Hopp til innhold
Anmeldelse

Et skrik fra skogene

Denne utstillingen er simpelthen pensum.

Anders Sunna: Vi skriker inte i skogen, installasjonsfoto.
Foto: Tor Simen Ulstein / Kunstdok
Terningkast 6 Kunst

«Anders Sunna: Vi skriker inte i skogen.»

Nitja senter for samtidskunst

13.1.24 til 11.2.24.

Loga árvvoštallama sámegillii.

Et gammelt, samisk visdoms­ord sier at det ikke er folket som eier jorden, men jorden som eier folket.

Samiske barn får lære å respektere dyrene og naturen.

«Vi skriker ikke i skogen», er noe man får høre fra ung alder, forteller Anders Sunna meg, der vi står på Nitja.

Nettopp denne formaningen har han valgt som tittel for sin mektige total­installasjon, som nå fyller den store utstillings­salen på Lillestrøm. Hele det kunstneriske prosjektet er som et vilt, fortvilet skrik fra skogene.

Et skrik som uansett ikke blir hørt.

Anders Sunna, Vi skriker inte i skogen (2023).

SKOGALTER: I utstillingen får vi føle på den groteske kontrasten mellom samenes livsform som bygger på en mangetusenårig tradisjon, og den kommersielle gruvedriften, som ødelegger samenes livsgrunnlag, og raserer deres gamle offerplasser.

Anders Sunna, Vi skriker inte i skogen (2023).

Anders Sunna er en kunstner med vind i seilene.

Han var blant annet en av tre samiske kunstnere som representerte Norden på Venezia­biennalen i 2022. Sunna kommer fra Jokkmokk i Norbotten i Sverige, og har utdannelse både fra Umeå konstskola og Konstfack i Stockholm.

I tillegg har han med seg en bred kunnskap om, og erfaring med, de eldgamle samiske kunsthåndverks­tradisjonene duodji.

Les også «Viktig, gripende og engasjerende»

Máret Ánne Sara 'Ale suova sielu sáiget' (2022).

Det er en sterk opplevelse å tre inn i utstillingen.

Her har Sunna med slanke gran­stammer og tørrfurustubber skapt det han kaller en skogs­rettsal.

Hele installasjonen er en refleksjon over myndighetenes maktovergrep mot samene.

I Sunnas rettsal kan du velge å sette deg på en slags tiltalebenk, eller rett og slett rigge deg til i det høye dommersetet, og kanskje gruble litt på hva en domstol egentlig er for noe.

Historisk opplevelse av urettferdighet

Med jusen forvandles konflikter mellom mennesker til noe distansert og administrativt.

For Sunnas del handler dette om å sette på agendaen hvordan myndighetene i Norden systematisk har tilpasset, og iblant endret, lovene for å tjene og verne om egne økonomiske interesser på bekostning av samefolket.

Anders Sunna, Förhandlingen (2023)

TRADISJONELL GRAFFITI: Også her ser vi eksempel på Sunnas fragmentariske stil, der han syr sammen ulike formspråk og stiler. Her ser vi at graffitipreget kommer veldig tydelig frem, men med den ovale sjamantrommens form som en klar referanse til den spirituelle samiske arven.

Foto: Anders Sunna

I skogsrettens kjerne ligger tykke bøker på hver sin pidestall. Dette er de finske, de norske og de svenske lovene.

Hver av lovsamlingene er gjennomboret av en same­kniv.

Det er noe opprørsk og aggressivt ved dette. Som uttrykk for en historisk opplevelse av urettferdighet.

Ulike formspråk og stiler

Det første som møter oss på vei inn i rettsalen, er et monumentalt bilde skapt som en kombinasjon av maleri og collage.

Her skaper han en mektig collage av ulike stiler og formspråk.

Graffiti­estetikken preger det hele. Men her finner vi også tradisjonelle samiske motiver som sjaman­trommen, og stiliserte helleristnings­aktige reinsdyr.

Disse stilles opp mot elementer fra den vestlige akademi­tradisjonen: klassisk portrettkunst, romantisk landskapmaleri, jugendinspirerte planteornamenter og utsnitt fungerer som små abstrakte malerier.

Et mektig landskap danner bakteppet. Vi ser et bredt elveløp som vakkert reflekterer det blå skumrings­lyset.

Anders Sunna, Vi skriker inte i skogen (2023).

DETALJERTE MOTIV: Ved første øyekast kan dette se ut som et litt kitchete, postkortaktig vinterlandskap. Et frossent elveløp og spredte grantrær, mot en blek vinterhimmel. Men når jeg kommer nærmere ser jeg et vell av ulike motiver som liksom stiger frem fra snølandskapet, som ut av en tykk tåke. Vi ser blant annet en politimann som kommer ut av en politibil og interiøret i en rettsal.

Foto: Nitja senter for samtidskunst

På et høydedrag i bakgrunnen tegner det seg bygninger mot den skimrende kvelds­himmelen: Det er Stockholms historiske parlamentsbygning, det rasebiologiske institutt i Uppsala og den gamle, vakre Pajalakirken.

Dette er ulike makt­instanser som på forskjellige måter har bidratt til undertrykkelse og marginalisering av samene.

Anmeldelse: «Alt for flokken» av Kathrine Nedrejord «Akutt aktuell»

Kathrine Nedrejord og omslaget til Alt for flokken

Undertrykkelsens ansikt

Sentralt i bildet har han malt ulike mektige menn fra forskjellige tids­epoker. Fremstillingen av disse er også preget av den klassisiske, vestlige portrettradisjonen.

Her finner vi den svenske kongen Gustav Vasa, som står bredbent i sitt praktfulle renessanse­antrekk. Han var den som innførte den såkalte «lappeskatten».

Vi finner også 1700-tallsbotanikeren Carl von Linné med sin hvite rokokko­parykk. Han er mest kjent for å ha kategorisert planter og dyr, og gitt dem deres latinske navn. Men, han var også den første som lagde formelle klassifiseringer av menneske­raser.

Anders Sunna, Vi skriker inte i skogen (2023).

MENNENE BAK: Bildet viser til ulike myndighetspersoner som gjennom Sveriges historie har påvirket og begrenset samenes frihet og mulighet til å utfolde seg. Det er særlig gruvedriften som er utgangspunktet for mye av Sunnas kunstneriske raseri. De lukrative jerngruvevirksomhetene, som har spist av reinens beitemark og fordrevet samene fra det som gjennom århundrer har vært deres land.

Foto: Tor Simen Ulstein / Kunstdok

En mer moderne maktskikkelse sitter i en lenestol. Det er Hjalmar Lundbom, som var direktør for det statseide gruve­selskapet LKAB. Han representerer kapital­interessene som gjennom historien alltid har vunnet frem på samenes bekostning.

På den andre siden av maleriet ser vi høyreiste skikkelser i samekofter, en av dem bærer en sjaman­tromme.

De har dødning­hoder og fremstår kun som en hær av skygger, som er i ferd med å forsvinne inn i bakgrunnen.

Selv om Sunnas kunst er svært politisk og fortellende, utlegger han ikke teksten fullstendig for oss.

Det er mye igjen å gruble på i møte med de fascinerende motivene.

Anders Sunna, Blind seeing (2022)

STERKE KREFTER: Dette bildet viser levningene av en gammel samisk sjaman som visstnok ble gravd opp i forskningsøyemed, men der det ble så mye kraftfulle spøkerier at man bare måtte begrave ham igjen. Her er sjamanens levninger malt hvilende i en kjørepulk.

Foto: Anders Sunna

Personlig og historisk raseri

Mens jeg går rundt i denne gåtefulle installasjonen, kjenner jeg på det sterke personlige og historiske raseriet som finnes i Sunnas kunst. Hans egen familie har kjempet siden 70-tallet for å få fortsette med reindrift.

En endeløs og fåfengt kamp mot staten.

Men det handler også om det evige ved denne kampen. Det at det bestandig har vært slik, og at det fortvilende nok fortsetter den dag i dag. Bare tenk på Fosen-saken.

Når selv ikke en høyesteretts­dom blir respektert, hva skal det samiske folk da gjøre for å vinne frem?

Hvor høyt og skingrende må det skriket fra skogene eller vidda egentlig være?

Jeg elsker Sunnas uttrykkskraft og hans nesten uhyggelige vrede. Denne utstillingen er simpelthen pensum!

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz«Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.