Dataspillinspirert historiemaleri

Er det mulig å skape et maleri som angriper og stimulerer sansene like massivt som et dataspill? Et maleri som fletter sammen fortid og nåtid, historie og mytologi, fakta og fiksjon?

Det er i hvert fall det Bjørn Båsen har prøvd med sitt hovedverk «Sagafrise» på Nitja senter for samtidskunst på Lillestrøm.

I utstillingen «Mythos» foldes det uvanlige bildeprosjektet ut, omgitt av en rekke andre nye verk av den veletablerte kunstneren fra Eggedal.

En glemt malerisjanger

Båsen forteller meg at frisen er et forsøk på å gjenetablere en glemt, malerisk sjanger: historiemaleriet. Men dette er virkelig en utradisjonell måte å formidle historie på.

Gjennom våpenskjold og symboler formidles fortellingen om Napoleonskrigen og dannelsen av det moderne Norge på en måte vi aldri har sett før.

Nederst i bildefrisen er det plassert spillkort. Her introduseres innledningsvis krigens involverte parter.

Her finner vi den britiske tudorrosen, den franske lilje, den danske elefanten og de tre svenske kronene og løven. Riket Preussen er representert ved en ørn, Sachsen med en hingst, og Russland med en bjørn.

Bildet tar oss fra det dramatiske sjøslaget, der det dansk-norske riket blir trukket inn på fransk side, til Kielfreden, der Norge blir gitt som krigsbytte til Sverige. Her blir også Mossekonvensjonen, Riksforsamlingen på Eidsvoll og den etterfølgende nasjonsbyggingen tematisert.

Fantasy-estetikk

Malestilen er preget av et drømmeaktig, litt kitschete, fantasy-inspirert uttrykk. En estetikk jeg personlig ikke er så begeistret for. Og bildene er selvsagt ikke vakre i en klassisk forstand.

Fargene er grelle og kontrastene skrikende. Enkelte av bildene mangler også et tydelig visuelt hierarki.

Her konkurrerer alle de ulike detaljene, symbolene og spillekortene om vår oppmerksomhet. Men slik jeg forstår det er jo nettopp dette siktemålet, da maleriet skal etterligne dataspillets massive visuelle stimuli.

Om dette er noe han lykkes med, er vanskelig for meg å svare på, all den tid jeg aldri noensinne har spilt dataspill.

Men han gir oss i hvert fall en opplevelse av å kikke inn i en virtuell virkelighet – et landskap man kan entre uten fjellstøvler og ryggsekk. Det er fantasiens og teknologiens verden.

Smaragder og kobolt

Selv om jeg lar meg både begeistre og forvirre av hans historiemaleri, liker jeg Båsen enda litt bedre når han ikke dyrker spillestetikken.

Et tema han har dvelt ved i årevis, er forholdet mellom de luksuriøse mineralene som utvinnes gjennom gruvedrift, og det harde, dødelige arbeidsslitet i gruvene.

I silketrykket «Taffel (Cobolt)» fra 2022 ser vi noe som likner et kjemisk laboratorium.

Men her er kolber og reagensrør byttet ut med dekorert porselen, med frie variasjoner over den klassiske københavnerstilen. I Båsens fremstilling danser veldige skygger på veggen. Skygger som ikke stemmer overens med gjenstandene som tilsynelatende kaster dem.

Kanskje er dette et bilde på de mørke historiene som bestandig ligger bakenfor ethvert blomstrende industrieventyr. I dette tilfellet med henvisning til norsk koboltproduksjonen på Blaafarveværket.

Man kan ikke annet enn å bli imponert over Båsens håndverksmessige presisjon og dyktighet.

Jeg synes «Mythos» er blitt en fascinerende, forvirrende, slitsom og spennende utstilling. Det er en utstilling så smekkfull av inntrykk at man enten bør ta seg meget god tid, eller besøke den flere ganger.