NRK Meny
Normal

John Cage - han som oppfant stillhet

Kan noen "oppfinne" stillhet? Selvsagt ikke. Og likevel kaller noen et musikkstykke uten musikk for det mest revolusjonerende musikkverk i det 20. århundre. John Cage var mannen som kom på den idéen.

JOHN CAGE

John Cage

Foto: Anonymous / Ap

John Cage (1912-92) var en amerikansk komponist, pianist og forfatter. Han var én av de ledende skikkelsene i etterkrigstidens avantgarde , og hans musikk, skribentvirksomhet og personlighet har hatt avgjørende innflytelse på musikere over hele verden fra 1950-tallet og frem til i dag.

De første årene

Cage vokste opp i Los Angeles, og hans første musikalske impulser var Grieg sine lyriske stykker, som han lærte hos sin klaverlærer. Han studerte komposisjon med Henry Cowell og Arnold Schönberg, men Schönberg skjønte ikke hans talent.

Fra 1937 utviklet han interessen for dans og slagverk. Slagverk var egentlig ikke regnet for soloinstrumenter på denne tiden. I 1938 eksperimenterte Cage med Cowells nye oppfinnelse, preparert klaver, ved å sette inn ulike gjenstander fra gummistrikker til metallpinner mellom strengene for å oppnå nye effekter.

Cage slo seg ned i New York City i 1942, og det ble begynnelsen på et langt partnerskap med Merce Cunningham og hans Merce Cunningham Dance Company, der han virket som musikalsk leder fra 1944 til 1968. Theater Piece (1952) for Merce Cunningham er å anse som historiens første musikalske "happening" (spontan hendelse). Gjennombruddet som komponist kom med klaververket Sonatas and Interludes (1948), et stort anlagt verk for preparert klaver. Her er første del av dette verket;

Stillhetens estetikk

Det var i de siste årene av 1940-tallet at Cage begynte å utvikle en estetikk der han var opptatt av stillhet. Han hadde i flere år vært interessert i indisk hinduisme, men skiftet nå fokus til Japan og kulturen i zen-buddhismen, som ble eksemplifisert ved haikumesteren Basho og av steinhagen Ryoanji i Kyoto. Cage begynte å dyrke en estetisk og åndelig stillhet, både i liv og virke. Hans mål ble ikke bare å fremkalle stillhet, men å praktisere den, slik at hans arbeid som komponist tok utgangspunkt i å være så tom og flat som sanden i Ryoanjihagen.

PORTRAIT OF THE ARTIST

John Cage

Foto: BOB CHILD / Ap

I 1950 resulterte denne tankegangen i det banebrytende "Foredrag om ingenting" ("Lecture on Nothing") som senere ble publisert i boka Silence: Lectures and Writings. Herfra stammer det berømte sitatet: ”Jeg har ingenting å si, og jeg sier det, og det er poesi slik jeg trenger det”.

Ved å snakke om musikk som forholdet mellom stillhet og lyd (sound) vil Cage bort fra at musikk har "mening". Dette var Cages presise formulering av sin nye estetikk. Man kan fylle opp den tenkte musikalske strukturen med fullstendig statisk eller begivenhetsløs musikk - eller ingen musikk i det hele tatt.

Cage kom frem til dette synspunktet kanskje allerede så tidlig som i 1948, da han skisserte sin plan for et stykke bestående av fire og et halvt minutt med stillhet, som han hadde tenkt å kalle ”Silent Prayer”. Det skulle siden bli kjent som det mest radikale musikkstykket i det 20.århundret under en annen tittel: 4’33’’.

Tilfeldighet

Cage hadde nå også begynt å studere I Ching, den kinesiske boken om endringer, og ble opptatt av å inkludere tilfeldighet som grunnleggende prinsipp i sin musikk, slik som i Music of Changes (1951).

I 1952 laget han sitt første stykke som inkluderer lydbånd, Imaginary Landscape V, og samme år kom altså 4’33’’ hvor utøveren ikke lager noen lyd, men i stedet lar lydene i omgivelsene tre frem for lytteren. Cage hadde samtidig kommet til, at musikk kunne skapes med et hvilket som helst "instrument".

Fra denne tiden stammer også komposisjonen Imaginary Landscape IV, for tolv radioer og 24 musikere, der det er to personer på hver radio - en som regulerer bølgelengden, en som regulerer styrkegraden. Stykket trenger også dirigent, og tempoet til dirigenten skifter hele tiden. Alle lyder som kommer fra radioene er de som tilfeldigvis sendes ut fra de radiostasjoner som søkeren streifer innom.

Cage stiller med andre ord lytteren overfor en slags lyttingens økologi – og ber oss om å bli bevisst den globale lydverden vi er en del av. Alt er musikk – det er bare opp til deg selv å definere det som dét.

Støy og musikk

De spesielle elementene i Cages avantgarde-tenkning kan oppsummeres slik: Å bruke hvilken som helst form for miljølyder eller støy, bruke tilfeldighet, som i Music of Changes - der utvelgelsesprosessen består i å kaste mynt/krone, å oppgi formelle strukturer, bruke stillhet; og et bredt spekter av visuelle teknikker.

Cage uttalte at hans tro var at enhver form for støy utgjorde musikk. "Ingenting skjer ved å skrive, høre eller spille et musikkstykke", skrev han i 1961. Han regnet 4´33", der utøveren eller utøverne sitter stille på scenen, som sitt viktigste verk. "Musikken" er den lyden som kommer fra publikum eller fra utsiden av konsertsalen.

Selv om Cage i sin samtid var kjent som ”støymaker” – og han stilte faktisk opp i underholdningsprogrammer på TV med komposisjoner satt sammen av mange rare støykilder, slik som i innslaget der han spiller Water Walk - er det interessant å merke seg at de fleste verkene han komponerte sent i livet, ofte er basert på andre komponisters verk, slik som Europeras 1-5, som han skapte mellom 1987 og 1991.

Europeras er satt sammen av arier som sangere kan velge fritt ut fra den europeiske operatradisjonen. På en måte gjør han opera om til tilfeldighetskunst her, og sender den ut i konsertsalene på stadig nye måter. Han regnes som ett av de viktigste medlemmene i kuntsnergruppen Fluxus , som hadde medlemmer i både USA og Europa, en gruppe som fikk stor betydning for kunstbegrepets utvikling videre. Man kan nesten ikke tenke seg debattene om kunstbegrepet i de siste tretti år uten å tenke på Fluxus.

John Cage besøkte Norge sommeren 1983, et møte med norsk musikkliv som ble meget viktig for alle dem som var involvert, og som kom til å ha varig betydning for utviklingstrekkene i norsk samtidsmusikk.

Cage har også vært en viktig forfatter og tenker for mange av sine samtidige kunstnere og kritikere. Forfatterskapet hans inkluderer bøker som Silence (1961), A Year from Monday (1967), og For the Birds (1981).