Anmeldelse

Et poetisk stykke hverdagsrealisme

Maria Navarro Skarangers tredje roman treffer blink. «Emily forever» er en roman om en ung sjel i en skremmende situasjon, skrevet med integritet og særegenhet.

Bokomslag "Emily forever" og Maria Navarro Skarager
Foto: Io Sivertsen / Forlaget Oktober
Bok

«Emily forever»

Maria Navarro Skaranger

Skjønnlitteratur

2021

Forlaget Oktober

«Emily forever» inviterer oss inn med et megetsigende fotografi på omslaget: En hvit plastpose, forlatt på grå asfalt, sidestilt noen rester av skitten snø.

Anslaget er dermed satt. Det brutalt hverdagslige, det merkelig vakre, det uskyldige, det forglemte, det frie, det ufrie, og den ulmende forgjengeligheten som rammer det hele inn.

En pose kan si en hel del, på indirekte vis. Det kan også en 19 år gammel protagonist ved navn Emily.

Gravid, alene og altfor, altfor ung

Emily er den smårufsete, pene og litt forskremte jenta du ser på bussen, mens du tenker: Takk gud for at jeg ikke er i hennes sko. Gravid, alene, og altfor, altfor ung. Allerede sliten og overveldet av livet.

«Man tenker kanskje at Emily er en sterk og tydelig kvinneskikkelse, men nei, Emily er svak svak, i kroppen fordi hun er gravid (...) Også svak i vesenet sitt, som flyter ut, nå flyter det virkelig»

Emily er nettopp blitt forlatt av barnefaren, en veik og småkriminell type som heter Pablo, som slentrer rundt i kulissene i denne fortellingen. Han er egentlig ikke verdt å dvele ved. Det gjør det likevel ekstra vanskelig for Emily å få grep om hva som skjer, hva hun skal, og hvor hun vil.

Men det er ikke bare synd på henne!

Dette har hun: En blokk å bo i, en nabo som er hjelpsom men litt for intim, en helt ok jobb, noen hyggelige kollegaer, en nevrotisk og selvforaktende mor som tross alt vil hennes beste, et liv i magen.
Dette har hun ikke: Livsenergi, en far, noen som gjør henne glad, en tydelig identitet, en plan.

«I et øyeblikk vil Emily forstå at hun er forlatt, men det er bare i et øyeblikk. Hvis man ser på henne da, får hun store og trøtte øyne (man blir så forferdelig trøtt av å bli forlatt), hun ser helt ulykkelig ut»

Et liv som går for fort for seg selv

Det er ingen tvil om at klasse-aspektet dikterer Emilys skjebne til en viss grad, og det er også et tema som har gått igjen i forfatterens to foregående bøker. Emily ble forlatt av sin egen far, bor i et lignende oppvekstmiljø som hennes mor gjorde, og kan vel sies å være et produkt av sitt miljø. Dette er viktig å ha i bakhodet, men for meg er det mer interessant å se på det allment menneskelige i det hun opplever.

For hva er det som skjer i sinnet når livet går litt for fort for seg selv? Hva skjer når en ung sjel må takle ting som bare skjer – store ting – uten den nødvendige kognitive styrken og støtten som trengs for å håndtere det? Slike skjebner roper ikke høyt. Derfor må vi være stille, spisse ørene, lytte.

«Hun er så stille, med tårene og drømmene sine, hvorfor kan hun ikke si noe, da?»

En forteller utenom det vanlige

Situasjonen til tross, dette er ingen deprimerende roman.

Delvis skyldes dette tilstedeværelsen av en karakteristisk allvitende forteller, som er litt utenom det vanlige. Fortelleren prøver seg frem, er umiddelbar, undrende, flytende, subtilt ironisk, gjettende, men likevel uanstrengt poetisk. Som en behagelig strøm av erindring.

Vi opplever derfor Emily med en viss ironisk distanse, samtidig som empatien og omsorgen for henne tyter ut mellom linjene.

Oslopoet av rang

Det er ikke overraskende at denne romanen treffer blink. Maria Navarro Skaranger tok sin plass på den norske forfatterstjernehimmelen med romanen «Alle utlendinger har lukka gardiner» i 2015, og denne nye romanen kan kun sies å gjøre denne plassen sterkere og mer solid. Kall det gjerne en nisje.

Maria Navarro Skaranger utmaler unge eksistenser i vakre/stygge Oslo Øst-landskap med særegne litterære strøk, med en letthet og autentisitet som imponerer.

La oss ikke glemme Emily. La oss lagre henne forever.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: