever slik de alltid gjør det hos Iver Jåks.
Foto: Stormen kunst/dájddaEt vanvittig overmot
Og inkompetanse blir dessverre et stikkord. For dette går jo ikke helt bra.
Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller le over det overmotet som ligger i å skulle gjenskape og omkalfatre en installasjon av en så intuitivt, briljant formgiver som Iver Jåks.
I sine installasjoner foretar han bestandig tydelige formvalg. Han er en mester i å gjøre mellomrommene like spenningsfylte og levende som objektene selv. Han får elementene til å «snakke sammen.»
Det skjer ikke i gallerirommet på Stormen.
«GUDENES DANS»: Dette verket fra 1972 er ikke med i denne utstillingen. Men her vises Iver Jåks som den mektige formgiveren han er. Hans sterke rytmefølelse og opplevelsen av at formen springer ut av materialiteten.
Foto: Liv Engholm / RiddoDuottarMuseatDet spørs om man ikke her skulle hentet inn en av våre aller største kunstnere, en formalist av rang som kunne gjøre dette på sin helt egen måte – som en verdig hommage til Jåks. Men slikt er vel også alltid et spørsmål om budsjett.
Særlig fordi Jåks ikke er så veldig kjent, synes jeg det er synd når disse to installasjonene blir vist isolert. Det gir dessverre et litt fortegnet bilde av dette mektige kunstnerskapet.
Men utstillingen skal ha det, at jeg lærte noe helt nytt om Jåks. Slik sett var det berikende tross alt!
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Kunstsilo, Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «Sylkvasse sting» av Britta Marakatt-Labba. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.
