Kunstsilo i Kristiansand. Taket på innsiden av siloen har store betongrør og belysning.

En industriell katedral

ANMELDELSE: Kunstsilo har en rå, industriell skjønnhet, men er også uhyggelig og ensformig monumental.

Terningkast fire - bredde

Allerede i 2015 pekte finans­mannen og kunst­samleren Nicolai Tangen på den gamle kornsiloen på Odderøya som et mulig nytt museum i Kristiansand.

Han hadde nemlig bestemt seg for å forære den omfattende samlingen sin til hjembyen og var på utkikk etter lokaler som kunne huse kunst­skattene.

For mange virket dette som en ganske vill idé.

Den gamle siloen hadde stått og forfalt i årevis. Det krydde av fugler og rotter der, og sjøvann og gjærede korn­rester hadde blitt til en stinkende grøt som gjorde det vanskelig å se for seg dette som et strålende museums­bygg.

En annen ting som satte sinnene i kok i Kristiansand, var at selv om ideen kom med ganske rause penge­løfter fra Tangen selv, fordret det substansielle lokale bevilgninger.

Få kultur­debatter i Norge har hatt så steile fronter og så høy temperatur, over så lang tid, som denne.

Det var faser der det så ut som prosessen hadde kjørt seg helt fast. Men nå, ni år senere, er det nye museet endelig et faktum.

Et krevende utgangs­punkt

Det norsk-spanske arkitekt­kontoret Mestres Wåge Arquitectes fikk det ærefulle oppdraget med å omforme siloen til et funksjonelt museums­bygg.

Utgangs­punktet var mildest talt krevende.

De tekniske utfordringene knyttet til betong­arbeidet har i seg selv lagt brede føringer for form­givningen.

Da siloen sto ferdig i 1935, var den et funksjonalistisk mester­verk tegnet av selveste Arne Korsmo i samarbeid med Sverre Aasland.

Kornsiloen på Odderøya ble en stor suksess. Dette bildet er fra oktober 1936.

Bygget mottok til og med en pris for vakker form. Her dannet korn­sylindrene en kraftfull vertikal kontrast til den tunge, horisontale basen.

I 1939 ble siloen utvidet. Selv om det var de samme to drevne arkitektene som sto for ombyggingen, klarte de dessverre ikke å bevare den enkle, skulpturelle skjønnheten i uttrykket, siden antallet silo­rør skulle dobles.

Det kraft­fulle og varierte form­spillet ble avløst av et mer monotont helhets­uttrykk, med den endeløse sylinder­rekken.

– Arkitektene har prioritert det mektige og fremmedgjørende framfor det trygghetsskapende, sier arkitektur- og kunstkritiker Mona Pahle Bjerke om Kunstsilo i Kristiansand.

Video: Tom Nicolai Kolstad/Knut Anders Finnset / NRK

Monumental monotoni

Hvis jeg var arkitekt og hadde fått denne oppgaven, hadde jeg nok aller helst ønsket å føre bygningen tilbake til sitt form­sterke utgangs­punkt fra 1935.

Det er imidlertid lett å skjønne at det uansett ikke ville vært gjennomførbart.

Ikke bare ville det blitt både vanskelig og kostbart, men i tillegg ville man tapt mye verdifullt areal.

Men det er ikke til å stikke under stol at den monumentale monotonien fra 1939-siloen i aller høyeste grad er videreført i Mestres Wåges slutt­resultat. I de umenneskelige, store volumene ligger det en rå, industriell skjønnhet, men også noe fremmed­gjørende og uhyggelig.

Gjennom en gradvis oppbygging av volumer kunne man nok bøtet en del på denne effekten og skapt et mer humant uttrykk.

For eksempel ser jeg for meg at inngangs­partiet kunne fungert som et slikt avtrappende element.

Dette er en mulighet som dessverre forspilles.

En bygning bør være lesbar og ha sitt tydelige visuelle hierarki som kan hjelpe den besøkende til å orientere seg. Her går inngangs­partiet i ett med en monoton vindus­rekke på bakke­nivå.

Inngang Kunstsilo

FEIL SIGNAL: Et ganske sjelløst inngangsparti som ikke signaliserer tydelig hva slags bygg det er man kommer inn i.

Foto: Mona Pahle Bjerke

De mekaniske skyve­dørene ser ut som de leder inn til et hvilket som helst kjøpe­senter. Et museum er derimot et sted for de store kunstneriske opplevelsene.

Kjærkommen variasjon

Det rytmiske spillet mellom vinduer og små balkonger i den nedre basen av silo­bygget er langt på vei bevart fra 1935-uttrykket. Dette bringer inn en kjærkommen variasjon som mykner det uhyggelige og ensformige som preger den øvrige fasaden.

Arkitektene har også valgt å få restaurert en havne­kran fra 1940-tallet, som er plassert foran bygningen.

Tanken er sikkert at den skal henvise til bygningens industrielle funksjon, og samtidig danne en kontrast til de mektige volumene i fasaden.

Det gjør den for så vidt, men ikke på noen veldig god måte.

Tvert imot synes jeg den gigantiske kranen blir et forstyrrende element som bare understreker det ugjestmilde og litt uhygge­svangre preget.

Se bilder av bygget fra ulike vinkler:

Kunstsilo og Kristiansand
Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK
Kunstsiloen i Kristiansand
Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK Luftfoto
Kunstsiloen i Kristiansand
Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK Luftfoto
Kunstsiloen i Kristiansand

Science fiction-Pantheon

Det er en kontrast­fylt opplevelse å gå igjennom det sjel­løse inngangs­partiet og inn i den mektige foajeen med sine 22 meter under taket.

Her kan vi stirre opp i gigantiske, avkuttede betong­sylindre. De tunge, massive stål­dragerne, som er det nye bærende elementet i konstruksjonen, er elegant felt inn i betong­rørene.

Kunstsilo i Kristiansand
Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRK

De store sirklene i taket danner et slags mønster som gir en nesten katedral- eller tempel­aktig følelse: Det blir nesten som en science fiction-versjon av det romerske Pantheon.

Rent skulpturelt er det med andre ord både rått og vakkert.

kunstsilo
Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRK
Kunstsilo i Kristiansand
Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRK

Sittegruppen i foajeen viser hvordan det fremmedgjørende konsekvent er prioritert ved Kunstsilo. Legg merke til hvordan ryggstøttene støter vekk ryggen isteden for å ta den imot, slik den ville om de hadde vært plassert på andre siden av setet.

Kunstsilo i Kristiansand

I dette rommet inviteres publikum til å komme inn i Reidar Aulies maleri «Tivoli». Der spilles det tivolimusikk, og barnelatter og folk som prater høres i bakgrunnen.

Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRK

Utstillingssalene er ikke preget av spektakulære formgrep, men er gode, åpne rom som meget godt egner seg for visning av alle typer kunst.

Kunstsilo i Kristiansand
Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRK
Tak i kunstsilo
Foto: Knut Anders Finnset

Den grå betongen som er bevart fra 1930-tallet har fine sjatteringer, som gir varme og variasjon til interiøret. Helt nede ved gulvet har arkitektene bevart en kraftig sår­rand i betongen, der silo­rørene en gang munnet ut i korn­trakter.

Slik bærer arkitekturen på en fin måte med seg spor av bygningens historie.

Video: Tom Nicolai Kolstad/Knut Anders Finnset / NRK

Rommet over oss tilsvarer fire hele etasjer.

Noen vil kanskje si at man her sløser med areal, men uten denne tak­høyden ville foajeen blitt et uutholdelig rom å være i.

Selv med all den luften vi har over oss, er nedtrykket fra de tunge volumene ganske påtakelig. Det skaper en rom­opplevelse som er mer skremmende og fascinerende, enn egentlig behagelig.

Og dette er i grunnen en gjennomgående kvalitet ved arkitekturen som helhet: Helt konsekvent har man prioritert det spektakulære fremfor det hyggelige og trygge.

Selv sitte­møblene ved resepsjonen motsetter seg det koselige og komfortable. Her er ryggvolumene snudd slik at de støter bort, snarere enn å favne den som setter seg ned.

Terrassen på kunstsilo i Kristiansand. Består av tregulv, og runde store vegger i glass.

Oppå den opprinnelige silobygningen har man oppført en etasje i glass.

Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRK
Kunstsilo i Kristiansand, utsikt utover Kristiansand-sundet med et stort cruiseskip i havnen. Tatt fra øverste etasje.

Her kan man også være delvis utendørs og se på den spektakulære utsikten, skjermet av beskyttende glassvegger. Dette er ikke et sted for den som lider av høydeskrekk og svimmelhet.

Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRK
Kunstsilo

I tillegg til panorama-utsikt, byr toppetasjen i Kunstsilo på bar og restaurant.

Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK
kunstsilo
Foto: Tom Nicolai Kolstad

Svimlende skjønnhet

Jeg liker at arkitektene har benyttet en av de mektige betong­sylindrene til å felle inn en spiral­trapp.

Også her dyrker man den svimlende skjønnheten, suget i magen og fall­frykten fremfor opplevelsen av trygghet og stabilitet.

Særlig når man ser opp eller ned igjennom trappe­løpet, har trappen en skulpturell eleganse, men fra siden er den preget av noe form­messig uforløst.

Video: Tom Nicolai Kolstad/Knut Anders Finnset / NRK

Jeg er ingen ingeniør, men rent estetisk tror jeg det handler om at kurve­forløpet skaper en usikkerhet. Visuelt oppleves det som om gelender­kurven danner en motsatt bevegelse av trappe­kroppen.

Dette kunne man bøtet på ved å la gelender­elementene være mindre skinnende hvite, slik at kurve­kontrastene ble tonet noe ned.

Bilde fra vindeltrappen inne i Kunstsilo i Kristiansand.

SUG: Vindeltrappen som er felt inn i en av silosylindrene, gir et sug i magen både når man titter opp eller ned i det elegante trappeløpet. Fra siden halter det formmessige av en eller annen grunn. Kanskje mangler trappen sin industrielle stramhet fordi platene er håndbanket på stedet.

Foto: Knut Anders Finnset / NRK

Museums­salene er skapt i romslige bygnings­volumer som er felt inn i selve silodelen.

Disse delene av museet er ikke preget av verken svimlende eller spektakulære form­grep.

Her har man skapt helt tradisjonelle utstillings­saler.

Det er gode, åpne rom, som meget godt egner seg for visning av alle typer kunst.

En berikelse for byen

Et museums viktigste oppgave er å ta vare på og formidle samlingen.

Det nye museet har ansvar for tre ganske ulike samlinger, der Tangen-donasjonen nok må sies å være rosinen i pølsa.

Marianne Heskes «Gjerdeløa» er Kunstsilos eneste permanent utstilte verk.

Jeg synes det er litt rart at man ikke har prioritert å få på plass en permanent samlings­presentasjon, der publikum til enhver tid kan danne seg et inntrykk av hva slags kunst det er museet forvalter. Det kunne bidratt til å gi det nye museet en tydeligere profil.

Men at Kunst­silo kommer til å trekke horder av besøkende fra både fjern og nær, er det ingen tvil om.

Alle sørlendingene som brukte munn på Tangen og som raste over at skatte­pengene skulle brukes på et elite­prosjekt, kommer nok til å oppleve at dette blir et løft for både byen og for lands­delen.

Kunstsiloen og Kilden i Kristiansand

SIDE OM SIDE: Kunstsilo og Kilden teater og konserthus: To bygg som hver har sine arkitektoniske utfordringer og svakheter, står imidlertid i et ganske fint og kontrastfylt samspill med hverandre. De organiske formene i jordfarger mot det strengt geometriske og fargeløse i siloen. Kildens massive trekonstruksjon oppleves som altfor tung for den lette glassbasen. Og den skarpe vinkelen mot himmelen er spiss og lite trivelig. Ved siden av dette bygget synes jeg siloen tross alt kommer nokså godt ut av det.

Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK Luftfoto

Les ameldelsen av åpnings­utstillingen «Nordiske lidenskaper»:

Kunstsilo i Kristiansand
Terningkast 5 Kunst

«Får Tangen-samlingen til å skinne»

ANMELDELSE: «Nordiske lidenskaper» ved Kunstsilo

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om KunstsiloNasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz«Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «Sylkvasse sting» av Britta Marakatt-Labba. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.