Stillferdig raseri

Loga árvvoštallama sámegillii.

Første gang jeg så verk av Britta Marakatt-Labba, var på den prestisje­tunge kunst­mønstringen Documenta i 2017. Der var hennes 24 meter lange broderi­bilde «Historjá» den store attraksjonen som alle de besøkende flokket seg omkring.

Nå vises dette episke broderiet i Nasjonal­museet som del av utstillingen «Sylkvasse sting».

Dette er den største presentasjonen av Marakatt-Labba hittil, og Nasjonal­museets aller første separat­utstilling med en kvinnelig samisk kunstner noensinne.

Det er virkelig på tide. Utstillingen viser tekstil, grafikk, installasjon og skulptur, men det er broderiene som spiller hovedrollen.

Rik historie

I den nordre delen av lyshallen kommer verket «Historjá» enda bedre til sin rett enn det gjorde på Documenta.

Vi kan følge den smale, broderte billed­fortellingen i et spesial­bygd, sirkulært opplyst rom.

Her fletter hun sammen glimt fra egen biografi med samenes historie og hverdags­liv fra urtiden og frem til moderne tid. Hun henter også inn forunderlige elementer fra samisk mytologi og folke­fantasi.

Jeg blir stående en lang stund og se fascinert på den lette, presise måten hun «tegner» med tråd.

Det er nesten ufattelig hvordan hun med disse små, nøyaktige stingene klarer å skildre alle disse veldig ulike scenene like levende. Her får vi virkelig en opplevelse av de dype skogene og åpne viddene.

Det er uoversiktlige reinsdyr­flokker, gåtefulle ansikter som dukker frem mellom bleke bjørkestammer. Det er samisk kyst­kultur og bonde­liv. Bildet byr også på dramatiske opptøyer og slag: en kirkebrann, der spiret brister i et sprakende hav av flammer.

Tekstil­fortellingen har en påtakelig sanselighet: Det er så vi formelig kan kjenne lukten av lyng og mose, fuktig snø og sol­varmt gress.

Kråkene

Et annet veldig kjent verk er «Garjját», eller «Kråkene», fra 1981. Her forteller hun om politiets inngripen i Alta-aksjonen.

Gjennom den populære TV-serien «Makta» har mange fått kjennskap til det store samiske opprøret på 70- og 80-tallet knyttet til den planlagte utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget.

Her sulte­streiket og demonstrerte samene fortvilet i frykt for hvilke konsekvenser kraft­utbyggingen ville få for både reindrift og natur.

I Marakatt-Labbas broderi ser vi hvordan de samiske aksjonistene ble fjernet med makt fra vidda. En flokk kråker flyr lavt i det snødekkede landskapet.

Og så skjer det noe uhyggelig: Gradvis forvandles de svarte fuglene med sine vinger, nebb og klør til en hær av uniformerte politifolk. Her får hun fram noe dyrisk og åndsforlatt hos hånd­heverne av statens volds­monopol.

De stirrende, tomme fugle­blikkene understreker den totale mangelen på innlevelse. Broderiene hennes er preget av en organisk og rytmisk variasjon i komposisjonen, og en utsøkt koloritt.

Et evig kretsløp av overtramp og overgrep

Gjennom billed­universet ser vi den brutale kontrasten mellom samenes naturnære livsform som bygger på mangetusen­årige tradisjoner og statens gjentakende, groteske inngrep i naturen, basert på kyniske nærings­interesser.

I et verk skildrer hun sin fortvilelse over gruvebyen Kiruna, der innsjøen ganske enkelt ble tømt for vann. Gjennom generasjoner har industri­prosjekter på denne måten spist seg inn på reinens beite­områder og lagt gamle offer­plasser øde.

Gjennom sitt kunstner­skap formidler Marakatt-Labba en dyp uro for fremtiden.

«Jeg ble født inn i en kamp», sier Labba i et intervju med Samtiden. «I den samiske kulturen har vi alltid måttet kjempe, (...) nå har vi en ny kamp vi må føre, mot klima­endringene, og vinner vi ikke den, så blir den vår siste.»

Formsterk og tankevekkende

Tittelen «sylkvasse sting» er virkelig velvalgt. Ikke bare på grunn av den presise formstyrken i uttrykket, men også fordi bildene bærer i seg et stillferdig og betimelig historisk raseri.

Med sine enkle kraftfulle billed­uttrykk spisser hun sitt budskap på formsterk og tanke­vekkende måte.

Mange forbinder tekstil­kunst og broderi med noe dekorativt, pyntelig og tannløst. De som har denne fordommen, bør snarest komme seg til Nasjonal­museet og få utvidet sin horisont.

Jeg tror jeg kan love deg at dette er en utstilling du aldri kommer til å glemme!