En industriell katedral
ANMELDELSE: Kunstsilo har en rå, industriell skjønnhet, men er også uhyggelig og ensformig monumental.
Allerede i 2015 pekte finansmannen og kunstsamleren Nicolai Tangen på den gamle kornsiloen på Odderøya som et mulig nytt museum i Kristiansand.
Han hadde nemlig bestemt seg for å forære den omfattende samlingen sin til hjembyen og var på utkikk etter lokaler som kunne huse kunstskattene.
For mange virket dette som en ganske vill idé.
Den gamle siloen hadde stått og forfalt i årevis. Det krydde av fugler og rotter der, og sjøvann og gjærede kornrester hadde blitt til en stinkende grøt som gjorde det vanskelig å se for seg dette som et strålende museumsbygg.
En annen ting som satte sinnene i kok i Kristiansand, var at selv om ideen kom med ganske rause pengeløfter fra Tangen selv, fordret det substansielle lokale bevilgninger.
Få kulturdebatter i Norge har hatt så steile fronter og så høy temperatur, over så lang tid, som denne.
Det var faser der det så ut som prosessen hadde kjørt seg helt fast. Men nå, ni år senere, er det nye museet endelig et faktum.
![](https://mediaorigin.nrk.no/movingstill/9c7ad7ba-c2e4-42e5-bad7-bac2e402e511/20240508112824/9c7ad7ba-c2e4-42e5-bad7-bac2e402e511_360.jpg)
![](https://mediaorigin.nrk.no/movingstill/9c7ad7ba-c2e4-42e5-bad7-bac2e402e511/20240508112824/9c7ad7ba-c2e4-42e5-bad7-bac2e402e511_720.jpg)
![](https://mediaorigin.nrk.no/movingstill/9c7ad7ba-c2e4-42e5-bad7-bac2e402e511/20240508112824/9c7ad7ba-c2e4-42e5-bad7-bac2e402e511_1080.jpg)
![](https://mediaorigin.nrk.no/movingstill/9c7ad7ba-c2e4-42e5-bad7-bac2e402e511/20240508112824/9c7ad7ba-c2e4-42e5-bad7-bac2e402e511_360.jpg)
![](https://mediaorigin.nrk.no/movingstill/9c7ad7ba-c2e4-42e5-bad7-bac2e402e511/20240508112824/9c7ad7ba-c2e4-42e5-bad7-bac2e402e511_720.jpg)
![](https://mediaorigin.nrk.no/movingstill/9c7ad7ba-c2e4-42e5-bad7-bac2e402e511/20240508112824/9c7ad7ba-c2e4-42e5-bad7-bac2e402e511_1080.jpg)
Et krevende utgangspunkt
Det norsk-spanske arkitektkontoret Mestres Wåge Arquitectes fikk det ærefulle oppdraget med å omforme siloen til et funksjonelt museumsbygg.
Utgangspunktet var mildest talt krevende.
De tekniske utfordringene knyttet til betongarbeidet har i seg selv lagt brede føringer for formgivningen.
Da siloen sto ferdig i 1935, var den et funksjonalistisk mesterverk tegnet av selveste Arne Korsmo i samarbeid med Sverre Aasland.
Bygget mottok til og med en pris for vakker form. Her dannet kornsylindrene en kraftfull vertikal kontrast til den tunge, horisontale basen.
I 1939 ble siloen utvidet. Selv om det var de samme to drevne arkitektene som sto for ombyggingen, klarte de dessverre ikke å bevare den enkle, skulpturelle skjønnheten i uttrykket, siden antallet silorør skulle dobles.
Det kraftfulle og varierte formspillet ble avløst av et mer monotont helhetsuttrykk, med den endeløse sylinderrekken.
– Arkitektene har prioritert det mektige og fremmedgjørende framfor det trygghetsskapende, sier arkitektur- og kunstkritiker Mona Pahle Bjerke om Kunstsilo i Kristiansand.
Video: Tom Nicolai Kolstad/Knut Anders Finnset / NRKMonumental monotoni
Hvis jeg var arkitekt og hadde fått denne oppgaven, hadde jeg nok aller helst ønsket å føre bygningen tilbake til sitt formsterke utgangspunkt fra 1935.
Det er imidlertid lett å skjønne at det uansett ikke ville vært gjennomførbart.
Ikke bare ville det blitt både vanskelig og kostbart, men i tillegg ville man tapt mye verdifullt areal.
Men det er ikke til å stikke under stol at den monumentale monotonien fra 1939-siloen i aller høyeste grad er videreført i Mestres Wåges sluttresultat. I de umenneskelige, store volumene ligger det en rå, industriell skjønnhet, men også noe fremmedgjørende og uhyggelig.
![](https://mediaorigin.nrk.no/movingstill/7ed217cc-7c6a-4c4d-9217-cc7c6a1c4d78/20240507100651/7ed217cc-7c6a-4c4d-9217-cc7c6a1c4d78_360.jpg)
![](https://mediaorigin.nrk.no/movingstill/7ed217cc-7c6a-4c4d-9217-cc7c6a1c4d78/20240507100651/7ed217cc-7c6a-4c4d-9217-cc7c6a1c4d78_720.jpg)
![](https://mediaorigin.nrk.no/movingstill/7ed217cc-7c6a-4c4d-9217-cc7c6a1c4d78/20240507100651/7ed217cc-7c6a-4c4d-9217-cc7c6a1c4d78_1080.jpg)
Gjennom en gradvis oppbygging av volumer kunne man nok bøtet en del på denne effekten og skapt et mer humant uttrykk.
For eksempel ser jeg for meg at inngangspartiet kunne fungert som et slikt avtrappende element.
Dette er en mulighet som dessverre forspilles.
En bygning bør være lesbar og ha sitt tydelige visuelle hierarki som kan hjelpe den besøkende til å orientere seg. Her går inngangspartiet i ett med en monoton vindusrekke på bakkenivå.
FEIL SIGNAL: Et ganske sjelløst inngangsparti som ikke signaliserer tydelig hva slags bygg det er man kommer inn i.
Foto: Mona Pahle BjerkeDe mekaniske skyvedørene ser ut som de leder inn til et hvilket som helst kjøpesenter. Et museum er derimot et sted for de store kunstneriske opplevelsene.
Kjærkommen variasjon
Det rytmiske spillet mellom vinduer og små balkonger i den nedre basen av silobygget er langt på vei bevart fra 1935-uttrykket. Dette bringer inn en kjærkommen variasjon som mykner det uhyggelige og ensformige som preger den øvrige fasaden.
Arkitektene har også valgt å få restaurert en havnekran fra 1940-tallet, som er plassert foran bygningen.
![](https://mediaorigin.nrk.no/movingstill/dac2c9e3-3e70-4d16-82c9-e33e704d1642/20240507125413/dac2c9e3-3e70-4d16-82c9-e33e704d1642_360.jpg)
![](https://mediaorigin.nrk.no/movingstill/dac2c9e3-3e70-4d16-82c9-e33e704d1642/20240507125413/dac2c9e3-3e70-4d16-82c9-e33e704d1642_720.jpg)
![](https://mediaorigin.nrk.no/movingstill/dac2c9e3-3e70-4d16-82c9-e33e704d1642/20240507125413/dac2c9e3-3e70-4d16-82c9-e33e704d1642_1080.jpg)
Tanken er sikkert at den skal henvise til bygningens industrielle funksjon, og samtidig danne en kontrast til de mektige volumene i fasaden.
Det gjør den for så vidt, men ikke på noen veldig god måte.
Tvert imot synes jeg den gigantiske kranen blir et forstyrrende element som bare understreker det ugjestmilde og litt uhyggesvangre preget.
Se bilder av bygget fra ulike vinkler:
Science fiction-Pantheon
Det er en kontrastfylt opplevelse å gå igjennom det sjelløse inngangspartiet og inn i den mektige foajeen med sine 22 meter under taket.
Her kan vi stirre opp i gigantiske, avkuttede betongsylindre. De tunge, massive ståldragerne, som er det nye bærende elementet i konstruksjonen, er elegant felt inn i betongrørene.
De store sirklene i taket danner et slags mønster som gir en nesten katedral- eller tempelaktig følelse: Det blir nesten som en science fiction-versjon av det romerske Pantheon.
Rent skulpturelt er det med andre ord både rått og vakkert.
Sittegruppen i foajeen viser hvordan det fremmedgjørende konsekvent er prioritert ved Kunstsilo. Legg merke til hvordan ryggstøttene støter vekk ryggen isteden for å ta den imot, slik den ville om de hadde vært plassert på andre siden av setet.
Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRKI dette rommet inviteres publikum til å komme inn i Reidar Aulies maleri «Tivoli». Der spilles det tivolimusikk, og barnelatter og folk som prater høres i bakgrunnen.
Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRKUtstillingssalene er ikke preget av spektakulære formgrep, men er gode, åpne rom som meget godt egner seg for visning av alle typer kunst.
Foto: Knut Anders Finnset / NRKDen grå betongen som er bevart fra 1930-tallet har fine sjatteringer, som gir varme og variasjon til interiøret. Helt nede ved gulvet har arkitektene bevart en kraftig sårrand i betongen, der silorørene en gang munnet ut i korntrakter.
Slik bærer arkitekturen på en fin måte med seg spor av bygningens historie.
Rommet over oss tilsvarer fire hele etasjer.
Noen vil kanskje si at man her sløser med areal, men uten denne takhøyden ville foajeen blitt et uutholdelig rom å være i.
Selv med all den luften vi har over oss, er nedtrykket fra de tunge volumene ganske påtakelig. Det skaper en romopplevelse som er mer skremmende og fascinerende, enn egentlig behagelig.
Og dette er i grunnen en gjennomgående kvalitet ved arkitekturen som helhet: Helt konsekvent har man prioritert det spektakulære fremfor det hyggelige og trygge.
Selv sittemøblene ved resepsjonen motsetter seg det koselige og komfortable. Her er ryggvolumene snudd slik at de støter bort, snarere enn å favne den som setter seg ned.
Oppå den opprinnelige silobygningen har man oppført en etasje i glass.
Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRKHer kan man også være delvis utendørs og se på den spektakulære utsikten, skjermet av beskyttende glassvegger. Dette er ikke et sted for den som lider av høydeskrekk og svimmelhet.
Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRKI tillegg til panorama-utsikt, byr toppetasjen i Kunstsilo på bar og restaurant.
Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRKSvimlende skjønnhet
Jeg liker at arkitektene har benyttet en av de mektige betongsylindrene til å felle inn en spiraltrapp.
Også her dyrker man den svimlende skjønnheten, suget i magen og fallfrykten fremfor opplevelsen av trygghet og stabilitet.
Særlig når man ser opp eller ned igjennom trappeløpet, har trappen en skulpturell eleganse, men fra siden er den preget av noe formmessig uforløst.
Jeg er ingen ingeniør, men rent estetisk tror jeg det handler om at kurveforløpet skaper en usikkerhet. Visuelt oppleves det som om gelenderkurven danner en motsatt bevegelse av trappekroppen.
Dette kunne man bøtet på ved å la gelenderelementene være mindre skinnende hvite, slik at kurvekontrastene ble tonet noe ned.
SUG: Vindeltrappen som er felt inn i en av silosylindrene, gir et sug i magen både når man titter opp eller ned i det elegante trappeløpet. Fra siden halter det formmessige av en eller annen grunn. Kanskje mangler trappen sin industrielle stramhet fordi platene er håndbanket på stedet.
Foto: Knut Anders Finnset / NRKMuseumssalene er skapt i romslige bygningsvolumer som er felt inn i selve silodelen.
Disse delene av museet er ikke preget av verken svimlende eller spektakulære formgrep.
Her har man skapt helt tradisjonelle utstillingssaler.
Det er gode, åpne rom, som meget godt egner seg for visning av alle typer kunst.
En berikelse for byen
Et museums viktigste oppgave er å ta vare på og formidle samlingen.
Det nye museet har ansvar for tre ganske ulike samlinger, der Tangen-donasjonen nok må sies å være rosinen i pølsa.
Marianne Heskes «Gjerdeløa» er Kunstsilos eneste permanent utstilte verk.
Jeg synes det er litt rart at man ikke har prioritert å få på plass en permanent samlingspresentasjon, der publikum til enhver tid kan danne seg et inntrykk av hva slags kunst det er museet forvalter. Det kunne bidratt til å gi det nye museet en tydeligere profil.
Men at Kunstsilo kommer til å trekke horder av besøkende fra både fjern og nær, er det ingen tvil om.
Alle sørlendingene som brukte munn på Tangen og som raste over at skattepengene skulle brukes på et eliteprosjekt, kommer nok til å oppleve at dette blir et løft for både byen og for landsdelen.
SIDE OM SIDE: Kunstsilo og Kilden teater og konserthus: To bygg som hver har sine arkitektoniske utfordringer og svakheter, står imidlertid i et ganske fint og kontrastfylt samspill med hverandre. De organiske formene i jordfarger mot det strengt geometriske og fargeløse i siloen. Kildens massive trekonstruksjon oppleves som altfor tung for den lette glassbasen. Og den skarpe vinkelen mot himmelen er spiss og lite trivelig. Ved siden av dette bygget synes jeg siloen tross alt kommer nokså godt ut av det.
Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK LuftfotoLes ameldelsen av åpningsutstillingen «Nordiske lidenskaper»:
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Kunstsilo, Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «Sylkvasse sting» av Britta Marakatt-Labba. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.