Maria Navarro Skaranger
Foto: Javier Auris / NRK

Da den ekte broren døde, fant hun opp en annen bror å skrive om

OSLO (NRK): Maria Navarro Skaranger brakdebuterte som «en stemme fra drabantbyen». Bok nummer to ble mye mørkere.

  • ENDRING 19. MAI: Denne saken er oppdatert med at Maria Navarro Skaranger er norsk vinner av den europeiske litteraturprisen 2020.

Som 20-åring slo hun igjennom med boka «Alle utlendinger har lukka gardiner», som også har blitt kinofilm i vår.

Så kom en ganske annerledes bok.

«Bok om sorg» er en dypt alvorlig og befriende lettlest roman, skriver juryen som ga Maria Navarro Skaranger den europeiske litteraturprisen for 2020.

– Det er utrolig stas! Det er noe av det beste man kan oppnå som forfatter, å få lesere utenfor landegrensene, sier forlagssjef i Oktober Ingeri Engelstad.

Norge har ikke hatt en vinner av den høythengende prisen siden 2015.

For Maria Navarro Skaranger startet livet og forfatterskapet i en drabantby som er grønnere enn mange tror.

Maria i skogen

Det er ikke gitt at den første assosiasjonen din til stedet «Groruddalen» er suset fra eldgamle furuer.

Men i likhet med stort sett resten av Norge, er Romsås i Groruddalen veldig nærme marka.

Romsås

BAKOM SYNGER SKOGENE: Romsås ble bygget på 1960/70-tallet. Den største kjendisen herfra er fotballspilleren Joshua King (nå på britiske Bournemouth), som også dukker opp i boka «Alle utlendinger har lukka gardiner».

Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix

Så nær, at når Maria Navarro Skaranger tenker tilbake, foregikk store deler av barndommen mellom akkurat disse stammene.

– Jeg har aldri vært på fjellet, men vi var i skogen hele tida. På vei til skolen kunne vi se en gjeng elg. Det var liksom helt hverdagslig den gangen, i dag hadde jeg sikkert blitt livredd.

I «Bok om Sorg (fortellingen om Nils i skogen)» er det også trær, men ikke på en lykkelig barndom-aktig måte:

Romanen skildrer det som skjer i en familie etter et selvmord.

«Bok om Sorg» av Maria Navarro Skaranger

MANGE KAPITTEL: «Det første broren min Mik sa: Det var jo dette vi var redde for, vi visste jo at dette kunne skje». Romanen består av 240 korte tekster om livet i en familie i krise. «Fylt av en dyp og imponerende ømhet» skrev Morgenbladets Bernhard Ellefsen om boka.

Foto: Oktober Forlag / Javier Auris, NRK

Maria Navarro Skaranger kommer fra en slik familie.

Fenomenet fra forstaden

Den gangen hun debuterte, handlet det mer om slang.

«Alle utlendinger har lukka gardiner» kom ut vinteren 2015. Den ble kalt historiens første roman på «kebabnorsk».

– Forlaget sa at du kan ikke regne med noen særlig synlighet som debutant. Men så tok det jo helt av.

Noen debutanter kan være famlende og vage, men Maria Navarro Skaranger kom med en egen kraft.

Tove Nilsen, forfatter

Jeg husker henne fra media på den tida. En blanding av lavmælt og freidig, hun framsto kul. Intervjuene handlet også mye om Groruddalen, denne svære, langstrakte dalen øst for hovedstaden. Hun ble invitert til forfattersamtaler om «innvandrerromanen», spurt om forholdene i drabantbyen.

Men var det dét Maria Navarro Skaranger ville?

HAMAR 2015: Kronprinsesse Mette Marit (tv) i et bokbad sammen forfatterne (fv) Ida Hegazi Høyer, Maria Navarro Skaranger og Ruth Lillegraven på biblioteket i Hamar under et stopp med Litteraturtoget.

ROJAL INTERESSE: Da Kronprinsesse Mette-Marit (t.v.) stoppet litteraturtoget sitt på Hamar i 2015, var Maria Navarro Skaranger, Ida Hegazi Høyer og Ruth Lillegraven (t.h) de utvalgte forfatterne.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

– Hva tenker du i dag, om at du ble «stemmen fra Romsås»?

– Det var utrolig med all den oppmerksomheten. Men det er også noe reduserende i alle ordene som ble brukt om boka! Som om jeg ikke bare er en forfatter som kan svare for sin tekst, men at jeg representere noe mer fordi jeg har noe flerkulturelt ved meg?

Kanskje syntes kulturelite og media det var eksotisk å være vokst opp i blokk? Hun har i ettertid også tenkt på at kulturfolk som er fra området, ofte bruker sin Grorud-bakgrunn for det det er verdt.

Det bor rundt 165.000 mennesker i Groruddalen. Det er altså mer sjeldent å komme fra Hamar eller Tromsø, sånn egentlig.

Men hun språkliggjorde noen erfaringer som det norske litterære feltet hadde vært sulteforet på, som en sier.

Hun skriver sant, aldri tilgjort

Kjersti Annesdatter Skomsvoll, forfatter

Her vi rusler på gangstien i iskald vårvind, ser ett eldre par med gåstaver og noen trillende mødre, er det lett å tro henne på dette: Det er ikke mye getto-tilstander på Romsås akkurat nå, i alle fall.

Sist hun hadde skrivekurs og snakket med ungdommer som bor her, var det største savnet at det ikke er tae kwon-do-treninger for tida.

Sjøl har hun flyttet litt nærmere sentrum, til blokk på Sinsen, med samboer og datter.

Bestevenninna sitter akkurat nå hjemme hos foreldrene i bygningen rett bak oss og leser til eksamen. Maria Navarro Skaranger har en egen Messenger-tråd med vennene herfra: Romsås Tankesmie.

De kan iblant tulle med dette, at så mange mener så mye om stedet de kommer fra, uten å kjenne det. Eller med det at folk som kommer fra andre kanter av Oslo eller landet, snakker som om det er helt naturlig å reise jorda rundt rett etter videregående.

– Ingen jeg kjenner fra Romsås dro ut i verden og hadde «friår». Hvor skulle de pengene ha kommet fra?

Hun vokste opp i sjette etasje, med utsikt og en glasskledd balkong som blir kokvarm om sommeren. Mamma jobbet som lærer, pappa bodde ikke sammen med dem.

Hun var skikkelig attpåklatt med to storebrødre.

Hun begynte å skrive for fullt året etter videregående, på Nansenskolen på Lillehammer. Bestevenninna skulle begynne der, så hun tok opp studielån og gjorde det samme. I en av skriveoppgavene dukket stemmen til Mariana opp.

Læreren sa at hun burde sende teksten til de fem største forlagene.

Noen uker senere tok hun toget til Oslo og gikk i møter med fire av dem. Det høres jo nesten for enkelt ut. Hun landet hos forlaget Oktober («de ville ikke at jeg skulle dempe meg så mye»).

Boka kom ut, og språket liknet ikke norsk rettskrivning i det hele tatt.

Hva var dette her?

«Kebabnorsken»

Hovedpersonen er åttendeklassingen Mariana, som i likhet med forfatteren har norsk mor og far fra Chile. Marey, som hun kalles, har en storebror i fengsel, en redd lillebror, her er bestevenninner, gutter i tiende, forelskelse, bitching, alt skildret i hennes ord.

Som 17. mai:

«Hele Oslo var stappa med alle sossejentene som hadde kjøpt dyreste bunadene bare så skulle de se rikere ut, og jeg tenkte: wollah, jeg egentlig er ganske glad for at vi er de eneste med normale kjoler i byen (…)»

På Dagsrevyen lente Viggo Johansen seg frem og spurte med rynkede bryn «Hva er egentlig denne kebabnorsken?»

Maria Navarro Skaranger og Viggo Johansen.

UMAKE PAR: Dagsrevyen-tid er ikke dagligdags for romandebutanter. Men i 2015 satt Maria Navarro Skaranger i stolen hos Viggo Johansen.

Hun føler seg fortsatt ikke som noen ekspert.

– Jeg kan ikke si noe mer enn det folk veit. Det er et språk som endrer seg, det språket jeg har i den boka er 2008-2009, det er ikke 2020-oppdatert.

Fra samme språkstamme kommer Ola Halvorsen, den hvite gutten med rastaflettene fra «Førstegangstjenesten» av komiker Herman Flesvig.

Ler du av Ola Halvorsen fra Haugenstua?

– Jeg ler av ham, jeg synes han er dritflink til å improvisere, men jeg reagerer på at «kebabnorsk» igjen skal bli et tema. Jeg trodde alle hadde lært at «kebabnorsk» var et utdatert og nedverdigende begrep. Det er jo bare slang! Men … man kan jo ikke gå rundt å bli krenka, da. Folk har parodiert det i alle år, sier Skaranger og trekker på skuldrene.

Kanskje blir en mindre lettkrenka av å vokse opp med mye forskjellige folk.

Hun er opptatt av dette, helt generelt; at det må være lov å skrive om noe, berøre noe, ta i noe du ikke kommer fra – uten å bli beskyldt for å være «fake».

Maria Navarro Skaranger skriver likevel ikke om folk i eneboliger.

Det henger sammen med noe hun har tagget med tusj på hånda si for å huske.

Filmsuksess med koronastopp

Selvbiografisk, schmelbiografisk. «Alle utlendinger har lukka gardiner» er en roman, navnene er endret og språket er konstruert, men «det er jo meg og vennene mine dette her», som hun sier.

I mars kom filmen. Den fikk gode kritikker og var svært godt besøkt i en uke – før kinoene ble koronastengt. Nå har de åpnet igjen, og regissør Ingvild Søderlind håper flere får sjansen til å se.

Bok og filmen basert på boka

DYREPRINT: Debutboka ble solgt til Danmark allerede før utgivelse i Norge. Den skulle se litt «bling» ut, mente Maria Navarro Skaranger. I filmversjonen fra 2020 spiller Karen Øye hovedrollen. Cengiz Al (kjent fra SKAM) spiller storebroren Hector - og Serhat Yildirim (kjent fra seriene 17 og 18) spiller Mu2, som Mariana forelsker seg i.

Foto: Oktober / SF Film

Regissøren kommer sjøl fra drabantbyen Holmlia, og kjente følelsen av ungdomstid i kroppen da hun leste boka. Hun ville med én gang at den skulle bli film.

– All litteratur og omtale av drabantby skal problematisere så veldig, men denne fortellinga skildrer det som mangla. Det elleville, det rare, det sprudlende. Boka var frekk i kjeften på en måte som vi som kommer fra drabantby vet at ikke er vondt ment. Samtidig skildrer hun den ensomme tiden som ungdommen også er, sier Ingvild Søderlind.

Nylig var forfatteren i studio med skuespiller Karen Øye (Mariana i filmen) som leser «Alle utlendinger...» inn som lydbok.

Alle utlendinger har lukka gardiner-filmen: Mariana (Karen Øye) opplever omveltninger på flere fronter i «Alle utlendinger har lukka gardiner». (Foto: SF Studios)

INDRE MONOLOG: «I årets minnestund det også skjedde noe spessielt, wollah koran, jeg sverger på moren min, Mu2 ga meg varme kjærlighetsblikket i minnestunden. Han sto der i blåeste bergansjakka (...) så på meg med de skinnende tyrkerøynene sine».

Foto: SF Studios

– Jeg ble minnet på hvor drøy Mariana er. Hun er skikkelig hard.

Maria Navarro Skaranger anno 2020 framstår ikke som spesielt hard. Hun har en rolig tilstedeværelse, ler ofte, sier hun føler seg mye tryggere i intervjuer nå. Selv om hun på ingen måte elsker å snakke om seg sjøl.

Tilbake i 2015 ble det på et tidspunkt helt nok, å være i rollen som debutforfatterfenomenet.

– Jeg sa nei til alt, fikk litt offentlig angst.

Hun er språklig fabelaktig bra, lydhør og våken.

Pedro Carmona Alvarez, forfatter og musiker

Det var viktig for henne å ikke bli et one hit wonder. Hun begynte raskt på bok nummer to, gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen, ville fordype seg i manusutviklingen. Det gikk fortsatt lett å skrive, det hopet seg opp med tekst, litt ustrukturert.

– Jeg holdt på med et manus om en mor og en datter. Jeg merker at jeg har veldig mye å skrive om, jeg kan liksom skrive om hva som helst. Men jeg finner ikke alltid den røde tråden.

Så kom telefonen som endret alt.

Bok om sorg

Det var tidlig vår da storebroren døde. Han hadde tatt sitt eget liv.

Av og til kan hun bli sjokkert over at det alt er gått fire år.

Hun snakker ikke mye om det, synes det er ubehagelig. Også er det dette med at litteraturen lett kan bli feilaktig tolket som dokumentarisk.

– Da broren min døde, måtte jeg finne opp en annen bror å skrive om. For å forstå noe av min egen situasjon. Så ble han er rammen for resten av en historie. Hva som settes i gang etter hans død.

Fragmentene av tekster hun jobba med, fikk en retning etter tragedien.

Boka skildrer mye mer enn et selvmord. Det er kort, det er luftig og det er rett frem.

En familie hvor folk ikke virker som de skal, verken før eller etter sorgen. Alle tingene som forblir usagt fordi ingen klarer sette ord på dem.

En bestemor som siver inn i livets siste fase og en stor glemsomhet.

Plassen som plutselig er ledig rundt bordet på hytta, uten at noen orker å nevne den tomme kurvstolen. Å kare seg videre, uten at det på noe tidspunkt kommer et sånn befriende utpust:

Okay, nå går det bedre.

For det går ikke nødvendigvis bedre.

Maria Navarro Skaranger vet at sorg ikke trenger å virke samlende, at det kan bli stygt.

Du kan bli irrasjonelt sur på en annen i sorggruppa, fordi han ikke har mistet noen i like nær familie som deg. Du kan klikke over rørende Facebook-innlegg om andre avdøde folk – når ingen skriver om han du sjøl mista.

Hun ble sintere helt generelt, begynte for første gang å ha skikkelige raseriutbrudd. Hun var særlig rasende på systemet, som ikke hadde fanget opp hvor syk broren var.

Da hunden hennes døde senere samme år, ble det nok et slag. Nå kan det bare ikke skje flere store omveltninger i livet, tenkte hun lenge.

Men så lå det jo en annen drøm i henne også. Den om å lage sin egen familie.

Og plutselig var det en baby på vei.

– Hva utløste det i deg å skulle bli mor?

– Jeg har alltid hatt lyst til det. Men det er spesielt, plutselig er det jeg som skal være den trygge! Mamma sa det til meg: 'Maria, nå er det du som er mummimamma'. Og det er jo sant, jeg kan ikke bli like sint foran den lille ungen, sier hun og ler litt.

Forfatter Maria Navarro Skaranger

BARSELTID: Hun elsket boka «Barnet» av Kjersti Annesdatter Skomsvoll, men tror ikke selv hun kan skrive noe eksistensielt om den delen av livet. Etter å ha gjennomført den såkalte «skrikekuren», har hun nylig fått tilbake nattesøvn og fungerer mer som et normalt menneske («mange nå for tida mener jo det er barnemishandling, men jeg må få si at det funket jo så bra»).

Foto: Javier Auris / NRK

Maria Navarro Skaranger ser mykt babyforelska ut når hun snakker om datteren Ines, snart åtte måneder.

Hun har fått en ny rolle: Mummimamma, Mariamamma, hun lager sin helt egen versjon av tidenes eldste oppgave.

Men sist jul ble det umulig å ikke kjenne på rollen som etterlatt igjen.

Romantisering av den døde

Det ble slått stort opp i mediene da forfatter Ari Behn døde første juledag 2019.

– Hvordan var det for deg, å ta inn det dødsfallet?

– Jeg syns jula er vond sånn i utgangspunktet, det kommer opp så mye da. Og mange er ensomme, jeg tenker ofte på det. Og med Ari Behn, det ble så enormt mye skriverier … det ble som en slags spam.

Hun sluttet å lese nyhetene, men fikk med seg dekningen i store trekk. Hun har tenkt på at kommentatorer og journalister burde gå i seg selv etter de intense ukene.

– Maud Angelica på 16 år holder tale til sin egen far i begravelsen, og så skal den analyseres og kommenteres og … jeg synes det er drøyt. Kan ikke hun bare få si det hun sier, kan vi la det få stå? Hun er en datter som mistet pappaen sin. Hun trenger vel ikke å få en pris for sin «åpenhet om selvmord» etter begravelsen hans.

Romantiseringen av den avdøde opplevdes voldsom, på grensa til litt falsk.

Akkurat som om man skulle gjøre opp for noe.

Det er flere misforståelser knytta til det å ha mista noen, mener Maria Navarro Skaranger.

– Folk tror jo at hvis du har opplevd et selvmord, så vil du lese alle andre bøker om selvmord. Jeg vil ikke det. Det blir altfor mye.

Et hjul som kverner

Iblant er den der i et lite glimt, noe av råskapen som ligger i Mariana-karakteren fra førsteboka. Maria Navarro Skaranger smiler skrått når hun snakker om hvem som er de «viktige leserne» i norsk litterær offentlighet. Om at noen nok mente at hun, kvinne (20) fra drabantbyen, fikk en lettere vei opp og fram, en hype.

Og hun forteller at hun etter brakdebuten med sin oppvekstfortelling, umiddelbart fikk høre at «nå må du vel skrive noe annet».

– Mange forfattere holder jo på med det samme stoffet i bok etter bok. Uten at noen maser om det. Men det var visst greit å fortelle meg at akkurat dette var ikke noe å skrive mer om, hvis jeg ville bli ordentlig forfatter.

Og hva er nå en slik? Det er blant annet Maria Navarro Skaranger.

Hun har nylig begynt å dra hjemmefra til kontoret for å skrive igjen, etter mammapermen med Ines.

Hun har tidligere tatt en bachelorgrad i litteratur, hun er vant til å leve på studielån, nå er det stipendpenger. Litt skrivekurs, noen oppdrag – det går rundt, dette.

Maria Navarro Skaranger

HJEMMEBANE: Hun har stiftet familie før de fleste av vennene. – At folk liksom skal være så etablerte, før de får barn ... det har ikke noe å si. Ikke i Norge i dag. Det går.

Foto: Javier Auris / NRK

På hånda har hun skrevet med svart tusj «Jeg kan bare skrive det som er sant».

– Jeg vil skrive om min sannhet. Og den viser at det er skeivt, da. Jeg har et hjul inni meg hvor jeg kverner på spørsmål om klasse. Hvem er jeg, hvor kan jeg plasseres?

Dette med ordet «sannhet» kan være litt komplisert. Det er ikke nødvendigvis konkret, biografisk sannhet Maria Navarro Skaranger snakker om her.

Hun vil skrive om det som er følelsesmessig sant, det som oppleves ekte for oss som leser. Sånn at vi nikker og kjenner «sånn er det jo».

Hun tenker mye på dette med muligheter i livet, strategier, hvordan folk fikser livet med det de får utdelt. Kanskje er det derfor det amerikanske fjernsynseposet om «The Wire» er yndlingsserien hennes, hun ser den for femte gang i disse dager.

– Jeg hadde aldri tenkt på at jeg kommer fra en lavere sosial klasse, jeg har aldri tenkt på at jeg er norsk-chilensk, har to kulturer ... det var sånn alle var, der jeg vokste opp.

Hun har fått en sterkere Groruddalen-identitet de siste årene.

Trassen hun kjente på etter debuten, har landet litt. Det er jo dette hun kommer fra, mye er her fortsatt. Trærne, den for lange T-baneturen, gamle kjenninger av storebrødrene.

For henne er Trondheim eksotisk, der samboeren kommer fra.

– Der var én med annen hudfarge i klassen hans, og han var adoptert, sier hun og ler.

Tenker du at identitetsspørsmål og «norskhet» er blitt mer tematisert de siste årene?

– Ja, det har jo det. Håper det blir mer tematisert også, at kulturlivet blir mer mangfoldig.

Sjøl har hun blitt eldre, og sier hun har fått identitetsspørsmålet «litt i fleisen».

– Det er mange småting i livet mitt som jeg har lurt på, som jeg ikke har visst hvor kom fra! Som for eksempel at ... jeg sa til Javier i stad (fotografen), at jeg har alltid skammet meg sånn over profilen min. Jeg har knekk på nesa. Jeg kunne aldri sette meg foran i klasserommet, jeg måtte sitte bakerst. Så ingen skulle se profilen. Men nå veit jeg at det er den søramerikanske knekken i nesa, da. Chilenernese.

Forfatter Maria Navarro Skaranger

CHILENERNESA: En genetisk gave fra far som i ungdommen føltes helt krise. Nå kan Maria Navarro Skaranger vise ansiktet fra sida.

Foto: Javier Auris / NRK

Et par år etter «Alle utlendinger…» kom boka «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar. Den handler om to gutter som vokser opp i blokk på Stovner, enda lenger oppe i Groruddalen.

Romanen ble en enorm suksess.

– Jeg husker at jeg melda Zeshan da. 'Skjønte du alltid at du var arbeiderklasse', liksom. Han hadde nok den analysen på plass tidligere enn meg, sier Maria Navarro Skaranger.

Nå skal hun videre.

Hva det blir, det hun lager i de dyrebare timene på skrivekontoret framover, vet hun ikke ennå.

Romsås Tankesmie er ikke ferdigtenkt.

Hei!

Har du noen tanker om denne saken, eller tips til andre spennende folk du vil lese om? Skriv til meg.

Fra før av har jeg blant annet skrevet om popartisten Sondre Lercheskuespilleren John Carew og standup-duoen Berrum og Beyer.