Nådeløs bok om morens demens

Det er brutalt.

Gebisset er borte, bleiene er fulle av dritt som datteren ikke orker å vaske vekk.

Bitende beskriver Annie Ernaux morens vei inn i demens-sykdommen. Det er blitt en ærlig bok om avsky, kjærlighet, fortvilelse og sorg.

Livet som litteratur

Den franske nobelpris­vinneren har skapt en egen litterær genre med bøker som utfolder seg i grenselandet mellom selv­biografi og sosiologi.

Gjennom å betrakte egne erfaringer med forstørrelses­glass viser hun at personlige opplevelser også kan være allmene.

I den nyeste boken på norsk, som kom allerede i 1997 i Frankrike, er hun mer privat enn hun pleier. Dette er dagbok­notater hun skrev i løpet av morens to siste leve­år, etter at moren utviklet demens og endte sine dager på pleie­hjem.

Tittelen, «Jeg er fortsatt her inne i mørket», var den siste setningen moren skrev. Dagene hennes vekslet mellom forvirring og klarsyn. I blant kunne hun glimte til med setninger skarpe som glasskår:

Problematisk genre

I bokens innlednings­kapittel forteller Annie Ernaux at nedtegnelsene aldri var ment for utgivelse. Likevel tar hun til orde for at de private notatene fortjener offentlighetens lys.

De kan stå som et motstykke til portrettet av moren som hun tegnet i boken «En kvinne», som kom ti år tidligere.

Der prøvde hun å nærme seg moren, som hun var så knyttet til som barn, men som hun ble en fremmed for da hun selv fikk høyere utdannelse og la ut på en klasse­reise bort fra sitt opprinnelige miljø.

Jeg mener det er en langt sterkere utgivelse enn denne boken.

«En kvinne» er et gjennom­redigert stykke tekst som også vier plass til forfatterens tanker om å skrive frem et liv.

«Jeg er fortsatt her inne i mørket» er derimot upolert. Den fremstår mer umiddelbar, men står samtidig i fare for å bli repeterende og selv­sentrert. De korte avsnittene sier mer om Ernaux enn om den døende moren.

Det er en utfordring med genren; dagboken retter seg innover, mot den som skriver, og ikke mot en utenforstående mottaker.

Men så er valget med å utgi dette råmaterialet en del av Annie Ernaux' store prosjekt, nemlig å skrive om det aller nærmeste med ulike innfalls­vinkler og aldri skjerme seg for den domme­dagen Henrik Ibsen mente enhver forfatter må holde over seg selv.

Direkterapport fra pleiehjemmet

Dagboken, som er fint oversatt av den faste Ernaux-oversetteren Henninge Margrethe Solberg, avslører ufiltrerte rapporter fra et liv i forfall.

På hjemmet tisser de gamle på gulvet, de snakker over seg, noen skriker, andre leter frenetisk etter gjenstander de ikke finner – og som ikke fins. Moren er vekselvis glad for å se datteren, vekselvis avvisende og brå.

Ernaux opplever forfallet som dyrisk. Hun barberer sin gamle mor og grer håret hennes for å hente frem det menneskelige igjen.

Hun erkjenner også det umulige i at hun nå blir mor for sin egen mor:

I medienes lys

Hva er det som gjør at alle snakker om demens akkurat nå? Ikke før har Ingebrigt Steen Jensen skrevet bok om sitt eget møte med sykdommen, før dokumentar­serien «Demenskoret» her i NRK rører folk landet rundt og inspirerer til lignende lokale kor i bygd og by.

Åpenheten om en sykdom som 100 000 nordmenn er rammet av, er kjærkommen. Men det får meg til å undre:

Er det tids­ånden som gjør at forlaget velger å gi ut akkurat denne Ernaux-boken nå?

Kunne det vært like interessant å gi ut noen av bøkene hun har skrevet om sin egen skriving, som «Écrire la vie» (2011) eller «Écrire comme un couteau» (2003)?

Norske dikt treffer

De deprimerende hverdags­beskrivelsene er vonde å lese. Det ubehagelige gjentar seg, uke etter uke, der både moren og med­pasientene svekkes dag for dag.

Likevel blir det noe litt distansert i datterens blikk, siden hun først og fremst skriver om sin egen smerte i møtet med morens utfordringer.

For meg gjorde betegnende nok den lille norske dikt­samlingen «Hvordan visste du at jeg var her?» sterkere inntrykk. Boken, som kom i fjor høst, er et nydelig samarbeid mellom forfatteren Åse Ombustvedt og illustratør Øyvind Torseter.

Ombustvedt går nærmere inn i den gamles forestillingsverden og opplever dagene gjennom henne. De er utfordrende, men også fylt av minner som gir demens­pasienten et parallelt liv.

Hos Ombustvedt og Torseter blir ikke alt ekkelt eller sørgelig, selv om kontrollen over livet glipper.

Rasende om sorgen

Annie Ernaux sier selv at hun skriver for å forstå, men mest av alt for å bevare. I denne boken viker analysene for en altoppslukende, personlig sorg.

Så beskriver hun det også slik, i dagboken fra morens siste leveår: